4. mai, 2020
29. apr, 2020

Koronakrisen slår opp portene til kapitalismens alderdom med et brak.

0
Illustrasjon: Shutterstock

Av Tollef Hovig.

Koronakrisen kommer beleilig for kapitalismen. Beleilig på den måten at det er ingen som skylder krisen, som uansett hadde kommet, på kapitalismen. For finanskrisens del, var det umulig å skylde på noe annet enn kapitalismen, men sånn er det ikke denne gangen. Jeg har tidligere antatt at det jeg kaller kapitalismens alderdom ville begynne rundt 2020 i høyinntektslandene, men akkurat denne inngangen til krisen var spesiell. Begrepet kapitalismens alderdom vil jeg tro er ukjent for de fleste, la oss derfor se litt nærmere på hva det er.

Det å dele historien inn i faser, er en teknikk man kan bruke for på best mulig måte anskueliggjøre den historiske utviklingen. Zoroaster var vel kanskje den første som utviklet denne teknikken (før livet på jorden – livet på jorden – dommens dag – etter livet på jorden), men Karl Marx var heller ikke dårlig til å bruke faser. (urkommunismen-slavesamfunnet-føydalismen-kapitalismen-sosialismen – kommunismen) Lenin benyttet også denne teknikken i boka Imperialismen, hvor han beskriver monopolkapitalismen som den siste fasen før sosialismen. Framstilling av historien i faser er med andre ord en velbrukt og effektiv teknikk for å illustrere en historisk utvikling. Jeg har benyttet den, og delt kapitalismens historiske utvikling inn i barndom – ungdom – voksenalder – alderdom.  

Kapitalismens barndom strekker seg fra tekstilbransjens begynnende industrialiseringsspirer i England i 1750 til 1870. De typiske trekkene for denne fasen var riktignok ikke industrialisering, men modning av industrialismens forutsetninger.  Det var først og fremst samling og konsolidering av nasjoner. England hadde tidlig nasjonale grenser, men andre land hadde en mye lengre vei å gå for å bygge sine nasjoner. Både USA, Italia og Tyskland fullførte sin nasjonsbygging rundt 1870. De to viktigste elementene i nasjonsbyggingen var utvikling av nasjonale markeder med et nasjonalt gjennomsnitt, og byggingen av en nasjonal penge- og kredittorganisasjon. Før togets gjennombrudd på 1820-tallet, drev man en intens bygging av kanaler for å få til en nasjonal varetransport innenlands, slik at man kunne få etablert markeder inne i landene. Det vanlige inntil denne tiden hadde vært sjøtransport, men det ble ikke noe nasjonalt marked av det. Først når toglinjene begynte å krysse landet fikk man tilstrekkelig innenlands transport til å ta i bruk hele landet. Transporten muliggjorde spesialisering, og spesialisering muliggjorde produksjon i større serier, noe som var en forutsetning for industrialisering – farvel naturalhusholdning. Når det gjaldt penge- og kredittorganisasjonen, ble systemet med sentralbanker og deres nett av banker etablert i perioden. Før denne organisasjonen ble etablert, var det opp til hver enkelt bank hva den tok imot av innskudd og lånte bort. Det var fort banken «glemte» seg og lånte bort mye mer enn den hadde i innskudd. Når da alle ble usikre og ville ha ut innskuddene sine, gikk banken over ende. Det var et altfor ustabilt finansielt system til å betjene en systematisk industrialisering. Kapitalismens barndom var stort sett unnagjort for dagens høyinntektsland i 1870.

Fra 1870 til 1970 utspiller fasen kapitalismens ungdom seg. Det er årene hvor industrialiseringen foregår i raskt tempo. Kraftkilder og bevegelsesmaskineri utvikles i stor skala. Det samme gjelder materialkunnskap og viten om ulike kjemiske prosesser mm. I tillegg til denne industrialiseringen blir denne fasen preget av utviklingen i penge- og kredittorganisasjonen. Utvinningen og fordelingen av gull i nasjonene er ikke i nærheten av å henge med veksten i økonomien. La oss tenke oss virksomheten i samfunnet som en strøm av transaksjoner. De kan være små, som kjøp av brød i en butikk, eller store, som bygging av en flyplass. I kapitalismens ungdom vokste denne strømmen av transaksjoner så fort at det på langt nær var nok gull og penger til å betjene alle transaksjonene. Det medførte at transaksjonsstrømmen ble strupet, med den store depresjonen som resultat. Etter hvert som landene forlot gullstandarden og gikk over til papirpenger, slik at det igjen ble nok penger til å betjene transaksjonene, slapp depresjonen taket. Det at papirpenger overtok for gull, kan vi også kalle at monetær standard overtok for gullstandard. Keynes og Milton Friedmans sine teorier er nettopp gyldige for epoken med monetær standard. Ved slutten av kapitalismens ungdom rundt 1970 hadde industrialiseringen mistet sin kraft, og tjenestenæringene hadde begynt å vokse. De vokste riktignok ikke foretre enn at den samlede veksten var på vei nedover. Industrialisering og omdanning av penge- og kredittorganisasjonen, var altså de to dominerende trekk gjennom kapitalismens barndom.

