26. feb, 2020

Tekst

Hjem  I nyhetene
 

Din mann på galleriet i saken mot Assange

0
Protest mot fengslinga av Julian Assange i London 22. februar 2020. Foto: Shutterstock.

Craig Murray følger saken mot Julian Assange i Woolwich Crown Court. Murray er verdens vitne i en sak der egentlig pressefriheten står i den hermetisk lukkede tiltaleboksen. Referatet er oversatt til norsk av Marit Killi og Hans Olav Brendberg.

Av Craig Murray.

Woolwich Crown Court er designet for å statuere statsmakten. De fleste rettsaler i dette landet er offentlige bygninger, bevisst plassert i sentrum av byene, nesten alltid bare noen få skritt fra hovedgaten. Hovedformålet med plassering og arkitektur er å gjøre byggene lett tilgjengelige. Publikum skal ha tilgang til, og kunne observere rettsprosessene.

Woolwich Crown Court, som huser Belmarsh Magistrates Court , er bygget på det diametralt motsatte prinsippet. Det er utformet for å ekskludere publikum. Knyttet til et fengsel på en forblåst slette langt unna ethvert vanlig bysentrum, en øy som bare er tilgjengelig via en spaghetti av tilførselsveier. Bygningen er innebygget av det samme tykke stålgjerdet som omringer selve fengselet. Det er noe helt ekstraordinært, et rettslokale som ligger i forlengelsene av et fengsel, som om den tiltalte allerede ved ankomst er funnet skyldig og fengslet. Woolwich Crown Court er derfor den fysiske negasjonen på presumpsjonen at den tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist, inkarnasjonen på urett i ugjennomtrengelig sål, betong og skuddsikkert glass. Bygningen er samme forhold til rettsvesenet som Guantanamo Bay eller Lubyanka. Det er i sannhet den dømmende avdelingen av Belmarsh fengsel.

Ved ankomst spør en Assange-aktivist om fasilitetene for publikum som skal overvære høringen. Som svar blir han fortalt at vi må forstå at Woolwich er en «anti-terror rett». Det er faktisk tilfelle, men begrepet «anti-terror rett» fins ikke i britisk lov. Etter en dag her må man være overbevist om at myten om den liberale rettstaten er en løgn.

Høringer om utvisninger holdes ikke i Belmarsh Magistates Court inne i Woolwich Crown Court. De holdes alltid i Westminster Magistates Court, siden vedtak om utvisning anses å skulle bli gitt til regjeringen i Westmister. Så forstå hvor viktig dette er: Denne høringen er ved Westminster Magistares Court. Det blir holdt av dommere ved Westminster court, men foregår fysisk ved Belmarsh Magistates Court, som blir huset av Woolwich Crown Court . Disse krimsprinene gjøres nettopp fordi man kan bruke «anti-terror retten» til å begrense publikums adgang, og for å intimidere ved å demonstrere statens makt.

En konsekvens blir at i selve rettsalen er Julian Assange plassert bakerst i rommet, bak en skuddsikker glassvegg. Han uttrykker flere ganger at dette gjør det vanskelig for han å se og høre og følge høringen. Dommeren , Vanessa Baraitser, velger å tolke dette med utstudert uærlighet som et problem forårsaket av den svært svake lyden av demonstranter på utsiden, mens det faktisk skyldes at Assange er innelåst i en boks av massivt skuddsikkert glass.

Det finnes overhodet ingen grunn til at Assange skal være plassert i denne boksen, som er ment for å holde kontroll med ekstremt fysisk utagerende terrorister. Han kunne sittet, slik en tiltalt vanligvis gjør, på en stol, i selve rettsalen, sammen med sine advokater. Men den feige og ondskapsfulle Baraitser har nektet å imøtekomme gjentatte anmodninger fra forsvaret om at Assange må få sitte sammen med sine forsvarere. Baraister er selvfølgelig bare en marionette, instruert av Chief Magistrate, Lady Arbuthnot, et menneske så tett knyttet til etteretnings- og sikkerhetsmiljøet, at jeg ikke kan forestille meg at hennes involvering i saken kunne være mer korrupt enn den allerede er.

