29. apr, 2020

Tekst

Koronakrisen slår opp portene til kapitalismens alderdom med et brak.

0
Illustrasjon: Shutterstock

Av Tollef Hovig.

Koronakrisen kommer beleilig for kapitalismen. Beleilig på den måten at det er ingen som skylder krisen, som uansett hadde kommet, på kapitalismen. For finanskrisens del, var det umulig å skylde på noe annet enn kapitalismen, men sånn er det ikke denne gangen. Jeg har tidligere antatt at det jeg kaller kapitalismens alderdom ville begynne rundt 2020 i høyinntektslandene, men akkurat denne inngangen til krisen var spesiell. Begrepet kapitalismens alderdom vil jeg tro er ukjent for de fleste, la oss derfor se litt nærmere på hva det er.

Det å dele historien inn i faser, er en teknikk man kan bruke for på best mulig måte anskueliggjøre den historiske utviklingen. Zoroaster var vel kanskje den første som utviklet denne teknikken (før livet på jorden – livet på jorden – dommens dag – etter livet på jorden), men Karl Marx var heller ikke dårlig til å bruke faser. (urkommunismen-slavesamfunnet-føydalismen-kapitalismen-sosialismen – kommunismen) Lenin benyttet også denne teknikken i boka Imperialismen, hvor han beskriver monopolkapitalismen som den siste fasen før sosialismen. Framstilling av historien i faser er med andre ord en velbrukt og effektiv teknikk for å illustrere en historisk utvikling. Jeg har benyttet den, og delt kapitalismens historiske utvikling inn i barndom – ungdom – voksenalder – alderdom.  

Kapitalismens barndom strekker seg fra tekstilbransjens begynnende industrialiseringsspirer i England i 1750 til 1870. De typiske trekkene for denne fasen var riktignok ikke industrialisering, men modning av industrialismens forutsetninger.  Det var først og fremst samling og konsolidering av nasjoner. England hadde tidlig nasjonale grenser, men andre land hadde en mye lengre vei å gå for å bygge sine nasjoner. Både USA, Italia og Tyskland fullførte sin nasjonsbygging rundt 1870. De to viktigste elementene i nasjonsbyggingen var utvikling av nasjonale markeder med et nasjonalt gjennomsnitt, og byggingen av en nasjonal penge- og kredittorganisasjon. Før togets gjennombrudd på 1820-tallet, drev man en intens bygging av kanaler for å få til en nasjonal varetransport innenlands, slik at man kunne få etablert markeder inne i landene. Det vanlige inntil denne tiden hadde vært sjøtransport, men det ble ikke noe nasjonalt marked av det. Først når toglinjene begynte å krysse landet fikk man tilstrekkelig innenlands transport til å ta i bruk hele landet. Transporten muliggjorde spesialisering, og spesialisering muliggjorde produksjon i større serier, noe som var en forutsetning for industrialisering – farvel naturalhusholdning. Når det gjaldt penge- og kredittorganisasjonen, ble systemet med sentralbanker og deres nett av banker etablert i perioden. Før denne organisasjonen ble etablert, var det opp til hver enkelt bank hva den tok imot av innskudd og lånte bort. Det var fort banken «glemte» seg og lånte bort mye mer enn den hadde i innskudd. Når da alle ble usikre og ville ha ut innskuddene sine, gikk banken over ende. Det var et altfor ustabilt finansielt system til å betjene en systematisk industrialisering. Kapitalismens barndom var stort sett unnagjort for dagens høyinntektsland i 1870.