Illustrasjon: Shutterstock

Fra 1970 til 2020 har vi så fasen med kapitalismens voksenalder. Den er kjennetegnet ved to trekk; det første er videre omdanning av penge- og kredittorganisasjonen, og det andre er at industrialiseringen stagnerer, mens veksten i tjenester fortsetter. Problemet med den monetære standarden i penge- og kredittorganisasjonen var at dersom man trykket for mye penger, førte det før eller senere til inflasjon. En inflasjon betyr at varer blir dyrere enn penger, noe som egentlig medførte en nedskrivning, ikke bare av penger, men av all kapital. Keynes mente at det tok tid før inflasjonen brøt igjennom, og i den tidsluka mellom trykkingen av penger og inflasjonen kom, fungerte pengetrykking stimulerende på den økonomien i samfunnet. Friedman mente det tok veldig kort tid før pengetrykking førte til inflasjon, så pengetrykking var ikke godt for noe. Friedman forsvarte selvfølgelig kapitaleiernes interesser, de var ikke interessert i noen nedskrivning av kapital, hverken på kort eller lang sikt.

Det som skjedde i denne monetære virkeligheten var at penger og transaksjonsstrøm levde i to forskjellige verdener. Man hadde en verden av penger, og en verden med konkret virksomhet i samfunnet som skapte transaksjonsstrømmen. Det var transaksjonsstrømmen som styrte pengebehovet. Dersom det ble satt flere penger i sirkulasjon enn det denne strømmen hadde behov for, ble disse etter hvert mindre verdt – inflasjon. Dersom det ble satt inn færre penger, strupet man transaksjonsstrømmen. Utviklingen tidlig i kapitalismens voksenalder endret denne penge- og kredittorganisasjonen. Penge- og kredittorganisasjonen gikk fra den monetære standarden, til det jeg kaller kontostandard. Alle folk fikk, etter hvert som dataalderen gjorde det mulig, sin egen bankkonto, ja gjerne flere. Det førte til at hver pengetrykking, i form av hvert lån, ble knyttet til en konkret transaksjon. Sentralbankenes pengetrykking ble erstattet av at en privat bank trykket på en tast på datamaskinen sin, og skapte et lån til en kunde som skulle bruke det til et eller annet, en konkret transaksjon. Det at pengeskaping og transaksjon ble knyttet sammen, gjorde at den gamle hovedmekanismen for inflasjon forsvant. Det ble plutselig mulig med en voldsom økning av penge- og kredittforsyningen uten at inflasjonen oppsto. Denne utviklingen har vært det kanskje viktigste trekket ved kapitalismens voksenalder. Det har ført til at den økonomiske aktiviteten i kapitalismens voksenalder har blitt holdt oppe av et voksende gjeldsberg. Denne gjeldsdrevne veksten har jeg kommentert i mange tidligere artikler her på steigan.no. I stedet for inflasjon som under den monetære standarden, har resultatet under kontostandarden vært en synkende rente. Først en synkende finansrente og en tilsvarende økende kapitalmengde. Denne kapitalmengden har dels drevet prisene på boliger og fast eiendom i været, dels drevet prisene på produksjonskapital i været (aksjer f. eks) og dels stimulert til vekst i vare- og tjenestesirkulasjonen. Høyere priser på formueskapital og produksjonskapital, har ført til at renten regnet i prosent av denne kapitalen har falt. Veksten i vare- og tjenestesirkulasjonen, dvs. at stadig flere transaksjoner har blitt gjennomført, har skjedd fordi kravene til fortjeneste har blitt lavere og lavere. I sum har først finanskapitalen svulmet opp, noe som igjen har ført til at de andre kapitalformene har svulmet opp, men det har sitt motstykke i en stadig lavere rente for alle kapitalformene, og også i den daglige vare- og tjenestesirkulasjonen. Denne gjeldsdrevne veksten er ikke den eneste grunnen til at renta stadig har falt. Det finnes andre underliggende årsaker til rentefallet i kapitalismens voksenalder. Tjenesteandelen har økt, fortjeneste gjennom produktivitetsøkning har blitt avløst av fortjeneste gjennom omfordeling, økende ressursknapphet gjør eierskap til ressurser viktigere enn økende produktivitet, økende 2/3 samfunn hvor 1/3 er fattige og 2/3 har det helt greit, osv. En underliggende utvikling som i sum fører til stadig lavere vekst i samfunnet, uavhengig av det brå fallet i vekst som skjer når renta faller til 0. Hovedtrekkene ved kapitalismens voksenalder kan vi oppsummere som omleggingen av penge- og kredittorganisasjonen til kontostandard med en påfølgende gjeldsdrevet vekst, og for det andre en underliggende utvikling i retning stadig lavere vekst, drevet av flere sammenfallende faktorer.