Det betyr ingenting for Baraitser eller Arbuthnot at det ikke fins noen reell grunn til å holde Assange i en skuddsikker boks, eller hvorvidt det hindrer han fra å følge rettsforhandlingene. Baraitsers hensikt er å ydmyke Assange, og å intimidere resten av oss med statens suverene makt. Den uovervinnelige styrken til den marerittaktige fløyen av Belmarsh fengsel må opprettholdes. Er du her, så er det fordi du er skyldig.

Det er Lubyanka. Du er kanskje en varetektsfange. Det er kanskje bare en rettshøring, og ikke en rettsak. Du har kanskje ingen historie med vold. Tre av landets fremste psykiatre har kanskje lagt frem en rapport om at du lider av tung depresjon, og at det er fare for selvmord. Men jeg, Vanessa Baraitser, vil uansett holde deg innelåst i en glassboks ment for de mest voldelige terroristene. For å vise hvordan vi kan behandle dissidenter. Og om du ikke er i stand til å følge rettshøringen, så er det desto bedre.

For å belyse nærmere: Denne høringen følges fra hele verden. Det er 16 seter tilgjengelig for publikum. Seksten. For å sikre meg et av de 16, og for å bli deres mann på galleriet, måtte jeg stå i kø utenfor den store jernporten, i regn og blest, fra klokken 6 om morgenen. Porten ble åpnet kl. 8, og jeg slapp innenfor gjerdet til nok en kø foran rettsalen. Til tross for oppslag om at rettsalen ville åpne kl. 8, måtte jeg vente utenfor i ytterligere 1 time og 40 minutter. Så ble jeg sluset gjennom skuddsikre lufttette sluser, og deretter nok en kø gjennom ytterligere to låste dører, før jeg endelig fikk satt meg ned i det retten ble satt klokken 10. På dette tidspunktet var det nok meningen at vi skulle være tilstrekkelig marinert og avskrekket, og også potensielt forfrosne.

Der fantes en egen presseinngang og et mediarom med direkteoverføring fra rettsalen, og der var så mange snes mediefolk tilstede, så jeg tenkte jeg kunne slappe av litt, og ikke bekymre meg for at de faktiske forholdene ikke ble tilstrekkelig rapportert. Det var feil. Jeg fulgte nøye med på alle argument som ble fremført, og ikke et eneste av de viktigste fakta og argumenter som ble fremmet i høringen har blitt rapportert i hovedstrømsmediene. Det er en dristig påstand, men jeg mener å ha belegg for den. Så jeg har en stor jobb foran meg med å rapportere til verden hva som faktisk hendte. Det å være et ærlig vitne blir plutselig ekstremt viktig, når hele mediekorpset har oppgitt oppgaven.

Regjeringsadvokaten James Lewis QC åpnet for aktoratet. Innlegget bestod av to deler begge llike ekstraordinært pussige. Den første og lengste delen var virkelig bemerkelsesverdig. Den inneholdt ikke et eneste juridisk argument, og var ikke adressert til dommerne, men til media. Ikke bare at det var åpenbart at det var media som var adressaten, det ble eksplisitt nevnt hele to ganger. Han gjentok en setning og sa det var fordi det var viktig at media forsto.

Jeg er oppriktig forbauset over at Baraitser tillot dette. Det er fullstendig utenfor aktoratets rolle å adressere media. Og det kunne ikke være mer tydelig at dette er et politisk show, og ikke en rettsak. Og dommer Baraitser er medskyldig. Jeg er ikke det minste i tvil om at forsvarerne ville blitt stoppet ganske kjapt om de forsøkte å adressere media på samme måten. Baraitser gir ikke engang skinn av å være uavhengig, men fremstår som regjeringens trell, og i forlengelsen som en trell av det amerikanske regimet.

