Blogg

28. feb, 2020

 

Din mann på galleriet i saka mot Assange – dag 3

0
London 22. februar 2020. Foto: Shutterstock

Dette er referatet fra tredje dag av rettssaka mot Julian Assange. Craig Murray følger saken mot Julian Assange i Woolwich Crown Court. Murray er verdens vitne i en sak der egentlig pressefriheten står i den hermetisk lukkede tiltaleboksen. Referatet er oversatt til norsk av Hans Olav Brendberg. Langlesing.

Av Craig Murray.

Dag 3.

I gårsdagens sakførsel i retten brukte aktoratet argument så påfallande og urimelege at eg har hatt vanskar med å finna ut av korleis eg kan skriva dei ut på ein måte som ikkje ser ut som ein karikatur eller ei urimeleg overdriving frå mi side. Det som skjer i denne rettssalen har for lengst gått lenger enn nokon karikatur. Det einaste eg kan gjera er å gje mi personlege forsikring om at det eg fortel er det som faktisk skjedde.

Som vanleg tek eg for meg prosedyrespørsmål og handsaminga av Julian først, før eg deretter gjev att kva slags juridiske argument som har vorte sett fram.

Vanessa Baraitser har fått klare instruksjonar om å lata som om ho bryr seg ved å spørja, nær slutten av kvart rettsmøte rett før pausen, om Julian kjenner seg komfortabel og om han ønskjer seg ein pause. Etter spørsmålet ignorerer ho svaret hans som rein rutine. I går svara han at i eit lengre svar at han ikkje kunne høyra skikkeleg i glasburet sitt, og at han ikkje kunne kommunisera med advokatane sine (på eit tidspunkt i går hadde dei byrja hindra han i å senda lappar med notat til forsvararane, noko eg fekk høyra var bakgrunnen for at dei aggressivt nekta han å ta Garzons hand til farvel). 

Baraitser insisterte på at han berre kunne koma til orde gjennom sin advokat. Sidan han ikkje får kommunisera med advokaten, var jo dette litt drygt. Då dette vart påpeika, fekk vi ti minutt pause medan Julian og advokaten hans fekk løyve til å snakka nede i cellene – truleg avdi det er lettare å avlytta samtalen der.

Då han kom tilbake, bad Edward Fitzgerald formelt om at Julian skulle få lov til å sitja ved sida av advokatane sine i retten. Julian er ein «hyggeleg, intellektuell mann», ikkje ein terrorist. Baraitser svara at om Julian slapp ut av glasburet og inn i rettslokalet ville dette tyda at han vart slept ut av fengselet. Om det skulle vera moglet, måtte han først lauslatast på kausjon.

Igjen greip aktoratet sin advokat, James Lewis, inn til fordel for forsvararane for å freista bidra til mindre ekstrem handsaming av Julian. Han peikte forsiktig på at det ikkje var heilt sikkert at det var naudsynt med kausjon for at Julian skulle vera fysisk til stades i rettssalen, og heller ikkje sikker på at at eit slikt opphald i rettssalen med vaktene til stades tydde at fangen var slept ut av fengsel. Fangar, sjølv dei mest farlege terroristar, gav vitnemål frå vitneboksen i rettssalen – som stod ved sida av magistraten og advokatane. I Høgsterett var det alminneleg at fangar sat saman med sine advokatar i utleveringssaker, i ekstreme saker var dei lenka til ein tryggleiksoffiser med handjarn.

Baraitser svara at Assange kunne utgjera eit trugsmål mot publikum, at det var eit spørsmål om helse og tryggleik. Korleis trudde Fitzgerald og Lewis at ho hadde høve til å gjennomføra den naudsynte risikovurderinga? Det må vera opp til Group 4 (Securitas) å avgjera om dette var mogleg. 

Ja, ho sa faktisk det. Securitas måtte avgjera.

Baraitser byrja slenga ut sjargong som ein Dalek som har kome ut av kontroll (ein Dalek er ein utanomjordisk skapning i den britiske sci-fi-serien «dr. Who»). «Risikovurdering» og «helse og tryggleik» og mykje av same slag. Etter kvart verka ho som noko verre enn ein Dalek, som ein spesielt tåpeleg, lokal regjeringsfunksjonær av lågaste grad. «Ingen jurisdiksjon», «opp til Securitas». Ho henta seg litt inn igjen, og erklærte skråsikkert at  «i varetekt» berre kan tyda glasburet i rettslokalet, ingen andre stader i rommet. Om forsvararane ønska han i rettslokalet der han kunne høyra saksgangen betre, måtte dei be om fridom på kausjon, og dermed fridom frå all varetekt. Ho stirra so på advokatane frå kvar part,  i von om at dette skulle få dei til å setja seg. Men begge vart ståande.

På sin smålåtne måte (som eg vedgår byrjar gjera inntrykk på meg) sa Lewis at «aktoratet er nøytrale når det gjeld denne forespurnaden, sjølvsagt, men – eg trur faktisk ikkje dette er rett». Han såg på domaren på den venlege måten ein onkel ville sett på favorittniese i eit familieselskap som akkurat hadde byrja drikka tequila rett frå flaska.

Baraitser konkluderte saka med å erklæra at forsvaret burde leggja fram skriftlege argument til klokka 10 i morgon når det galdt akkurat dette. Då ville ho halda ei eiga høyring om spørsmålet om Julians plass i rettslokalet.

Dagen hadde byrja med at ein svært sint magistrat Baraitser hadde halde tale til publikumsgalleriet. Ho sa at eit fotografi hadde vorte teke dagen før inne i rettslokalet. Det var ei kriminell handling å ta eller freista å ta eit fotografi inne i rettslokalet. Vanessa Baraitser såg ut som ho hadde veldig lyst til å sperra nokon inne. Det såg ogso ut til at ho i sinne kom fram til den ugrunna konklusjonen at den ukjende som tok bilete frå publikumsgalleriet tysdag ogso var der på onsdag – eg har ein mistanke om at dette ikkje stemmer. Det ser ut til at det er stressande for henne å vera sint på tilfeldig publikum, eg mistenkjer henne for å ropa mykje mot tog.

Fru Baraitser er ikkje glad i fotografi – det ser ut til at ho er den einaste offentlege personen i Vest-Europa som ikkje har noko portrettbilete av seg sjølv på internett. Den gjennomsnittlege eigar av eit bilvaskeri i provinsen har etterlate seg fleire prov på eigen eksistens enn Vanessa Baraitser. Det er sjølvsagt ikkje noko brotsverk frå hennar side, men eg har ein mistanke om at ein ikkje oppnår dette utan omfattande innsats. Ein eller annan foreslo at ho kanskje er eit hologram, men eg tvilar. Eit hologram har meir empati.

Det kriminelle brotsverket «å freista ta bilete i retten» var elles ein underhaldande tanke. Kor inkompetent må du ikkje vera om du freistar å ta eit bilete, og likevel ikkje greier gjera det? Og om ingen bilete var tatt, korleis kan dei prova at du har freista ta eit bilete, og ikkje berre sendt ei tekstmelding til mor di? Eg vil tru «freista å ta eit bilete i retten» er eit brotsverk der du kan ta ein som kjem med eit stort kamera, kamerastativ og lyskastarar. Eg såg ikkje noko slikt på publikumsgalleriet.