Spørsmålet som da blir betimelig, er hvilke hovedtrekk vil prege kapitalismens alderdom, som koronakrisen akkurat har åpnet dørene til nå i 2020. Hvor lenge vil den vare, spør du vel. Hvis vi ser på de tre andre fasene har de hatt en lengde på henholdsvis 120 – 100 – 50 år.  Det er vel ikke da urimelig å anta at den siste fasen vil vare i 30-50 år, kanskje lengre – kanskje kortere. Jeg tror trekket som vil dominere kapitalismen alderdom, er at den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen kommer i motsetning til utviklingen av virksomheten i samfunnet. Dette vil skje sammenfallende på mange områder. Jeg skal nøye meg med å liste dem opp, for senere å komme tilbake til disse momentene i egne artikler her på steigan.no.

  • Penge- og kredittorganisasjonen vil endre karakter. Når renten når null og utvikler seg til en negativ rente, blir sentralbankens muligheter til å bremse krisen med innsprøyting av penger og kreditt kraftig redusert. Den gjeldsdrevne veksten vil avsluttes.
  • Markedet har i dag to mekanismer, en på produksjonssiden og en på forbrukssiden. Markedsmekanismen på produksjonssiden er i ferd med å undergå en total endring med vidtrekkende konsekvenser.
  • Fortjenestens kilder i samfunnet endres fra fortjenesteformer som gir vekst, til fortjenesteformer som bare gir omfordeling.
  • Antallet fattige vil øke. Høyinntektslandene trenger 2/3 ganske rike og 1/3 fattige, framfor 3/3 sånn passe rike. De ganske rike har fokus på hva som er mest mulig populært i øyeblikket, ikke hva som er mest mulig effektiv produksjon, mens de fattige forbruker så lite at de knapt betyr noe.
  • Den store tjenesteandelen i samfunnet fører til at forbedringer i produksjonen får andre konsekvenser enn industrialisme fikk.
  • Høyinntektslandene går fra 150 år med kapitalvekst, til 30-50 år med kapitalreduksjon.

Kanskje kan det også være interessant å se litt på hva som kan komme etter kapitalismens alderdom.

25. apr, 2020
16. apr, 2020
14. apr, 2020

Den totalitære skrekkvisjonen til World Economic Forum blir virkelighet

Av

 leserinnlegg

 - 

14. april 2020

0

World Economic Forum: The Known Traveller

Av Norbert Häring. 

På det årlige milliardærmøtet i Davos tidlig i 2018 ble et pilotprosjekt for overvåking av flyreisende bestilt av World Economic Forum. Den gang skrev jeg det var en «totalitær skrekkvisjon». En oppfølgingsrapport som nå er publisert viser at klubben til de største multinasjonale selskapene jobber iherdig og vellykket for å få regjeringer og EU med på gjennomføringen av denne skrekkvisjonen.

Prosjektet har fortsatt under tittelen «Den kjente reisende», opprinnelig The Known Traveller Digital Identity-Project, eller KTDI.

I likhet med rapporten den gang, ble oppfølgingsrapporten, KTDI White Paper, publisert på internett uten noen særlig oppmerksomhet i slutten av januar. Det var meningen at bare de som er involvert i sektoren digital overvåkning og sikkerhet skulle lese disse rapportene laget av konsulentselskapet Accenture. Av forståelige grunner foretrekker de å snakke om Digital Identity fremfor digital kontroll.