De poengene Lewis ønsket å fremføre for media var følgende: Det er ikke tilfelle at hovedstrøms media som Guardian og New York Times også vil være truet av de samme tiltalene som rettes mot Assange, fordi Assange ikke er tiltalt for å ha offentligjort meldingene, kun for å ha offentligjort navn på informanter, og for å ha groomet Manning og hjulpet Manning med hacking. Det er bare Assange som har gjort dette, og ikke hovedstrømsmediene.

Lewis fortsatte så med å lese opp en serie artikler fra MSM med angrep på Assange, som bevis for at MSM og Assange ikke er i samme båt. Hele den første timen var adressert til media, i et forsøk på å danne en kløft mellom media og Wikileaks, for å redusere medias støtte til Assange. Det var et politisk innlegg, ikke i nærheten av et juridisk et. Aktoratet hadde også trykket opp flerfoldig kopier av denne delen av Lewis’ innlegg, som ble delt ut til media, og gitt dem elektronisk, for copy/paste.

Etter en pause, stilte dommer Baraister spørsmål til aktoratet om riktigheten av enkelte av disse påstandene. Spesielt påstanden om at avisene ikke var i samme posisjon fordi Assange var tiltalt, ikke med offentliggjøring, men med «hjelp og oppmuntring» til Chelsea Manning med å få tak i materialet. Baraister mente dette ikke virket konsistent med Lewis lesning av Official Secrets Act 1989, som sier at det å skaffe og offentliggjøre en hvilken som helst regjeringshemmelighet er en kriminell handling. Hun antydet at det måtte bety at aviser som offentliggjorde Mannings lekkasjer ville være skyldige i en kriminell handling.

Lewis virket fullstendig uforberedt på dette spørsmålet. Det siste han forventet var motstand fra Baraister, hvis rolle det skulle være å gjøre som han sa. Lewis fomlet og kremtet, tok av og på brillene flere ganger, justerte mikrofonen, plukket opp flere ark fra mappen. Det virket som innholdet i flere av dem overrasket han, mens han viftet formålsløst med dem i luften, og sa at han skulle ha sitert Shaylersaken, men at han ikke kunne finne den. Det var som å se på Colombo, men uten sjarmen og uten det drepende sluttspørsmålet.

Plutselig virket det som Lewis hadde bestemt seg. Ja, sa han mer bestemt. Official Secrets Act 1989 ble vedtatt under Thatcher etter Ponting saken, spesifikt for å fjerne muligheten for å hevde at man kunne få straffefritak for å offentliggjøre regjeringshemmeligheter, dersom det var overveiende viktig at informasjonen ble offentlig kjent, og gjøre det til en kriminell handling å være i bestittelse av eller offentliggjøre en regjeringshemmelighet. Hvilket betyr, at uansett hvordan du har kommet over en slik, det å ha den i besittelse eller å offentliggjøre den er en straffbar handling. Derfor under prinsippet om dual criminality, at en tilsvarende handling er straffbar i UK, vil det være åpning for å utlevere Assange til USA, uavhengig av om han hadde hjulpet og oppmuntret Manning. Lewis fortsatte med å tilføye at enhver journalist og enhver publikasjon som offentliggjorde regjeringshemmeligheter, vil derfor være skyldig i en straffbar handling, uavhengig av hvordan man har fått tilgang på informasjonen, og uavhengig av om man har offentliggjort navn på informanter.

Lewis har da rett og slett motsagt hele åpningsinnlegget sitt, det som var adressert til media, om at de ikke hadde grunn til å bekymre seg om å havne i samme båt som Assange. Og det gjorde han rett etter pausen, like etter at teamet hans hadde delt ut kopier av innledningsargumentene, som han nå fullstendig imøtegikk. Jeg kan ikke tenke meg at det hender ofte i en rett at en senior advokat viser seg å være en så fullstendig løgner. Dette var utvilsomt spenningshøydepunktet i dagens høring.