Baraitser sa ikkje noko om det var kriminelt å publisera fotografi som er tatt i rettslokalet (eller å freista publisera eit slikt bilete). Eg har ein mistanke om at det er det. Nettstaden «Le Grand Soir» har publisert ei omsetjing av min rapport frå i går, og der kan de sjå eit foto av Julian i sitt skotsikre antiterror-glasbur. Eit bilete som ikkje er tatt av meg, må eg leggja til.

Vi kjem no til den juridiske argumentasjonen om sjølve utleveringa som vart lagt fram i går. Heldigvis er desse ganske enkle å samanfatta. Sjølv om vi hadde fem timar med juridisk drøfting, dreide hovuddelen av dette seg om at begge partar konkurrerte om å sitera ei mengd ulike «autoritetar», til dømes avdøde domarar, for å underbyggja eigne synspunkt. Slik var dei same poenga gjentatt gong etter gong, med liten meirverdi frå eksegesen av dei mange sitata.

Slik det hadde vorte varsla av magistrat Baraitser, argumenterer påtalemakta med at artikkel 4.1 i den britisk-amerikanske utleveringstraktaten ikkje har lovs kraft.

Den britiske og den amerikanske regjeringa seier at retten handhevar innanrikslov, ikkje internasjonal lov, og at traktaten difor ikkje tyder noko. Denne argumentasjonen er lagt fram for retten i ei skriftleg form som eg ikkje har tilgang til. Men ut frå diskusjonen i retten var det opplagt at aktoratet argumenterer med at utleveringslova frå 2003, som er bindande for retten, ikkje gjer noko unnatak for politiske brotsverk. Alle tidlegare utleveringslover har gjort unntak for politiske brotsverk, og difor må det ha vore intensjonen til parlamentet at politiske forbrytarar no kan utleverast.

I sin argumentasjon byrja Edward Fitzgerald med å hevda at utleveringslova frå 2003 ikkje er nok til å gjennomføra ei faktisk utlevering åleine. For at nokon skal utleverast må to ting vera på plass; den generelle Utleveringslova og ein utleveringstraktat med det landet eller dei landa saka gjeld. «Ingen traktat, inga utlevering» er ein regel som ikkje kan brytast. Traktaten var soleis grunnlaget for kravet om utlevering. Å hevda at utleveringa ikkje var regulert av innhaldet i den traktaten som var grunnlaget for at utlevering kunne skje var å skapa ein juridisk absurditet, og dermed misbruk av rettsprosessen. Han siterte eksempel å domar frå Overhuset og Det kongelege Råd der traktatrettar hadde vorte rekna som bindande, ogso utan at desse hadde vorte inkorporert i nasjonal lovgjeving, spesielt i saker der ein ville hindra at folk vart utlevert til potensiell dødsdom i britiske koloniar.

Fitzgerald peika på at sjølv om utleveringslova frå 2003 ikkje inneheldt noko forbod mot utlevering for politiske brotsverk, sa lova ingenting om at det ikkje kunne vera slike hinder i ein utleveringstraktat. Utleveringstraktaten frå 2007 vart ratifisert etter utleveringslova frå 2003.

På dette stadiet braut Baraitser inn og slo fast at det opplagt var slik at det hadde vore parlamentets intensjon at det skulle vera mogleg med utlevering for politiske brotsverk. Om ikkje ville dei ikkje fjerna forbodet i tidlegare lovgjeving. Fitzgerald var ikkje samd, og sa at lova ikkje var til hinder for at traktaten som gjorde utlevering mogleg sette forbod mot slik utlevering. 

Fitzgerald heldt fram med å seia at internasjonal lov i meir enn hundre år har akseptert at du ikkje utleverer politiske forbrytarar. Ingen former for politisk brotverk var i den europeiske konvensjonen for utleveringar. FNs modelltraktat for utleveringar og Interpols konvensjon for utlevering har heller ikkje noko slikt. Det var forbod mot slik utlevering i alle USAs utleveringstraktatar med andre land, og slik hadde det vore i over hundre år etter insistering frå USA. Når regjeringane i både Storbritannia og USA sa at dette ikkje galdt var forbausande, og ville innebera ein frykteleg presedens som ville truga politiske dissidentar og potensielle politiske fangar frå Kina, Russland og andre regime over heile verda som hadde kome seg unna til tredjeland.

Fitzgerald forklarte at alle sentrale autoritetar var samde om at det fanst to typar politiske brotsverk. Dei reine, politiske brotsverk og dei relative politiske brotsverk. Eit «reint» politisk brotsverk var definert som forræderi, spionasje eller undergraving. Eit «relativt» politisk brotsverk var ei handling som normalt var kriminell, som valdeleg åtak eller vandalisme, som vart utført med eit politisk motiv. Alle klagemåla mot Assange handla om reine politiske brotsverk. Alle var spionasjeanklagar, med eitt unntak. Sjølv PC-misbruket hadde av aktoratet vorte samanlikna med brot på Official Secrets Act for å møta kravet om dobbel inkriminering. Den samanfattande skuldinga om at Assange hadde freista skada dei politiske og militære interessene til USA var sjølve definisjonen på eit politisk brotsverk i følgje autoritetane. 

I tilsvaret sitt sa Lewis at ein traktat ikkje kan vera bindande etter engelsk lov utanom når traktaten eksplisitt er innarbeidd i britiske lover av Parlamentet. Dette var eit naudsynt forsvar av demokratiet. Traktatar vart inngått av den utøvande makta, som ikkje kunne gje lover. Det handla altso om parlamentets suverenitet. Lewis siterte mange domar som slo fast at internasjonale traktatar som var signert og ratifisert av Storbritannia ikkje kunne handhevast av britiske domsstolar. «Det kan henda det er overraskande for andre land at traktatane deira med den britiske regjeringa ikkje har noko juridisk kraft», fleipa Lewis.

Lewis sa at det i dette tilfellet ikkje fanst noko misbruk av prosessen, og difor kom ingen av rettane i den europeiske konvensjonen inn i biletet. Det var heilt enkelt den normale handhevinga av lova at traktatens forbod mot politiske utleveringar ikkje hadde noko juridisk kraft.

Lewis sa at USAs regjering ikkje godtek at Assanges brotsverk er politiske. I Storbritannia, Australia og og USA  har ein andre definisjonar av politiske brotsverk enn i resten av verda. Vi ser på «reine» politiske brotsverk som forræderi, spionasje og undergraving som ikkje-politiske brotverk. Berre «relative» politiske brotsverk – alminnelege, kriminelle handlingar utført med politisk motiv – vart sett på som politiske brotsverk i vår tradisjon. I denne tradisjonen vart definisjonen av «politisk» ogso avgrensa til å stø eit konkurrerande politisk parti i ein stat. Lewis vil gå vidare på denne argumentasjonen i morgon.