Fra 1870 til 1970 utspiller fasen kapitalismens ungdom seg. Det er årene hvor industrialiseringen foregår i raskt tempo. Kraftkilder og bevegelsesmaskineri utvikles i stor skala. Det samme gjelder materialkunnskap og viten om ulike kjemiske prosesser mm. I tillegg til denne industrialiseringen blir denne fasen preget av utviklingen i penge- og kredittorganisasjonen. Utvinningen og fordelingen av gull i nasjonene er ikke i nærheten av å henge med veksten i økonomien. La oss tenke oss virksomheten i samfunnet som en strøm av transaksjoner. De kan være små, som kjøp av brød i en butikk, eller store, som bygging av en flyplass. I kapitalismens ungdom vokste denne strømmen av transaksjoner så fort at det på langt nær var nok gull og penger til å betjene alle transaksjonene. Det medførte at transaksjonsstrømmen ble strupet, med den store depresjonen som resultat. Etter hvert som landene forlot gullstandarden og gikk over til papirpenger, slik at det igjen ble nok penger til å betjene transaksjonene, slapp depresjonen taket. Det at papirpenger overtok for gull, kan vi også kalle at monetær standard overtok for gullstandard. Keynes og Milton Friedmans sine teorier er nettopp gyldige for epoken med monetær standard. Ved slutten av kapitalismens ungdom rundt 1970 hadde industrialiseringen mistet sin kraft, og tjenestenæringene hadde begynt å vokse. De vokste riktignok ikke foretre enn at den samlede veksten var på vei nedover. Industrialisering og omdanning av penge- og kredittorganisasjonen, var altså de to dominerende trekk gjennom kapitalismens barndom.

Illustrasjon: Shutterstock

Fra 1970 til 2020 har vi så fasen med kapitalismens voksenalder. Den er kjennetegnet ved to trekk; det første er videre omdanning av penge- og kredittorganisasjonen, og det andre er at industrialiseringen stagnerer, mens veksten i tjenester fortsetter. Problemet med den monetære standarden i penge- og kredittorganisasjonen var at dersom man trykket for mye penger, førte det før eller senere til inflasjon. En inflasjon betyr at varer blir dyrere enn penger, noe som egentlig medførte en nedskrivning, ikke bare av penger, men av all kapital. Keynes mente at det tok tid før inflasjonen brøt igjennom, og i den tidsluka mellom trykkingen av penger og inflasjonen kom, fungerte pengetrykking stimulerende på den økonomien i samfunnet. Friedman mente det tok veldig kort tid før pengetrykking førte til inflasjon, så pengetrykking var ikke godt for noe. Friedman forsvarte selvfølgelig kapitaleiernes interesser, de var ikke interessert i noen nedskrivning av kapital, hverken på kort eller lang sikt.

