7. sep, 2019

Tekst

Markedet som vi har kjent det, er i ferd med å dø

0
Illustrasjon: Shutterstock

Av Tollef Hovig.

Markedet slik vi har kjent det, er i ferd med å dø. Det gjenstår å se hvor trege markedsliberalistene er i oppfatningen. Noen forstår nok at markedsliberalismens grunnlag smuldrer mellom fingrene deres, mens andre fortsatt vil opphøye markedsliberalismen til en trosretning. For å forstå hva som skjer, må vi først trenge gjennom borgerlig økonomis tåkete forestilling om markedet, så forstå hvordan markedets virkelige funksjon under kapitalismen har vært, for så å skjønne hvilke irreversible endringer som foregår. Denne artikkelen skal belyse disse sammenhengene.

Borgerlig økonomis forestilling om markedet

Borgerlig økonomi har en forestilling om at markedets viktigste funksjon er å skape en effektiv allokering av ressurser. Dess friere markedet er, dess mer effektiv vil allokeringen være, ifølge denne teorien. Regulering av markedet er egentlig bare til for å hindre den mest effektive allokeringen. Man lærer at når etterspørselen stiger, vil prisene stige til det er en ny balanse mellom etterspørsel og tilbud, og tilsvarende vil prisene gå ned når etterspørselen synker. Denne ideen lekker riktignok som en sil uten at det ser ut til å affisere noen av dens tilhengere. 

Hvis vi ser på arbeidsmarkedet hvor kapitaleiernes representanter, arbeidsgiverne, i større og større grad lykkes med å presse lønns- og arbeidsvilkår, skjer det fordi staten har regulert import av arbeidskraft etter at det ble for lite fattigfolk innenlands, slik at det har vært et stort tilbud av billig arbeidskraft i arbeidsmarkedet. Arbeidsgiverne presser lønna ned, og staten sørger for regulering av markedet som gjør det mulig. Hadde det vært et fritt marked skulle man tro at tilbudet og etterspørselen etter arbeidskraft skulle skje innenfor det nasjonale arbeidsmarkedet, men slik er det lenge siden det har vært. 

Et annet eksempel er USAs tollpolitikk. Når England opprettet sin tekstilindustri rundt 1750 og var i konkurranse med India om tekstilproduksjonen var de imot fri handel. Når Indias tekstilproduksjon var knust og England industrialiserte, var de for fri handel. Når England ble utkonkurrert av USA var England mot fri handel, og USA for fri handel. Historien gjentar seg, når USA blir utkonkurrert av Kina, er USA mot fri handel, dvs. for tollbarrierer, og Kina for fri handel. Støtten til det frie markedet har alltid vært betinget av at markedet fungerer til ens egen fordel. 

Hvis man ser historisk på markedet i stedet for geografisk, blir spørsmålet hvorfor markedet har blitt så viktig under kapitalismen, mens det egentlig bare var en handelsplass under jordbrukssamfunnet, et sentralt spørsmål. Markedet hadde akkurat de samme allokerende egenskapene under jordbrukssamfunnet som under kapitalismen. Disse allokerende egenskapene kan ikke forklare hvorfor markedet har en så mye viktigere rolle under kapitalismen enn under jordbrukssamfunnet. Markedsliberalistenes tro på det frie markedet har alltid vært en trosretning uten særlig virkelighetsforankring, men la oss se på markedets reelle funksjon under kapitalismen.

Markedets reelle funksjon under kapitalismen

Markedet utgjør under kapitalismen en av de viktigste kreftene i det kapitalistiske maskineriet, og har en helt annen funksjon enn markedet hadde under jordbrukssamfunnet. Selve motoren i den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen er at fortjeneste skapes når en vare produseres med færre eller billigere timeverk enn tidligere. La oss tenke oss at det produseres 100 varer i et samfunn med et bestemt antall og verdi av timeverkene. Fortjeneste skapes når en eller flere produsenter klarer å produsere de samme 100 varene med færre eller billigere timeverk. Når en eller flere produsenter har klart å skape en slik fortjeneste, starter kjøperens jakt på en billigere vare. I kjøperens jakt på en billigere vare spiller markedet og konkurransen på markedet en avgjørende rolle. Kjøperen kan fritt velge mellom de ulike produsentene, og de produsentene som ikke klarer å senke prisene fordi de ikke har redusert antall eller verdi av timeverkene, velges bort. Dersom en produsent hadde skaffet seg monopol, ville kjøperne mistet sitt viktigste middel til å presse ned prisene, konkurransen på markedet. 