Der sluttar dagens oppsummering av rettsforhandlingane. Eg har nokre viktige kommentarar, og kjem tilbake med ein eigen post om dette. No må eg skunda meg å nå køen til rettssalen.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Kampanje
DEL 
Facebook
 
Twitte
27. feb, 2020
 
 

Saka mot Julian Assange dag 2, ved din mann på galleriet.

0
Demonstrasjon for Assange 22. februar 2020 i London. Shutterstock.

Craig Murray følger saken mot Julian Assange i Woolwich Crown Court. Murray er verdens vitne i en sak der egentlig pressefriheten står i den hermetisk lukkede tiltaleboksen. Referatet er oversatt til norsk av Hans Olav Brendberg.

Av Craig Murray.

Denne ettermiddagen forlot Julians spanske advokat, Baltasar Garzon, retten for å reisa heim til Madrid. På veg ut stogga han naturlegvis for å gje sin klient eit handtrykk. Han stakk handa inn den vesle opninga i det skotsikre glasburet. Assange reiste seg halvvegs for å ta advokaten sin i handa. Dei to tryggleiksvaktene som var i buret saman med Assange sprang umiddelbart til, la hendene på Assange og tvang han til å setja seg – slik at han ikkje fekk tatt advokaten sin i handa.

Det var ikkje det verste som skjedde i dag. Men det er eit slåande bilete av den sanselause maktbruken som blir sett inn mot ein mann som er tiltalt for å publisera dokument. At ein mann ikkje eingong kan seia farvel til sin advokat med å ta han i handa er mot heile anden som medlemmer av det juridiske systemet likar å hevda ligg til grunn for korleis lova blir handheva. Eg let den augneblenken tena som ramme for det som skjedde i retten i går.

Dag 2 hadde byrja med ei erklæring frå Edward Fitzgerald, Assanges forsvarar, som vekte oss brutalt til live. Han erklærte at dagen før, på første dag av rettssaka, hadde Julian to gongar vorte kledd naken og kroppsvisitert. Elleve gongar hadde han vorte sett i handjarn, fem gongar hadde han vorte låst inn i ulike varetekstceller. På toppen av alt dette hadde fengselsstyresmaktene tatt rettsdokumenta frå han – inkludert kommunikasjon mellom Assange og advokaten hans, som er verna av lova. Han hadde ikkje hatt noko høve til å førebu seg på sakførselen i retten.

Magistrat Baraitser såg på Fitzgerald og erklærte, med ei røyst fyllt av forakt, at han hadde tatt opp slike ting før, og at ho alltid hadde svart at ho ikkje hadde nokon jurisdiksjon over fengselet. Han burde ta dette opp med fengselsstyresmaktene. Fitzgerald vart ståande, noko som førde til ei sterk mishagsytring frå domaren. Han svara at forsvaret naturlegvis ville ta dette opp med fengselet igjen, men at denne gjentatte oppførselen frå fengselsstyresmaktene truga forsvarets evne til å førebu sin sakførsel. Han la til at hans røynsle, uansett jurisdiksjon, var at det var alminneleg praksis for magistratar og domarar å vidareformidla slike kommentarar og ønske til fengsla når slike ting greip inn i rettssaka. Det var også normalt at fengsla lytta velviljug til magistratar.

Baraitser nekta rett ut for nokon kjennskap til denne praksisen, og erklærte at Fitzgerald burde gje henne ein skriftleg argumentasjon der han forklarte korleis han meinte statusen var med jurisdiksjon over fengselstilhøve. Dette vart for mykje sjølv for aktoratet. James Lewis reiste seg og sa at aktoratet ogso ønskte at Assange skulle få ei rettferdig høyring, og at han kunne stadfesta at det forsvaret hevda var normal praksis. Sjølv då nekta Baraitser å gripa inn mot fengselet. Ho erklærte at om fengselstilhøva var så ille at dette kvalifiserte til dei høge krava ein må ha for å erklæra at ei rettferdig høyring ikkje er mogleg, så kunne forsvaret leggja fram eit krav om å avvisa skuldingane på dette grunnlaget. Om ikkje kunne dei berre gløyma det heile.

Både aktor og forsvarar verka overraska over Baraitsers påstand om at ho ikkje hadde høyrt om det dei begge refererte til som alminneleg praksis. Lewis kan ha vore genuint uroa over den sjokkerande skildringa av korleis Assange hadde vorte handsama i går. Det kan også vera at han hadde høyrt indre varselbjeller i hovudet som varsla om feilslått og tilsidesett rettargang. Resultatet vart i alle tilfelle at Baraitser ikkje vil gjera noko for å hindra fysisk og mental mishandling i fengselet eller gjera det mogleg for han å delta i sitt eige forsvar. Den einaste realistiske forklaringa på dette ser for meg ut til å vera at Baraitser har fått instruksjonar frå høgare hald, og at den pågåande mishandlinga og konfiskeringa av dokument skjer etter påtrykk frå regjeringa.

Ein siste episode vil eg også gjenfortella: Etter at eg igjen hadde stått i kø frå tidleg om morgonen var eg til slutt i køen som skulle få sleppa inn på publikumsgalleriet. Då ropa dei opp namnet til Kristin Hrafnsson, redaktøren i Wikileaks, som eg stod og snakka med i køen. Kristin identifiserte seg sjølv, og fekk vita at han ikkje hadde høve til å sleppa inn på publikumsgalleriet. Eg hadde vore saman med Kristin gjennom heile rettsmøtet dagen før, og han hadde ikkje gjort noko uregelmessig – han er ein roleg mann. Då han vart ropt opp var det ved namn og yrkestittel – dei utestengte medvite redaktøren i Wikileaks. Kristin spurde kvifor, og vart fortalt at det var ei avgjerd frå retten.

På dette tidspunktet annonserte John Shipton, far til Julian, at om dette skjedde ville alle familiemedlemer forlata retten. Dei gjorde det også, og byrja senta twittermeldingar om at familien forlot rettsmøtet i protest. Dette førde tydelegvis til uro mellom tenestemennene ved retten, og femten minutt seinare fekk Kristin melding om at han likevel kunne sleppa inn. Vi har framleis ingen idé om kva som låg bak dette. Seinare på dagen vart journalistane orientering om at det handla om køsniking. Det verkar usannsynleg sidan han vart tatt til side av tilsette som ropte han opp med namn og tittel, ikkje av folk som observerte at han sneik i køen.

Ingenting av det som er nemnt over handlar om det denne saka offisielt dreier seg om. Men det fortel viktige ting om den drakoniske naturen til den politiske skodeprosessen dette eigentleg er enn det skodespelet som foregår i rettssalen. Det var augneblenkar i dag då eg vart engasjert i det som foregjekk i rettssalen, og fekk den opplevinga du kan få i eit teater. Som gjer at ein byrjar tenkja «Wow, denne saka kjem til å gå bra for Assange». Men når ein då tenkjer på hendingar som dei nemnt over blir du kald om hjarta, og du hugsar på at det ikkje er nokon jury der som skal overtydast. Eg trur rett og slett ikkje at noko som helst som blir sagt og prova i dette rettslokalet har nokon innverknad på den endelege domen i denne retten.