Slik skal det fungere: Vi fyller selv inn en database med pålitelig informasjon om oss selv, eller mer presist, vi ber eller autoriserer andre til å legge inn data om oss der. For det første er dette ment å være et statlig identitetsbevis, men inkluderer også vår reisehistorie, bankinformasjon, hotellovernattinger, leiebilbookinger, dokumenter fra universiteter, offentlige etater og mye mer. Hvis vi ønsker å krysse en grense, gir vi frivillig myndighetene tilgang til denne informasjonen, slik at de på forhånd kan forsikre seg om at vi er ufarlige. Med ansikts-gjenkjenning og (ideelt) vår biometrisk tilkoblede smarttelefon, kan de sikre seg ved grenseovergangen om at vi er den vi sier vi er.

Hvis vi er flittige nok til å samle på digitale kvitteringer og sjenerøse nok med denne informasjonen, kan vi gå foran de andre reisende i køen som belønning, vi vil bli gitt prioritert behandling og minimal kontroll. Imidlertid, hvis det er tvil om intensjonen til en reisende, kan funksjonæren bruke informasjonen som er gitt for å stille «dyptgående spørsmål, for å bedre forstå den reisendes nylige aktiviteter».

Man kan lett forestille seg hvor «frivillig» utleveringen av disse opplysningen vil være når systemet er etablert. Grensemyndighetene i Canada og Nederland gjennomfører testprogram med flyselskapene KLM og Air Canada på flyplassene i Amsterdam, Toronto og Montreal.

Selskaper som Visa og Google er selvfølgelig ikke med på å utvikle et slikt system for politimyndighetene på egen bekostning av ren verdensborgerlig pliktfølelse. Og grensemyndighetene identifiseres som den ideelle katalysatoren for å skape tilstrekkelig fremgang i et slikt system av selvovervåking og datadeling, som gradvis vil involvere alle regjeringer i verden. For hvis man ikke deltar, kan borgerne før eller siden bare reise internasjonalt med store vanskeligheter.

Det står i den første rapporten, akkurat som i den nåværende hvitboken, at selvovervåking ved grensen bare har som funksjon å skape en kritisk masse av deltakere i den globale standarden som skal innføres på denne måten. Hvis prosjektet lyktes, hvis alle regjeringer slutter seg til denne standarden for tvungen frivillig datautveksling, kan vi også gi informasjonen vår «til hverdagslig bruk» i omgang med selskaper og myndigheter (uthevet i originalen). Begge rapportene nevner først og fremst helse, utdanning, bankvesen, humanitær hjelp og valg.

Fra World Economic Forum:  
The Known Traveller 

Et globalt, totalitært system

KTDIs hvitbok tydeliggjør prosjektets store ambisjon i introduksjonen:

«Dette dokumentet beskriver KTDIs påstand om å legge grunnlaget for et globalt akseptert, desentralisert identitets-økosystem. Videre utvikling og bruk avhenger av maksimering av interoperabilitet i utveksling av data og samlet tillit. Suksess vil avhenge av samarbeidet mellom verdens regjeringer, regulatorer, flyselskaper, teknologileverandører og andre aktører for å etablere globale standarder og tekniske spesifikasjoner som alle følger.»

This paper outlines the ambition for KTDI to provide the foundations for a globally accepted decentralized identity ecosystem. Further development and wider adoption depend on maximizing data exchange interoperabilityand federated trust. Success will rest upon cooperation between world governments, regulators, the aviation industry, technology providers and other players to establish global standards and specifications for compliance by all stakeholders.

Grunnlaget for å håndheve denne globale overvåkings-standarden er utmerket. Standardene som for tiden er utviklet av World Wide Web Consortium (W3C), skal brukes til å verifisere legitimasjon (verifiable credentials) og desentraliserte identitesmerker. W3C er det viktigste standardiserings-organet for internett og domineres overveiende av amerikanske internett- og telekommunikasjonsselskaper.