Monopolstilling 

Det hver enkelt kapitaleier drømmer om, men ikke den kapitalistiske organisasjonen som helhet, er å oppnå en monopolstilling. Kjøperens jakt på billigste produsent danner en evig spiral, hvor kjøperen jakter på de billigste produsentene for å få en billigere vare, og produsentene må stadig produsere billigere for å skaffe seg ny fortjeneste, etter hvert som kjøpersiden klarer å presse prisene ned. Produsentene klarer derfor bare å opprettholde fortjenesten som oppstår ved en forbedring eller nedpressing av lønns- og arbeidsvilkår, over et visst tidsrom – fortjenesteperioden. Når kapitalismen og markedet fungerer på denne «klassiske» måten, dannes fortjenesten på produsentenes hender. Denne fortjenesten kan blant flere ting benyttes til å forbedre produksjonen. Når fortjenesten oppstår i produksjonen faller den i produsentens hender, og investering i forbedringer og utvidelser av produksjonen ligger snublende nær. Denne måten for markedet å fungere på er i ferd med å dø. Det betyr at konkurransen og markedet ikke lenger kommer til å gi noe stort bidrag til en forbedret produksjon.

Det nye markedet

Så hva er det som er i ferd med å skje, hvorfor forandrer markedet seg, og til hva? Markedet forandrer seg fordi menneskenes behov er i ferd med å forandre seg. Etter hvert som velstanden i samfunnet øker, blir menneskets fokus på billigste pris proporsjonalt mindre. Der det tidligere var bare de aller rikeste som kunne etterspørre statusvarer, har dette spredt seg til de brede lag av befolkningen. Tenk eksempelvis på hva som etterspørres når det gjelder klær. Produksjons- og råvarekost er en forsvinnende sum. Merke, snitt, moteriktighet og tilsvarende produktutvikling har langt mer å si for prisdannelsen, enn kostnadene i produksjonen.  Den samme tendensen sprer seg til stadig flere vareslag. Når det gjelder hele bransjer, er det bransjene som ikke betyr noe for basisgodene; hus, klær og mat, som vokser mest. Turismen har en bratt vekstkurve og er i ferd med å bli et problem mange steder, underholdningsbransjen har tilsvarende hatt en eksplosiv vekst. Fotball og annen idrett er milliardindustri, litteratur, kino, film, dataspill, osv. er alle i vekst. Når det gjelder boliger spiller produksjonskostnaden en stadig mindre rolle i boligprisen. Tomtekostnad, dvs. beliggenhet, og prosjektutviklingen utgjør en stadig større del av kostnadsbildet. Kostnadssiden i produksjonen utgjør en stadig mindre vesentlig del av forbrukernes preferanser. Det er denne utviklingen som fører til en endring av markedets funksjon. 

Utviklingen av kommunikasjon i samfunnet, særlig gjennom internett, fører til at kjøperne stadig raskere kan orientere seg mot billigste produsent. Utviklingen av kommunikasjonen fører også til at produsentene stadig raskere kan lære av hverandres forbedringer. I sum fører det til at produsentenes kostnadsbilde presses mer og mer sammen, altså at forskjellen i produsentenes kostnadsnivå blir mindre og mindre. Dette skjer samtidig som man blir mer og mer avhengig av å treffe brukernes preferanser for å få opp salgsvolum og prisnivå. 

Dette utgjør en dramatisk endring i markedets funksjonsmåte, som kommer til å ryste den kapitalistiske samfunnsorganiseringen. Fra å være en hevstang for forbedret produksjon som ga fortjeneste på produsentenes hender, forandrer markedet seg til å bli en arena for å skaffe seg flest mulig «likes».   Fortjeneste går over fra å være noe som skapes blant produsenter, til å bli noe som skapes av markedsførere, produktutviklere og trendsettere. For det første svekkes den gamle altoverskyggende impulsen til å forbedre produksjonen for å skaffe fortjeneste. Denne markedsendringen er allerede kommet langt i byggebransjen, som jeg kjenner spesielt godt. Der det tidligere var konkurranse om hvem som kunne bygge et tegnet og beskrevet prosjekt billigst mulig, er det nå blitt en konkurranse om hvem som kan utforme det gjeveste prosjektet. For det andre er produktutviklere etc. personer som ikke har noe forhold til produksjonen. Fortjenesten kommer dermed i stadig mindre grad å gå til forbedringer av produksjonen, og i stadig større grad til merkevarebygging og produktutvikling. Det vil gi en dramatisk endring i samfunnet. 

Fra at konkurransen på markedet kan føre til stadig billigere varer gjennom billiggjøring av produksjonen slik at forbrukerne kan kjøpe stadig flere varer, vil konkurransen på markedet føre til det motsatte. Stadig mer penger vil benyttes til markedsføring og produktutvikling, noe som vil føre til økte kostnader og stadig dyrere varer. Konkurransen på markedet går fra å være en mulighet til å forbedre befolkningens levestandard, til å være en mulighet til å skape dyrere produkter og gjennom det forverre folks levestandard. Der man før med en viss grad av troverdighet kunne argumentere for at markedet var til alles beste fordi det førte til billigere varer så folk kunne kjøpe mer, kan man nå bare argumentere med at markedet fører til at det går kortere tid før de mest kjøpesterke i samfunnet får tilfredsstilt sine fantasier. Markedsliberalistene retorikk går vanskelige tider i møte.

Tollef Hovig

Andre artikler av Tollef Hovig på steigan.no.

Kampanje
DEL 
Facebook
 
Twitter