So til den konkrete sakførsla i retten.

For forsvaret hevda Mark Summers at dei amerikanske skuldingane kvilte på tre påstander om kva Assange hadde gjort:


1 ) Assange hadde hjelpt Manning med å dekoda ein hash-nøkkel for å få tilgang til kvalifisert materiale. Summers slo fast at han kunne prova at dette var ei falsk skulding ut frå dei prova som var lagt fram i rettssaka mot Manning.

2 ) Assange etterspurte materialet frå Manning. Summers slo fast at dette beviseleg var gale ut frå informasjon som det offentlege har tilgang til.

3 ) Assange sette med vitande og vilje liv i fåre. Summers slo fast at det fanst sterke prov på at dette var gale, både ut frå offentleg tilgjengeleg informasjon og spesifikt frå den rolla USAs regjering hadde spela.

I sum hevda Summers at den amerikanske regjeringa visste at dei påstandane som vart sett fram var feilaktige, og at dei ikkje var sett fram i god tru. Dette var difor misbruk av retten som burde føra til at utleveringskravet vart avvist. Han oppsummerte dei tre påstandane som «tøv, tøv og tøv».

Summers gjekk etterpå gjennom fakta i desse sakene. Han sa at søksmålet frå USA delte materialet som vart lekka av Manning til Wikileaks inn i tre kategoriar:

a) Diplomatiske notat
b) Vurderingar av fangar internert på Guantanamo
c) Reglar for strid i Irakkrigen
d) Loggar frå krigen i Afghanistan og Irak

Summers gjekk så systematisk gjennom a), b) c) og d) , og såg kvart av punkta i lys av dei påståtte handlingane under 1), 2) og 3). Til saman tolv punkt med framlegging og forklaring. Denne systematiske gjennomgangen tok kring fire timar, og eg skal ikkje freista å gjengje alt dette her. Eg vil i staden gjenfortella nokre hovudpunkt. Undervegs vil eg innimellom relatera til påstått handling og/eller materialet sortert etter bokstav. Eg vonar du vil følgja med på dette – det tok meg litt tid å gjera det!

På punkt 1) demonstrert Summers etter ein omfattande gjennomgang at Manning hadde tilgang til både materialet i a),  b), c) og d) utan å ha trong for nokon kode frå Assange. Han hadde hatt den tilgangen før han nokon gong kontakta Assange. Manning trong heller ikkje ein kode for å løyna identiteten sin slik påtalemakta hevda. Den databasen for etteretningsanalyse som Manning kunne gå inn i – som tusenvis av andre – kravde ikkje brukarnamn og passord frå ein militær arbeidsplassmaskin. Summers siterte vitnemål frå fleire offiserar frå Mannings rettssak for å stadfesta dette. Om ein knekte systemets adminpassord ville ikkje dette gje Manning tilgang til noko meir klassifisert materiale. Summers la fram prov frå Mannings rettssak der det hadde vorte lagt til grunn at årsaka til at Manning ønska å koma inn på administrasjonsnivå var å tillata at soldatane la sine videospel og filmar inn på dei statseigde PC-ane sine – noko dei ofte gjorde.

Magistrat Baraitser braut inn to gongar. Ho påpeikte at om Manning ikkje viste at ho ikkje kunne bli spora som brukaren som lasta ned frå databasene, hadde ho kanskje bede Assange om hjelp med å knekka ein kode for å løyna eigen identitet avdi ho ikkje visste betre. Å hjelpa henne med dette ville framleis vera eit brotsverk frå Assange.

Summers peikte på at Manning visste at ho ikkje trong brukarnamn og passord, avdi ho hadde tilgang til alt materialet utan å bruka brukarnamn og passord. Baraitser svara at dette ikkje var noko prov på at ho visste at ho ikkje kunne bli spora. Summers svara at reint logisk var det meiningslaust å argumentera med at var ute etter ein kode for å løyna brukaridentitet og passord – når det ikkje fanst noko brukaridentitet og passord. Baraitser svara igjen at han ikkje kunne prova dette. På dette punktet vart Summers litt oppgitt og kortfatta med Baraitser, og tok ein ekstra gjennomgang av prova frå rettssaka mot Manning. Meir om dette seinare.

Baraitser gjorde også eit poeng ut av at om Assange hjalp Manning med å knekka ein adminkode, sjølv om dette ikkje gav tilgang til fleire databasar, så var dette uautorisert bruk og ville vera eit brotsverk. Det var å hjelpa til med misbruk av datamaskinen, sjølv om formålet med det heile var uskuldig.

Etter ein kort pause kom Baraitser tilbake med ei kroninnvending. Ho sa til Summers at han hadde presentert konklusjonane til ein amerikansk standrett mot Manning som fakta. Men ho var ikkje samd i at hennar rett måtte handsama prov frå ein amerikansk standrett, heller ikkje når det galdt tilhøve der påtalemakt og forsvar hadde vore samde, som fakta. Summers svara at dei prova det hadde vore semje om og dei prova påtalemakta hadde lagt fram var fakta frå den amerikanske statens synsstad. Spørsmålet ein måtte ta stilling til var om den amerikanske staten sakssøkte stikk i strid med dei fakta dei hadde tilgang til. Baraitser slo fast at ho ville koma tilbake til dette under opptaket av vitnemål.

Baraitser freista no ikkje løyna at ho var fiendtleg til forsvarets argumentasjon, og såg ut til å irritera seg over at dei var frekke nok til å leggja fram sitt materiale. Dette kom til overflata under diskusjonen av c), reglane for krigføring i Irak. Summers argumenterte at desse ikkje hadde vorte etterspurt frå Manning, men ha dei hadde vorte lagt ved i tillegg frå Manning i ein fil i samband videoen «Collateral Murder», som synte morda på Reuters journalist og på barn. Mannings mål, som ho hadde forklart i standretten, var å syna at det du ser på denne videoen er eit brot på reglane for krigføring, sjølv om Forsvarsdepartementet hevda det ikkje var det. Summers påpeikte at ved å utelata denne konteksten var det amerikanske utleveringskravet villeiande, sidan det ikkje nemnte «Collateral Murder»-videoen i det heile.

På dette punktet greidde ikkje Baraitser å løyna sin forakt. Prøv å forestilla deg Lady Bracknell seia «A Handbag» eller «the Brighton line». Eller om utdanninga di ikkje tok den vegen: Prøv å forestilla deg Pritti Patel oppdaga ein funksjonshemma immigrant. Dette er eit ordrett sitat:

«Meiner du å foreslå, herr Summers, at styresmaktene, Regjeringa, skal vera nøydde til å leggja fram konteksten for sine skuldingar?»