Likevel kan jeg ikke finne en eneste hentydning til dette i hovedstrømsmedia i dag. Men det jeg finner er copy/paste rapportering om at Assanges sak ikke representerer en trussel mot media generelt, men ingen ser ut til å ha rapportert at Lewis motsa seg selv fem minutter senere. Var journalistene for dumme til å forstå hva som egentlig foregikk?

Forklaringen er veldig enkel. Oppklaringen kom etter et spørsmål som Baraitser stilte til Lewis. Det fins ikke noe trykt eller elektronisk versjon av svaret Lewis gav. Hans opprinnelige erklæring ble klargjort i klipp-og-lim-format for mediene. Men skulle en tatt med hans egen motsigelse, måtte en journalist ha hørt på svarene hans, forstått dem og skrevet dette ned. Det fins ingen betydelig mengda av journalister i hovedstrømsmediene som behersker denne elementære evnen i dag. «Journalistikk» består i å klippe og lime, og alltid bare fra «godkjente» kilder. Lewis kunne ha stukket ned Assange i rettslokalet, og det ville ikke blir rapportert om det ikke hadde blitt kunngjort i en pressemelding fra regjeringen.

Jeg er ikke i stand til å avgjøre hva som var Baraitsers formål med å stille disse spørsmålene. Det hele ble temmelig pinlig for Lewis på dette punktet, og det så ut til at hun satte pris på dette. På den andre siden er det poenget hun fikk fram ikke uten videre til nytte for forsvaret. Det hun sa i essens var at Julian kan utvises på grunn av dobbel inkriminering, sett fra Storbritannias synspunkt, bare på grunnlag av publisering. Helt uavhengig av om han hadde konspirert med Chelsea Manning, og andre journalister som publiserte kan også bli tiltalt på dette grunnlaget. Men dette er vel et poeng så ekstremt at det ikke vil være i samsvar med Menneskerettighetsloven? Dyttet hun Lewis i retning av en så ekstrem posisjon at den ikke var holdbar – gav han nok tau til å henge seg selv? Eller siklet hun etter utsiktene til å ikke bare utvise Assange, men også masseforfølgelse av journalister?

Reaksjonen til en gruppe i lokalet var svært interessant. De fire amerikanske regjeringsadvokatene som satt rett bak Lewis så svært ukomfortable ut da Lewis erklærte rett ut at alle journalister og alle aviser eller kringkastere som enten publiserer eller har i sin forvaring statshemmeligheter har utøvet en alvorlig forbrytelse. Hele strategien deres har til nå vært å late som om de ikke hevder dette.

Lewis gikk videre til å konkludere argumentene til påtalemakten. Retten hadde ingen avgjørelse foran seg, hevdet han. Assange må utleveres. Det Assange hadde gjort passerte testen med dobbel inkriminering siden det var straffbart i både i USA og Storbritannia. Storbritannias utleveringslov hindrer eksplisitt at retten skal prøve om det fins bevis som underbygger noen av anklagene. Om forsvaret hadde rett i sine påstander om at rettergangen er kompromittert, må retten likevel utlevere Assange, og etterpå må retten forfølge sakene om uregelmessige og ulovlige handlinger i rettsforfølgingen av Assange. (Dette er eit spesielt villedende argument siden retten ikke har mulighet til å rettsforfølge USAs regjering som har immunitet som suveren stat – noe Lewis vet). Til slutt erklærte Lewis at Menneskerettighetsloven og ytringsfrihet var helt irrelevant i forbindelse med utleveringsprosedyrene.