W3C-medlemmer overlapper i stor grad med Decentralised Identity Foundation, som er grunnlagt av multinasjonale selskaper som Microsoft og mange mindre selskaper innen digital sikkerhet, for å fremme globale standarder for identitets-kontroll. Selskapene som er med har ofte veldig tette kontakter med etterretningstjenestene, hvis de rett og slett ikke er startet med penger fra de hemmelige tjenestene. US Homeland Security var fra starten av involvert i Known Traveler-prosjektet. På de relevante foraene som drøfter digital identitet, treffes representanter for disse selskapene med alle relevante sikkerhetsbyråer og hemmelige tjenester.

Tvungen frivillighet

Lureriet er fiksjonen om frivillighet; det frampressede, men likevel eksplisitte samtykket til bruk av data, som du må godkjenne hver gang du ønsker å motta en statlig tjeneste i dette systemet eller bare vil betale noe digitalt. På samme måte som du må godkjenne nesten alle overvåkningsforespørsler fra nettstedoperatørene hvis du vil bevege deg rundt på internett.

Det særlig perfide ved systemet:

Identitets-attributter attesteres og leveres av utstedende myndigheter (dvs. passnummer, bankinformasjon. En utstedende myndighet kan også tilbakekalle en virtuell legitimasjon som den tidligere hadde utstedt, ved å oppdatere den blockchain-baserte kryptografiske oppsamleren tilsvarende).

La oss forestille oss hvordan det vil se ut hvis dette systemet blir implementert over hele verden, i alle land, uansett hvor undertrykkende. La oss anta at den parallelle avskaffelsen av kontanter er fullført. For alt du ønsker å gjøre, trenger du en godkjenning på rett sted i databasen. Hvis du faller i unåde hos din egen regjering, blir godkjennelsen på identitetskortet trukket tilbake.

Du kan deretter prøve å fortsette en stund. Den beste måten å gjøre det på er som i science fiction boka «Sol på kreditt» av Michel Grimaud, fra 1975. I romanen, hvis det elektroniske kortet du trenger overalt for å bevege deg rundt og få rasjonene dine blir trukket tilbake av en kontrollposten, går du «frivillig» i fengsel og blir der, fordi ellers ville du sulte ihjel.

Også hvis den amerikanske regjeringen eller dens etterretnings-styrte algoritmer har noen i verden i trådkorset, kan de gjøre det samme. Enten får de de respektive myndighetene eller bankene til å ugyldiggjøre alle offerets digitale dokumenter, eller de amerikanske digitale selskapene som kontrollerer systemet gjør det, eller de private amerikanske kredittselskapene som fastslår kredittverdigheten din, setter den til null.

Mye av det pågår allerede. Men bare når det er en globalt akseptert teknisk standard der man kan få tilgang til alle disse dataene og dokumentene, er systemet omfattende og perfekt. Først da kan Washington eller Fort Meade og Langley kontrollere alle, i alle hjørner av verden, fra deres datamaskiner – og nasjonale autoritære regjeringer kan kontrollere alle i sin egen innflytelsesfære, enten de er hjemme eller i utlandet.

 

Hilsen fra Minority Report

Alle kan da ledes omkring med en nesering. Kanskje du til og med vil kjenne ringen rykke til hardt selv hvis du ikke har gjort noe i det hele tatt, bare fordi en beregningsmodell har kommet fram til at du snart kan bli problematisk, som i filmen “Minority Report”. Ambisjonen er dokumentert i den første KTDI-rapporten fra World Economic Forum, i form av et uthevet sitat fra Google-sjef Rob Torres:

”Teknologiselskaper har gjort store fremskritt innen datautvinning, maskinlæring og kunstig intelligens som muliggjør avansert prediktiv analyse. I kombinasjon med informasjon fra passasjerer, kan disse teknologiene brukes av myndigheter for å (…) analysere komplekse mønstre i store databaser med sikte på å forutsi sikkerhetsrisikoer ved grensene.»

Sitatet gjør det klart at digital identitet ikke bare handler om – som mange gjerne liker å bli lurt med – å gi alle en enkel måte å bevise hvem de er ved hjelp av et digitalt fødselsattest eller digitalt identitetskort. Vi vil se et annet sitat fra en annen kilde nedenfor som beviser det.

Nei, det handler om å mate alt som er kjent om en person inn i en database, som så kan hentes av alle deltakende selskaper og myndigheter og manipuleres av dem når som helst. Slik at selskaper som forbruker-kveg kan lede oss inn i riktig bås og melke oss optimalt, og holde oss som arbeidsdyr og kontrollere oss. Og slik at regjeringer kan styre alle uten bruk av vold med en vanligvis umerkelig nesering og forhindre dem fra å bryte ut av systemet.