Ein uforstyrra Summers svara stadfestande, og gjekk vidare til å shyna kvar Høgsterett hadde sagt akkurat det i andre utleveringssaker. Baraitser såg heilt forvirra ut over at nokon kunne hevda at det var nokon viktig skilnad mellom regjeringa og Vårherre.

Hovuddelen av Summers innlegg vart brukt til å tilbakevisa påstandene om handling 3), å utsetja liv for fare. Dette vart berre påstått i samband med materiale a) og d). Summers skildra utførleg innsatsen til Wikileaks med samarbeidande media i meir enn eit år for å få til ein massiv gjennomgang av materialet på notata. Han forklarte at dei uredigerte notata berre vart tilgjengelege etter at Luke Harding og David Leigh frå the Guardian publiserte passordet til dokumentlageret som overskrift på kapittel XI i boka deira «Wikileaks» i februar 2011.

Ingen hadde lagt saman 2 og 2 når det galdt dette passordet før den tyske publikasjonen Die Freitag hadde gjort dette, og annonsert at dei hadde dei uredigerte notata i august 2011. Summers kom så til den mest tungtvegande argumentasjonen i dette rettsmøtet.

Den amerikanske regjeringa hadde aktivt delteke i arbeidet med å redigera desse notata. Dei visste difor at påstandane om ansvarslaus publisering ikkje var sanne.

Med ein gong Die Freitag annonserte at dei hadde det uredigerte materialet, ringde Julian Assange og Sara Harrison med ein gong til det Kvite Huset, Utanriksdepartementet og den amerikanske ambassaden for å åtvara om at namngjevne kjelder kunne vera under trugsmål. Summers las opp frå utskrifter frå telefonsamtalane der Assange og Harrison freista overtyda amerikanske tenestemenn om at det hasta med å setja inn tiltak for å gje kjeldene vern. Og der dei vart himmelfalne over at tenestemennene ignorerte problemet. Desse prova undergrov  fullstendig saka til den amerikanske regjeringa, og prova at amerikanske styresmakter ikkje var i god tru sidan dei utelot desse avgjerande kjennsgjerningane. Det var ein slåande augneblenk.

Når det galdt same handling 3) i samband med materiale d), synte Summers at standretten der Manning hadde vorte dømt hadde godtatt at desse tinga ikkje inneheldt noko som truga kjelder, men synte også at Wikileaks hadde gjennomført ein redaksjonell gjennomgang likevel for å vera på den sikre sida.

Det var også lagt fram mykje meir frå forsvaret. Frå aktoratet varsla James Lewis at han ville svara utførleg seinare i rettssaka, men at han allereide no ville opplysa om at aktoratet ikkje godtek prov frå standretten som fakta, og særleg at dei ikkje godtek nokre av dei «sjølvrettferdige» vitnemåla frå Chelsea Manning. Lewis gav uttrykk for at Manning var ein dømt kriminell som på falskt grunnlag hevda å ha edle motiv. Aktoratet avviste generelt alle idear om at denne retten skulle vurdera kva som var sant og ikkje sant. Det kunne berre gjerast av ein rett i USA.

For samla trådande droppa Baraitser til slutt ei svær bombe. Ho erklærte at sjølv om Artikkel 4.1 i US/UK Extradition Treaty la ned forbod mot politiske utleveringar, så var dette eit forbod som berre fanst i traktaten. Dette unntaket finn du ikkje i Storbritannias utleveringslov. Difor finst det ikkje noko forbod mot utlevering på politisk grunnlag i Storbritannia, sidan traktaten ikkje har noko juridisk kraft i retten. Ho inviterte forsvaret til å svara på dette neste dag.

Klokka er no 06.35, og eg er seint ute for å finna plass i køen. 

 

26. feb, 2020
Hjem  I nyhetene
 

Din mann på galleriet i saken mot Assange

0
Protest mot fengslinga av Julian Assange i London 22. februar 2020. Foto: Shutterstock.

Craig Murray følger saken mot Julian Assange i Woolwich Crown Court. Murray er verdens vitne i en sak der egentlig pressefriheten står i den hermetisk lukkede tiltaleboksen. Referatet er oversatt til norsk av Marit Killi og Hans Olav Brendberg.

Av Craig Murray.

Woolwich Crown Court er designet for å statuere statsmakten. De fleste rettsaler i dette landet er offentlige bygninger, bevisst plassert i sentrum av byene, nesten alltid bare noen få skritt fra hovedgaten. Hovedformålet med plassering og arkitektur er å gjøre byggene lett tilgjengelige. Publikum skal ha tilgang til, og kunne observere rettsprosessene.

Woolwich Crown Court, som huser Belmarsh Magistrates Court , er bygget på det diametralt motsatte prinsippet. Det er utformet for å ekskludere publikum. Knyttet til et fengsel på en forblåst slette langt unna ethvert vanlig bysentrum, en øy som bare er tilgjengelig via en spaghetti av tilførselsveier. Bygningen er innebygget av det samme tykke stålgjerdet som omringer selve fengselet. Det er noe helt ekstraordinært, et rettslokale som ligger i forlengelsene av et fengsel, som om den tiltalte allerede ved ankomst er funnet skyldig og fengslet. Woolwich Crown Court er derfor den fysiske negasjonen på presumpsjonen at den tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist, inkarnasjonen på urett i ugjennomtrengelig sål, betong og skuddsikkert glass. Bygningen er samme forhold til rettsvesenet som Guantanamo Bay eller Lubyanka. Det er i sannhet den dømmende avdelingen av Belmarsh fengsel.

Ved ankomst spør en Assange-aktivist om fasilitetene for publikum som skal overvære høringen. Som svar blir han fortalt at vi må forstå at Woolwich er en «anti-terror rett». Det er faktisk tilfelle, men begrepet «anti-terror rett» fins ikke i britisk lov. Etter en dag her må man være overbevist om at myten om den liberale rettstaten er en løgn.

Høringer om utvisninger holdes ikke i Belmarsh Magistates Court inne i Woolwich Crown Court. De holdes alltid i Westminster Magistates Court, siden vedtak om utvisning anses å skulle bli gitt til regjeringen i Westmister. Så forstå hvor viktig dette er: Denne høringen er ved Westminster Magistares Court. Det blir holdt av dommere ved Westminster court, men foregår fysisk ved Belmarsh Magistates Court, som blir huset av Woolwich Crown Court . Disse krimsprinene gjøres nettopp fordi man kan bruke «anti-terror retten» til å begrense publikums adgang, og for å intimidere ved å demonstrere statens makt.

En konsekvens blir at i selve rettsalen er Julian Assange plassert bakerst i rommet, bak en skuddsikker glassvegg. Han uttrykker flere ganger at dette gjør det vanskelig for han å se og høre og følge høringen. Dommeren , Vanessa Baraitser, velger å tolke dette med utstudert uærlighet som et problem forårsaket av den svært svake lyden av demonstranter på utsiden, mens det faktisk skyldes at Assange er innelåst i en boks av massivt skuddsikkert glass.