Det som skjedde i denne monetære virkeligheten var at penger og transaksjonsstrøm levde i to forskjellige verdener. Man hadde en verden av penger, og en verden med konkret virksomhet i samfunnet som skapte transaksjonsstrømmen. Det var transaksjonsstrømmen som styrte pengebehovet. Dersom det ble satt flere penger i sirkulasjon enn det denne strømmen hadde behov for, ble disse etter hvert mindre verdt – inflasjon. Dersom det ble satt inn færre penger, strupet man transaksjonsstrømmen. Utviklingen tidlig i kapitalismens voksenalder endret denne penge- og kredittorganisasjonen. Penge- og kredittorganisasjonen gikk fra den monetære standarden, til det jeg kaller kontostandard. Alle folk fikk, etter hvert som dataalderen gjorde det mulig, sin egen bankkonto, ja gjerne flere. Det førte til at hver pengetrykking, i form av hvert lån, ble knyttet til en konkret transaksjon. Sentralbankenes pengetrykking ble erstattet av at en privat bank trykket på en tast på datamaskinen sin, og skapte et lån til en kunde som skulle bruke det til et eller annet, en konkret transaksjon. Det at pengeskaping og transaksjon ble knyttet sammen, gjorde at den gamle hovedmekanismen for inflasjon forsvant. Det ble plutselig mulig med en voldsom økning av penge- og kredittforsyningen uten at inflasjonen oppsto. Denne utviklingen har vært det kanskje viktigste trekket ved kapitalismens voksenalder. Det har ført til at den økonomiske aktiviteten i kapitalismens voksenalder har blitt holdt oppe av et voksende gjeldsberg. Denne gjeldsdrevne veksten har jeg kommentert i mange tidligere artikler her på steigan.no. I stedet for inflasjon som under den monetære standarden, har resultatet under kontostandarden vært en synkende rente. Først en synkende finansrente og en tilsvarende økende kapitalmengde. Denne kapitalmengden har dels drevet prisene på boliger og fast eiendom i været, dels drevet prisene på produksjonskapital i været (aksjer f. eks) og dels stimulert til vekst i vare- og tjenestesirkulasjonen. Høyere priser på formueskapital og produksjonskapital, har ført til at renten regnet i prosent av denne kapitalen har falt. Veksten i vare- og tjenestesirkulasjonen, dvs. at stadig flere transaksjoner har blitt gjennomført, har skjedd fordi kravene til fortjeneste har blitt lavere og lavere. I sum har først finanskapitalen svulmet opp, noe som igjen har ført til at de andre kapitalformene har svulmet opp, men det har sitt motstykke i en stadig lavere rente for alle kapitalformene, og også i den daglige vare- og tjenestesirkulasjonen. Denne gjeldsdrevne veksten er ikke den eneste grunnen til at renta stadig har falt. Det finnes andre underliggende årsaker til rentefallet i kapitalismens voksenalder. Tjenesteandelen har økt, fortjeneste gjennom produktivitetsøkning har blitt avløst av fortjeneste gjennom omfordeling, økende ressursknapphet gjør eierskap til ressurser viktigere enn økende produktivitet, økende 2/3 samfunn hvor 1/3 er fattige og 2/3 har det helt greit, osv. En underliggende utvikling som i sum fører til stadig lavere vekst i samfunnet, uavhengig av det brå fallet i vekst som skjer når renta faller til 0. Hovedtrekkene ved kapitalismens voksenalder kan vi oppsummere som omleggingen av penge- og kredittorganisasjonen til kontostandard med en påfølgende gjeldsdrevet vekst, og for det andre en underliggende utvikling i retning stadig lavere vekst, drevet av flere sammenfallende faktorer.

Spørsmålet som da blir betimelig, er hvilke hovedtrekk vil prege kapitalismens alderdom, som koronakrisen akkurat har åpnet dørene til nå i 2020. Hvor lenge vil den vare, spør du vel. Hvis vi ser på de tre andre fasene har de hatt en lengde på henholdsvis 120 – 100 – 50 år.  Det er vel ikke da urimelig å anta at den siste fasen vil vare i 30-50 år, kanskje lengre – kanskje kortere. Jeg tror trekket som vil dominere kapitalismen alderdom, er at den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen kommer i motsetning til utviklingen av virksomheten i samfunnet. Dette vil skje sammenfallende på mange områder. Jeg skal nøye meg med å liste dem opp, for senere å komme tilbake til disse momentene i egne artikler her på steigan.no.

  • Penge- og kredittorganisasjonen vil endre karakter. Når renten når null og utvikler seg til en negativ rente, blir sentralbankens muligheter til å bremse krisen med innsprøyting av penger og kreditt kraftig redusert. Den gjeldsdrevne veksten vil avsluttes.
  • Markedet har i dag to mekanismer, en på produksjonssiden og en på forbrukssiden. Markedsmekanismen på produksjonssiden er i ferd med å undergå en total endring med vidtrekkende konsekvenser.
  • Fortjenestens kilder i samfunnet endres fra fortjenesteformer som gir vekst, til fortjenesteformer som bare gir omfordeling.
  • Antallet fattige vil øke. Høyinntektslandene trenger 2/3 ganske rike og 1/3 fattige, framfor 3/3 sånn passe rike. De ganske rike har fokus på hva som er mest mulig populært i øyeblikket, ikke hva som er mest mulig effektiv produksjon, mens de fattige forbruker så lite at de knapt betyr noe.
  • Den store tjenesteandelen i samfunnet fører til at forbedringer i produksjonen får andre konsekvenser enn industrialisme fikk.
  • Høyinntektslandene går fra 150 år med kapitalvekst, til 30-50 år med kapitalreduksjon.

Kanskje kan det også være interessant å se litt på hva som kan komme etter kapitalismens alderdom.