Edward Fitzgerald reiste seg deretter for å komme med åpningserklæringen fra forsvaret. Han begynte med å slå fast at motivet for rettsforfølgelsen var fullstendig politisk, og at politiske forbrytelser var eksplisitt unntatt under artikkel 4.1 i Storbritannia/USAs utleveringstraktat. Han pekte på at Obama-administrasjonen hadde tatt en bevisst avgjørelse om å ikke rettsforfølge Assange for Manning-lekkasjene under rettssaken mot Manning, og senere tatt samme avgjørelse i 2013. Disse beslutningene hadde blitt reversert av Trump-administrasjonen av rent politiske grunner.

Når det galdt ødelegging av grunnlaget for en rettferdig rettssak, viste Fitzgerald til bevis lagt fram for den spanske domsstolen om at CIA hadde leid et spansk sikkerhetsselskap fo å spionere på på Julian Assange i ambassaden. Denne spionasjen omfattet eksplisitt å overvåke møtene mellom Assange og advokatene hans i utleveringssaken. Når staten som forsøker å få Assange utlevert selv spionerer på den tiltaltes advokat-klientmøter er det i seg selv grunn nok til å avvise utlevering. (Og dette er uten tvil riktig. Alle anstendige dommere vil uten videre avvise en sak som omfatter slik forkastelig spionasje på forsvarsadvokatene).

Fitzgerald fortsatte med å si at forsvaret ville legge fram bevis på at CIA ikke bare spionerte på Assange og advokatene hans, men at de aktivt vurderte å kidnappe eller forgifte han. Dette viste at det ikke fantes noen forpliktelse til rettsstatens prinsipper fra de som fører denne saken.

Fitzgerald sa at påtalemaktens saksgrunnlag inneholdt bevisste fordreininger av fakta, og at dette også innebar misbruk av retten. Det var ikke sant at det var lagt fram noen bevis om at informanter hadde lidd skade. USAs regjering hadde innrømmet dette i andre fora, blant annet i rettssaken mot Chelsea Manning. Det hadde ikke vært noen konspirasjon om å bryte seg inn i datamaskiner, og Chelsea Manning hadde blitt frikjent for dette. I tillegg var det usant at Wikileaks hadde stått bak publisering av uredigerte navn på informanter, det var andre medieorganisasjoner som hadde vært ansvarlig for å gjøre dette først.
Så langt jeg kan se blir USAs påstander om skadelidende informanter rapportert vidt og bredt, mens forsvarets totale tilbakevising av faktagrunnlaget og påstand om at fabrikasjonene utgjør et forsøk på rettsmisbruk ikke blir rapportert i det hele tatt. Fitzgerald gikk til slutt inn på forholdene i amerikanske fengsler, hvor umulig det vil være å gjennomføre en rettferdig rettssak i USA , og det ikke uviktige faktum at Trump-administrasjonen har erklært at utenlandske statsborgere ikke er beskyttet av første grunnlovstillegg. Alt dette er gode grunner til å ikke utlevere. Hele erklæringen fra forsvarerne er tilgjengelig på nett, men i mine øyne er dette den sterkeste passasjen, der det blir grunngitt hvorfor dette er en politisk rettssak, og hvorfor utlevering derfor burde vært utelukket:

Spørsmålet om hvordan denne politisk motiverte rettsforfølgelsen viser seg å være rettet mot Julian Assage på grunn av hans politiske meninger. Essensen av hans politiske meninger som har ført til denne forfølgelsen er oppsummert i rapportene fra professor Feldstein (tab 18), professor Rogers (tab 40) professor Noam Chomsky (tab 39) og professor Kopelman.

i. Han er en ledende forsvarer av et åpent samfunn med ytringsfrihet.
ii. Han er mot krig og imperialisme.
iii. Han er en verdenskjent forkjemper for politisk åpenhet og offentlighetens rett til informasjon om viktige spørsmål – som politisk korrupsjon, krigsforbrytelser, tortur og mishandling av fanger i Guantanamo.

5.4 Disse overbevisningene og disse handlingene fører uvilkårlig til konflikt med mektige stater, inkludert den sittende administrasjonen i USA, av politiske grunner. Det forklarer hvorfor han har blitt fordømt som terrorist, og hvorfor president Trump tidligere har bedt om dødsstraff.