Det finnes overhodet ingen grunn til at Assange skal være plassert i denne boksen, som er ment for å holde kontroll med ekstremt fysisk utagerende terrorister. Han kunne sittet, slik en tiltalt vanligvis gjør, på en stol, i selve rettsalen, sammen med sine advokater. Men den feige og ondskapsfulle Baraitser har nektet å imøtekomme gjentatte anmodninger fra forsvaret om at Assange må få sitte sammen med sine forsvarere. Baraister er selvfølgelig bare en marionette, instruert av Chief Magistrate, Lady Arbuthnot, et menneske så tett knyttet til etteretnings- og sikkerhetsmiljøet, at jeg ikke kan forestille meg at hennes involvering i saken kunne være mer korrupt enn den allerede er.

Det betyr ingenting for Baraitser eller Arbuthnot at det ikke fins noen reell grunn til å holde Assange i en skuddsikker boks, eller hvorvidt det hindrer han fra å følge rettsforhandlingene. Baraitsers hensikt er å ydmyke Assange, og å intimidere resten av oss med statens suverene makt. Den uovervinnelige styrken til den marerittaktige fløyen av Belmarsh fengsel må opprettholdes. Er du her, så er det fordi du er skyldig.

Det er Lubyanka. Du er kanskje en varetektsfange. Det er kanskje bare en rettshøring, og ikke en rettsak. Du har kanskje ingen historie med vold. Tre av landets fremste psykiatre har kanskje lagt frem en rapport om at du lider av tung depresjon, og at det er fare for selvmord. Men jeg, Vanessa Baraitser, vil uansett holde deg innelåst i en glassboks ment for de mest voldelige terroristene. For å vise hvordan vi kan behandle dissidenter. Og om du ikke er i stand til å følge rettshøringen, så er det desto bedre.

For å belyse nærmere: Denne høringen følges fra hele verden. Det er 16 seter tilgjengelig for publikum. Seksten. For å sikre meg et av de 16, og for å bli deres mann på galleriet, måtte jeg stå i kø utenfor den store jernporten, i regn og blest, fra klokken 6 om morgenen. Porten ble åpnet kl. 8, og jeg slapp innenfor gjerdet til nok en kø foran rettsalen. Til tross for oppslag om at rettsalen ville åpne kl. 8, måtte jeg vente utenfor i ytterligere 1 time og 40 minutter. Så ble jeg sluset gjennom skuddsikre lufttette sluser, og deretter nok en kø gjennom ytterligere to låste dører, før jeg endelig fikk satt meg ned i det retten ble satt klokken 10. På dette tidspunktet var det nok meningen at vi skulle være tilstrekkelig marinert og avskrekket, og også potensielt forfrosne.

Der fantes en egen presseinngang og et mediarom med direkteoverføring fra rettsalen, og der var så mange snes mediefolk tilstede, så jeg tenkte jeg kunne slappe av litt, og ikke bekymre meg for at de faktiske forholdene ikke ble tilstrekkelig rapportert. Det var feil. Jeg fulgte nøye med på alle argument som ble fremført, og ikke et eneste av de viktigste fakta og argumenter som ble fremmet i høringen har blitt rapportert i hovedstrømsmediene. Det er en dristig påstand, men jeg mener å ha belegg for den. Så jeg har en stor jobb foran meg med å rapportere til verden hva som faktisk hendte. Det å være et ærlig vitne blir plutselig ekstremt viktig, når hele mediekorpset har oppgitt oppgaven.

Regjeringsadvokaten James Lewis QC åpnet for aktoratet. Innlegget bestod av to deler begge llike ekstraordinært pussige. Den første og lengste delen var virkelig bemerkelsesverdig. Den inneholdt ikke et eneste juridisk argument, og var ikke adressert til dommerne, men til media. Ikke bare at det var åpenbart at det var media som var adressaten, det ble eksplisitt nevnt hele to ganger. Han gjentok en setning og sa det var fordi det var viktig at media forsto.

Jeg er oppriktig forbauset over at Baraitser tillot dette. Det er fullstendig utenfor aktoratets rolle å adressere media. Og det kunne ikke være mer tydelig at dette er et politisk show, og ikke en rettsak. Og dommer Baraitser er medskyldig. Jeg er ikke det minste i tvil om at forsvarerne ville blitt stoppet ganske kjapt om de forsøkte å adressere media på samme måten. Baraitser gir ikke engang skinn av å være uavhengig, men fremstår som regjeringens trell, og i forlengelsen som en trell av det amerikanske regimet.

De poengene Lewis ønsket å fremføre for media var følgende: Det er ikke tilfelle at hovedstrøms media som Guardian og New York Times også vil være truet av de samme tiltalene som rettes mot Assange, fordi Assange ikke er tiltalt for å ha offentligjort meldingene, kun for å ha offentligjort navn på informanter, og for å ha groomet Manning og hjulpet Manning med hacking. Det er bare Assange som har gjort dette, og ikke hovedstrømsmediene.

Lewis fortsatte så med å lese opp en serie artikler fra MSM med angrep på Assange, som bevis for at MSM og Assange ikke er i samme båt. Hele den første timen var adressert til media, i et forsøk på å danne en kløft mellom media og Wikileaks, for å redusere medias støtte til Assange. Det var et politisk innlegg, ikke i nærheten av et juridisk et. Aktoratet hadde også trykket opp flerfoldig kopier av denne delen av Lewis’ innlegg, som ble delt ut til media, og gitt dem elektronisk, for copy/paste.

Etter en pause, stilte dommer Baraister spørsmål til aktoratet om riktigheten av enkelte av disse påstandene. Spesielt påstanden om at avisene ikke var i samme posisjon fordi Assange var tiltalt, ikke med offentliggjøring, men med «hjelp og oppmuntring» til Chelsea Manning med å få tak i materialet. Baraister mente dette ikke virket konsistent med Lewis lesning av Official Secrets Act 1989, som sier at det å skaffe og offentliggjøre en hvilken som helst regjeringshemmelighet er en kriminell handling. Hun antydet at det måtte bety at aviser som offentliggjorde Mannings lekkasjer ville være skyldige i en kriminell handling.

Lewis virket fullstendig uforberedt på dette spørsmålet. Det siste han forventet var motstand fra Baraister, hvis rolle det skulle være å gjøre som han sa. Lewis fomlet og kremtet, tok av og på brillene flere ganger, justerte mikrofonen, plukket opp flere ark fra mappen. Det virket som innholdet i flere av dem overrasket han, mens han viftet formålsløst med dem i luften, og sa at han skulle ha sitert Shaylersaken, men at han ikke kunne finne den. Det var som å se på Colombo, men uten sjarmen og uten det drepende sluttspørsmålet.