Bemerkelsesverdig har World Economic Forum angivelig ennå ikke utviklet et konsept for styring av denne globale totalitære kontrollinfrastrukturen, det vil si hvem som skal styre og kontrollere dette systemet. Hvitboken sier:

«Arbeidet med å definere og utvikle et passende styrings-rammeverk for KTDI-konseptet fortsetter, og vil bli behandlet i en fremtidig rapport.»

Det er altså meningen regjeringer skal slutte seg til dette konseptet uten at det er klart hvem som holder i trådene. Men det er selvfølgelig allerede opplagt. Det er Washington og de store amerikanske selskapene, direkte eller gjennom organer som World Economic Forum, W3C, FATF og mange flere, som dominerer dem.

Regjeringene er kompatible

Likevel er regjeringer ivrige etter å delta i dette globale overvåknings-konseptet som er utviklet av de store selskapene og amerikanske Homeland Security i World Economic Forum. Det markedsføres av de deltagende selskapene i sikkerhets- og identitets-bransjen under det fagre navnet Self-Sovereign Identity (SSI).[..]

I Brussel begynner forkortelsen SSI å bli dominerende. EUs underorgan European Economic and Social Committee, der arbeidsgiverorganisasjoner, fagforeninger og andre interessegrupper er representert og som er ment å representere et «organisert sivilsamfunn», har utviklet et European Self-Sovereign Identity Framework (eSSIF), eller – for å si det bedre – sluttet seg til World Economic Forum. Det er praktisk talt det identiske skrekkbegrepet fra World Economic Forum. Du kan finne nøyaktig samme grafikk der og så vakre setninger som:

«Når vi sier digital identitet, må vi forstå det som summen av alle attributtene som finnes om oss i den digitale verden, en stadig voksende og utviklende samling av datapunkter.»

Sitatet er hentet fra EU blockchain observatory report on digital identity and blockchain. Digital identitet betyr alt som går an å vite om oss, våre handlinger og våre preferanser.

Regjeringene i 21 land, inkludert Tyskland, dannet et European Blockchain Partnership bare tre måneder etter World Economic Forum, der Known Traveller-konseptet ble presentert, for å fremme overvåkningskonseptet til World Economic Forum i den europeiske inkarnasjonen eSSIF. Som et endelig arbeidsmål for dette partnerskapet, sier presentasjonen at det også handler om hvordan man skal bevare europeiske demokratiske verdier når de implementerer SSID. Lykke til, det blir vanskelig!

Det er flere grupper og partnerskap på europeisk nivå for å implementere SSID, å ramse opp alle ville bli for mange. Én ting er tydelig: KTDI og SSID handler ikke om urealistiske ideer fra Washington og store teknologiselskaper, men noe som fremmes over hele verden bak kulissene med stort engasjement og store sjanser for å lykkes. Vi vil ikke legge merke til mye av det før det er implementert.

Covid-19 bringer en forsmak

Vi opplever for tiden en veldig god forsmak på hva selskaper og regjeringer har i tankene, i deres svar på Covid-19 i Sør-Korea og spesielt i Wuhan i Kina, og hva vi her vurderer og gjør delvis i samme retning.

Total algoritmisk befolkningskontroll. Hvis du ikke kan vise en grønn knapp på overvåknings- smarttelefonen i Wuhan, som signaliserer at du sannsynligvis ikke er smittet, kan du bare bevege deg til fots og kanskje ikke få komme inn i restauranter og lignende. I Sør-Korea blir opptak fra overvåkningskameraer, kredittkortinformasjon og GPS-data evaluert for å identifisere og spore potensielle virussmittede. Covid-19 er som manna fra himmelen for planene til World Economic Forum.

I slike tilfeller, når KTDI-konseptet er implementert og generalisert til SSID, trenger de som holder oppsyn bare å krysse av i databasen om noen har blitt testet eller om deres egen GPS-data er i umiddelbar nærhet av en infisert person eller i et registrert risikoområde, og bevegelsesfrihet og handlinger kan begrenses automatisk og vilkårlig. Og takket være Covid-19, synes mange mennesker nå at disse totalitære mulighetene er ønskverdige.

Rubikon/ Creative Commons. Norbert Häring, født i 1963, er forretnings-journalist, økonom, blogger og prisbelønnet forfatter av flere populære bøker om økonomi.

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.