5.5 Men jeg vil legge til at hans avsløringer slett ikke bare omfatter forbrytelser begått av USA. Han har avslørt overvåking i Russland, han har publisert avslørende rapporter om mr. Assad i Syria, og det har blitt sagt at WikiLeaks avsløringer om korrupsjon i Tunisia og tortur i Egypt var katalysatorer for den arabiske våren.

5.6 USA sier at han ikke er journalist. Men som dere vil se en fullstendig oversikt over arbeidet hans i vedleg M. Han har vært medlem av det australske journalistforbundet siden 2009. Han medlem av NUJ og European Federation of Journalists. Han har vunnet en mengde mediapriser, inkludert den høyeste æresutmerkelsen for australske journalister. Arbeidet hans har blitt anerkjent av Economist, Amnesty International og Europarådet. Han har vunnet Martha Gelhorn-prisen, og har flere ganger blitt nominert til Nobels Fredspris, inkludert dette og forrige år. Dere kan se ut fra materialet at han har skrevet bøker, artikler og produsert dokumentarer. Han har publisert artikler i the Guardian, New York Times, Washington Post og New Statesman, bare for å nevne noen. Noen av tingene han har publisert , og som ligger til grunn for utleveringskravet, har blitt referert til og lagt til grunn i rettssaler over hele verden, inkludert i høyesterett i Storbritannia og den Europeiske Menneskerettighetsdomsstol. Kort sagt: han har fremmet åpenhet og informasjonsfrihet i hele verden.
5.7 Professor Noam Chomsky sier det slik: «gjennom modig å forsvare politiske overbevisninger som de fleste hevder å dele har han gjort enorme tjenester for de i denne verden som setter pris på verdier som frihet og demokrati – og som derfor krever rett til å vite hva deres valgte representanter gjør» (se tab 39, paragraf 14). 

Så Julian Assanges positive bidrag til verden er umulig å fornekte. Den fiendtlige reaksjonen dette har ført til fra Trump-administrasjonen er også umulig å fornekte. Dette handler om «politiske meninger» i lovens forstand.

5.8 Jeg er sikker på at dere vet hvilke krav loven stiller i denne saken – om en begjæring blir satt fram på grunn av den begjært utlevertes politiske meninger. En må ha en bred tilnærming til dette kravet. For å underbygge dette viser vi til saken Re Asliturk (2002) EWHC 2326 (myndighetsmisbruk, tab 11, paras 25-26) som klart legger til grunn at ein slik bred tilnærming må velges når det handler om politiske meninger. Og dette vil helt klart dekke Julian Assanges ideologiske posisjoner. I tillegg støtter vi oss også til saker som Emilia Gomez v SSHD (2000) INLR 549 tab 43 når det gjelder politiske forbrytelser myndighetene bunter sammen. Dette viser at konseptet «politiske meninger» også gjelder de politiske meningene som blir tillagt den enkelte borger av staten som forfølger han. Av denne grunn er karakteriseringen av Assange og Wikileaks som en «ikke-statlig fiendtlig etterretningsorganisasjon», som mr. Pompeo uttrykte det en klargjøring av at dette handler om at han har blitt blinket ut som mål på grunn av politiske meninger som blir tillagt han. Alle ekspertrapportene som dere har tilgjengelig har vist at Julian Assange har blitt blinket ut på grunn av den politiske posisjonen som har blitt tillagt han av Trump-administrasjonen – som en fiende av USA som må tas.»

Så langt forsvarets redegjørelse. I morgen fortsetter forsvarerne. Jeg er usikker på hva som vil skje, siden jeg i øyeblikket er alt for utslitt til å møte opp kl. 0600 for å stille meg i køen for å slippe inn. Men jeg håper likevel jeg vil kunne bidra med en rapport på ett eller annet vi i morgen kveld.