Plutselig virket det som Lewis hadde bestemt seg. Ja, sa han mer bestemt. Official Secrets Act 1989 ble vedtatt under Thatcher etter Ponting saken, spesifikt for å fjerne muligheten for å hevde at man kunne få straffefritak for å offentliggjøre regjeringshemmeligheter, dersom det var overveiende viktig at informasjonen ble offentlig kjent, og gjøre det til en kriminell handling å være i bestittelse av eller offentliggjøre en regjeringshemmelighet. Hvilket betyr, at uansett hvordan du har kommet over en slik, det å ha den i besittelse eller å offentliggjøre den er en straffbar handling. Derfor under prinsippet om dual criminality, at en tilsvarende handling er straffbar i UK, vil det være åpning for å utlevere Assange til USA, uavhengig av om han hadde hjulpet og oppmuntret Manning. Lewis fortsatte med å tilføye at enhver journalist og enhver publikasjon som offentliggjorde regjeringshemmeligheter, vil derfor være skyldig i en straffbar handling, uavhengig av hvordan man har fått tilgang på informasjonen, og uavhengig av om man har offentliggjort navn på informanter.

Lewis har da rett og slett motsagt hele åpningsinnlegget sitt, det som var adressert til media, om at de ikke hadde grunn til å bekymre seg om å havne i samme båt som Assange. Og det gjorde han rett etter pausen, like etter at teamet hans hadde delt ut kopier av innledningsargumentene, som han nå fullstendig imøtegikk. Jeg kan ikke tenke meg at det hender ofte i en rett at en senior advokat viser seg å være en så fullstendig løgner. Dette var utvilsomt spenningshøydepunktet i dagens høring.

Likevel kan jeg ikke finne en eneste hentydning til dette i hovedstrømsmedia i dag. Men det jeg finner er copy/paste rapportering om at Assanges sak ikke representerer en trussel mot media generelt, men ingen ser ut til å ha rapportert at Lewis motsa seg selv fem minutter senere. Var journalistene for dumme til å forstå hva som egentlig foregikk?

Forklaringen er veldig enkel. Oppklaringen kom etter et spørsmål som Baraitser stilte til Lewis. Det fins ikke noe trykt eller elektronisk versjon av svaret Lewis gav. Hans opprinnelige erklæring ble klargjort i klipp-og-lim-format for mediene. Men skulle en tatt med hans egen motsigelse, måtte en journalist ha hørt på svarene hans, forstått dem og skrevet dette ned. Det fins ingen betydelig mengda av journalister i hovedstrømsmediene som behersker denne elementære evnen i dag. «Journalistikk» består i å klippe og lime, og alltid bare fra «godkjente» kilder. Lewis kunne ha stukket ned Assange i rettslokalet, og det ville ikke blir rapportert om det ikke hadde blitt kunngjort i en pressemelding fra regjeringen.

Jeg er ikke i stand til å avgjøre hva som var Baraitsers formål med å stille disse spørsmålene. Det hele ble temmelig pinlig for Lewis på dette punktet, og det så ut til at hun satte pris på dette. På den andre siden er det poenget hun fikk fram ikke uten videre til nytte for forsvaret. Det hun sa i essens var at Julian kan utvises på grunn av dobbel inkriminering, sett fra Storbritannias synspunkt, bare på grunnlag av publisering. Helt uavhengig av om han hadde konspirert med Chelsea Manning, og andre journalister som publiserte kan også bli tiltalt på dette grunnlaget. Men dette er vel et poeng så ekstremt at det ikke vil være i samsvar med Menneskerettighetsloven? Dyttet hun Lewis i retning av en så ekstrem posisjon at den ikke var holdbar – gav han nok tau til å henge seg selv? Eller siklet hun etter utsiktene til å ikke bare utvise Assange, men også masseforfølgelse av journalister?

Reaksjonen til en gruppe i lokalet var svært interessant. De fire amerikanske regjeringsadvokatene som satt rett bak Lewis så svært ukomfortable ut da Lewis erklærte rett ut at alle journalister og alle aviser eller kringkastere som enten publiserer eller har i sin forvaring statshemmeligheter har utøvet en alvorlig forbrytelse. Hele strategien deres har til nå vært å late som om de ikke hevder dette.

Lewis gikk videre til å konkludere argumentene til påtalemakten. Retten hadde ingen avgjørelse foran seg, hevdet han. Assange må utleveres. Det Assange hadde gjort passerte testen med dobbel inkriminering siden det var straffbart i både i USA og Storbritannia. Storbritannias utleveringslov hindrer eksplisitt at retten skal prøve om det fins bevis som underbygger noen av anklagene. Om forsvaret hadde rett i sine påstander om at rettergangen er kompromittert, må retten likevel utlevere Assange, og etterpå må retten forfølge sakene om uregelmessige og ulovlige handlinger i rettsforfølgingen av Assange. (Dette er eit spesielt villedende argument siden retten ikke har mulighet til å rettsforfølge USAs regjering som har immunitet som suveren stat – noe Lewis vet). Til slutt erklærte Lewis at Menneskerettighetsloven og ytringsfrihet var helt irrelevant i forbindelse med utleveringsprosedyrene.

Edward Fitzgerald reiste seg deretter for å komme med åpningserklæringen fra forsvaret. Han begynte med å slå fast at motivet for rettsforfølgelsen var fullstendig politisk, og at politiske forbrytelser var eksplisitt unntatt under artikkel 4.1 i Storbritannia/USAs utleveringstraktat. Han pekte på at Obama-administrasjonen hadde tatt en bevisst avgjørelse om å ikke rettsforfølge Assange for Manning-lekkasjene under rettssaken mot Manning, og senere tatt samme avgjørelse i 2013. Disse beslutningene hadde blitt reversert av Trump-administrasjonen av rent politiske grunner.

Når det galdt ødelegging av grunnlaget for en rettferdig rettssak, viste Fitzgerald til bevis lagt fram for den spanske domsstolen om at CIA hadde leid et spansk sikkerhetsselskap fo å spionere på på Julian Assange i ambassaden. Denne spionasjen omfattet eksplisitt å overvåke møtene mellom Assange og advokatene hans i utleveringssaken. Når staten som forsøker å få Assange utlevert selv spionerer på den tiltaltes advokat-klientmøter er det i seg selv grunn nok til å avvise utlevering. (Og dette er uten tvil riktig. Alle anstendige dommere vil uten videre avvise en sak som omfatter slik forkastelig spionasje på forsvarsadvokatene).

Fitzgerald fortsatte med å si at forsvaret ville legge fram bevis på at CIA ikke bare spionerte på Assange og advokatene hans, men at de aktivt vurderte å kidnappe eller forgifte han. Dette viste at det ikke fantes noen forpliktelse til rettsstatens prinsipper fra de som fører denne saken.

Fitzgerald sa at påtalemaktens saksgrunnlag inneholdt bevisste fordreininger av fakta, og at dette også innebar misbruk av retten. Det var ikke sant at det var lagt fram noen bevis om at informanter hadde lidd skade. USAs regjering hadde innrømmet dette i andre fora, blant annet i rettssaken mot Chelsea Manning. Det hadde ikke vært noen konspirasjon om å bryte seg inn i datamaskiner, og Chelsea Manning hadde blitt frikjent for dette. I tillegg var det usant at Wikileaks hadde stått bak publisering av uredigerte navn på informanter, det var andre medieorganisasjoner som hadde vært ansvarlig for å gjøre dette først.
Så langt jeg kan se blir USAs påstander om skadelidende informanter rapportert vidt og bredt, mens forsvarets totale tilbakevising av faktagrunnlaget og påstand om at fabrikasjonene utgjør et forsøk på rettsmisbruk ikke blir rapportert i det hele tatt. Fitzgerald gikk til slutt inn på forholdene i amerikanske fengsler, hvor umulig det vil være å gjennomføre en rettferdig rettssak i USA , og det ikke uviktige faktum at Trump-administrasjonen har erklært at utenlandske statsborgere ikke er beskyttet av første grunnlovstillegg. Alt dette er gode grunner til å ikke utlevere. Hele erklæringen fra forsvarerne er tilgjengelig på nett, men i mine øyne er dette den sterkeste passasjen, der det blir grunngitt hvorfor dette er en politisk rettssak, og hvorfor utlevering derfor burde vært utelukket:

Spørsmålet om hvordan denne politisk motiverte rettsforfølgelsen viser seg å være rettet mot Julian Assage på grunn av hans politiske meninger. Essensen av hans politiske meninger som har ført til denne forfølgelsen er oppsummert i rapportene fra professor Feldstein (tab 18), professor Rogers (tab 40) professor Noam Chomsky (tab 39) og professor Kopelman.

i. Han er en ledende forsvarer av et åpent samfunn med ytringsfrihet.
ii. Han er mot krig og imperialisme.
iii. Han er en verdenskjent forkjemper for politisk åpenhet og offentlighetens rett til informasjon om viktige spørsmål – som politisk korrupsjon, krigsforbrytelser, tortur og mishandling av fanger i Guantanamo.

5.4 Disse overbevisningene og disse handlingene fører uvilkårlig til konflikt med mektige stater, inkludert den sittende administrasjonen i USA, av politiske grunner. Det forklarer hvorfor han har blitt fordømt som terrorist, og hvorfor president Trump tidligere har bedt om dødsstraff.

5.5 Men jeg vil legge til at hans avsløringer slett ikke bare omfatter forbrytelser begått av USA. Han har avslørt overvåking i Russland, han har publisert avslørende rapporter om mr. Assad i Syria, og det har blitt sagt at WikiLeaks avsløringer om korrupsjon i Tunisia og tortur i Egypt var katalysatorer for den arabiske våren.

5.6 USA sier at han ikke er journalist. Men som dere vil se en fullstendig oversikt over arbeidet hans i vedleg M. Han har vært medlem av det australske journalistforbundet siden 2009. Han medlem av NUJ og European Federation of Journalists. Han har vunnet en mengde mediapriser, inkludert den høyeste æresutmerkelsen for australske journalister. Arbeidet hans har blitt anerkjent av Economist, Amnesty International og Europarådet. Han har vunnet Martha Gelhorn-prisen, og har flere ganger blitt nominert til Nobels Fredspris, inkludert dette og forrige år. Dere kan se ut fra materialet at han har skrevet bøker, artikler og produsert dokumentarer. Han har publisert artikler i the Guardian, New York Times, Washington Post og New Statesman, bare for å nevne noen. Noen av tingene han har publisert , og som ligger til grunn for utleveringskravet, har blitt referert til og lagt til grunn i rettssaler over hele verden, inkludert i høyesterett i Storbritannia og den Europeiske Menneskerettighetsdomsstol. Kort sagt: han har fremmet åpenhet og informasjonsfrihet i hele verden.
5.7 Professor Noam Chomsky sier det slik: «gjennom modig å forsvare politiske overbevisninger som de fleste hevder å dele har han gjort enorme tjenester for de i denne verden som setter pris på verdier som frihet og demokrati – og som derfor krever rett til å vite hva deres valgte representanter gjør» (se tab 39, paragraf 14). 

Så Julian Assanges positive bidrag til verden er umulig å fornekte. Den fiendtlige reaksjonen dette har ført til fra Trump-administrasjonen er også umulig å fornekte. Dette handler om «politiske meninger» i lovens forstand.

5.8 Jeg er sikker på at dere vet hvilke krav loven stiller i denne saken – om en begjæring blir satt fram på grunn av den begjært utlevertes politiske meninger. En må ha en bred tilnærming til dette kravet. For å underbygge dette viser vi til saken Re Asliturk (2002) EWHC 2326 (myndighetsmisbruk, tab 11, paras 25-26) som klart legger til grunn at ein slik bred tilnærming må velges når det handler om politiske meninger. Og dette vil helt klart dekke Julian Assanges ideologiske posisjoner. I tillegg støtter vi oss også til saker som Emilia Gomez v SSHD (2000) INLR 549 tab 43 når det gjelder politiske forbrytelser myndighetene bunter sammen. Dette viser at konseptet «politiske meninger» også gjelder de politiske meningene som blir tillagt den enkelte borger av staten som forfølger han. Av denne grunn er karakteriseringen av Assange og Wikileaks som en «ikke-statlig fiendtlig etterretningsorganisasjon», som mr. Pompeo uttrykte det en klargjøring av at dette handler om at han har blitt blinket ut som mål på grunn av politiske meninger som blir tillagt han. Alle ekspertrapportene som dere har tilgjengelig har vist at Julian Assange har blitt blinket ut på grunn av den politiske posisjonen som har blitt tillagt han av Trump-administrasjonen – som en fiende av USA som må tas.»

Så langt forsvarets redegjørelse. I morgen fortsetter forsvarerne. Jeg er usikker på hva som vil skje, siden jeg i øyeblikket er alt for utslitt til å møte opp kl. 0600 for å stille meg i køen for å slippe inn. Men jeg håper likevel jeg vil kunne bidra med en rapport på ett eller annet vi i morgen kveld.

28. jan, 2020

Partiet for høyere skatter og avgifter-samt flere bomringer

("Et parti for folk flest")

Lysbakken hevder at Frp i realiteten ikke har noe annet valg enn å støtte SV i sakene, fordi han mener Frp på Stortinget har gitt uttrykk for motstand mot regjeringens politikk.

  • Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å reversere kuttene i uføretrygd.
  • Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å reversere kuttene i uføres barnetillegg.
  • Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å rette opp de siste åras kutt i kjøpekraften for mange alderspensjonister.
  • Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å reversere kuttene i arbeidsavklaringspenger
  • Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å reversere kuttene i overgangsstønaden for enslige forsørgere.
  • Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å reversere kuttene i brillestøtten for barn med alvorlige synstilstander.
  • Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å reversere kuttene for dem som er rammet av kuttene i stønad til bil for dem som er avhengig av det for å komme seg på butikken eller til legen.
  • Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å reversere de siste åras kutt i bostøtte.
  • Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å reversere kuttene i gratis fysioterapi for blant annet brannskadde.

- Det er på disse områdene Frp har lurt flest folk, vi snakker om særs brutale kutt i verdens rikeste land. Etter fagre løfter om å gjøre hverdagen til vanlige folk bedre, prioriterte Frp milliardærene høyest da de fikk makten, sier Lysbakken om forslagslista.

 
 
27. jan, 2020