1. mai, 2019

Tekst

La 100 blomster blomstre og 100 tankeretninger strides

15
Qi Baishi (1864 -1957), Fugler og blomster, vannfarger og blekk. Kilde Etsy.com

I 1956 tok den daværende kinesiske statsministeren Zhou Enlai til orde for at man skulle la «100 blomster blomstre og 100 tankeretninger strides», for som han sa, uten kritikk ville ikke regjeringen kunne lære av sine feilgrep. Kampanjen fikk snart støtte av Mao Zedong som stilte seg bak den blant annet i artikkelen «Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket» (1957).

Ideen var å appellere til ikke minst de intellektuelle, også de som var kritiske til det kommunistiske partiet, om å komme fram med sine tanker og sin kritikk. Kampanjen ble svært kortvarig, antakelig fordi Mao og kommunistpartiet syntes det ble for mye kritikk, og den slo over i sin motsetning. Under kulturrevolusjonen fra 1966 innførte rødegardistene en tankegang som var den stikk motsatte. Alt gammelt og alt som var kritisk til sosialismen skulle nedkjempes. De intellektuelle ble stemplet som «den stinkende niende kategori» og prinsippet var at den anklagede var skyldig uavhengig av argumentasjon og bevis. 

En gang var jeg en beundrer av kulturrevolusjonen, fordi jeg oppfattet den som en revolusjon nedenfra mot gamle føydale skikker og reaksjonære elementer i samfunnet. Den hadde slike elementer i seg, men den slo raskt over i sin motsetning og førte til en politisk situasjon i samfunnet der kritisk tenkning og rasjonell debatt knapt var mulig. Rødegardistene var sin tids politisk korrekte «med kinesiske særtrekk» og det som var ment å være frigjørende ble svært undertrykkende.

Idag vil jeg helhjertet slutte meg til den tankegangen som er uttrykt i slagordet om å «100 blomster blomstre og 100 tankeretninger strides». Ingen har patent på sannheten, og jeg skal røpe en hemmelighet: ikke en gang jeg!

Metode

Når jeg går ut med et standpunkt forsøker jeg naturligvis så godt jeg kan å forankre det i kilder og fakta som jeg etter beste evne forsøker å trekke riktige slutninger av. Men det er helt umulig å ikke ta feil i blant. Man må være så ydmyk at man innser at det man trodde var riktig, kan vise seg å være feil. Av og til mangler man nødvendige fakta for å kunne trekke en riktig konklusjon, av og til mistolker man de faktaene som foreligger fordi man ikke har de nødvendige verktøyene til å tolke dem. Og dessuten: vi har alle forutinntatte meninger som farger den måten vi oppfatter verden på. Når vi oppdager nye fakta tolker vi dem inn i den måten vi allerede oppfatter verden på, eller det som kalles den hermeneutiske sirkel.

Det er nettopp derfor den frie, åpne og kritiske debatten er så viktig og så avgjørende for et samfunn. Uten den får vi ikke korrigert feil i tenkninga vår og uten den får vi ikke prøvd våre egne tanker i konkurranse med andre. Ideer som bare får utvikles uten å bli prøvd på denne måten, gjerne i hard og helst saklig debatt, blir drivhusplanter som ikke tåler en vinterstorm. 

Og vi må innse at sjøl folk som kan ta svært mye feil også kan ha noe rett. Nå vil kanskje noen som kjenner til min 55 årige historie som kommunist si at «når fanden blir gammel, så går han i kloster». Og det kan de jo godt si, ikke minst fordi jeg både er gammel og dessuten har fått det privilegiet å restaurere et gammelt kloster

Jeg velger å ta det bokstavelig fordi det illustrerer mitt poeng. Når vi jobber med å hente fram det beste fra dette 400 år gamle anlegget er det umulig å ikke få respekt for hvordan de tenkte, cappuccinermunkene på den tida, utfra hvordan de plasserte anlegget i landskapet, materialvalget deres, og ikke minst den djupe forståelsen de hadde for å ta vare på vannet. Alle tak er bygd slik at de fører regnvannet inn mot plasser der de kan samles opp i sisterner eller brønner. Dette vannet ble så igjen brukt til vanning og dermed til matproduksjon. De bygde et kloster på toppen av en ås i en natur der det gjerne var tørke tre til seks måneder i året – og de hadde bugnende hager.

Javel, de dyrket en tro og en religion som ikke er min, og det var mange ting de ikke forsto som vi forstår bedre i dag. Men de forsto også ting som vi i vår tid ser ut til å ha glemt. Det firehundre år gamle klosteranlegget til Michele da Bergamo står seg bedre enn de betongblokkene som ligger noen få steinkast unna og som ble bygd på sekstitallet. 

Jo mer jeg lærer, jo mer skjønner jeg at jeg ikke forstår. Og det er herlig. Det er faktisk frigjørende. 

Jeg er fortsatt kommunist, men for meg betyr det menneskets frigjøring av seg sjøl. Jeg kunne ikke tenke meg en kommunisme som forbyr annerledes tenkning. Den ville være et misfoster fra begynnelsen og ville med nødvendighet bryte sammen av sine egne feil. 

Les:Er det venstre å hylle Google-sensur?

Kampen for ny innsikt og ny kunnskap slutter aldri. Det er en farlig tanke at man må forby tanker for å ta vare på samfunnet. Det viser all historie. Man kan gjerne tro at man kan løse problemet ved å brenne en kjetter på bålet, men man klarer ikke å brenne ideer. Å forby andres meninger leder rett inn i diktaturet. Dessuten er det utrolig dumt.

Noam Chomsky sa en gang at «Dersom vi ikke tror på ytringsfrihet for folk vi forakter, så tror vi ikke på den i det hele tatt.»

Dette er riktig som et demokratisk prinsipp, men det er også riktig som et vitenskapelig prinsipp. 

Hvem er det som tjener på den åndelige ensrettinga vi ser i dag og de nye hekseprosessene vi til stadighet opplever? Det er ingen andre enn den herskende klassen og diktatorer av alle slag. De moderne mediene er mer ensrettet og mer kontrollert av en håndfull mektige mennsker enn noe diktatur eller noen despot i tidligere tider. Slik er det fordi de kapitalkreftene som eier de største bankene og storindustrien og våpenindustrien og merkevarene også eiier alle de store mediene.

Dette er en herskerklasse som samtidig er så liten at den ikke engang utgjør en promille av verdens befolkning. Hvis vi, det overveldende flertallet, klarte å samle oss mot dem, ville de ikke ha en tjangs. Vi kunne fredelig og rolig ha tatt fra dem makta. Men da måtte vi være i stand til å forene oss på tvers av svært mange forskjellige tankeretninger.

Det er våre herskere som er interessert i at vi splittes opp i stammekriger av ulike slag. Mens småborgerlige grupper jakter på ukas hatobjekt som de kan nekte en talerstol, så ler multimilliarærene hele veien til banken.

Les også: Kritiske situasjoner og ukritiske medier – fortellingene som dreper

Kapital, våpen og medieindustri

Kapital, mediemakt og tankekontroll


Blant dem som anbefaler steigan.no er:

I vår tid trengs medier som er uavhengige av stat og kapital, og som driver en faktabasert og kritisk journalistikk. Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss
DEL 
Facebook
 
Twitter
-------------------------------------------------------------------
Du har så rett, så rett! Det er jo faktisk sånn at det er motsettningene som driver bevegelsen.
Sjøl har jeg et nostalgisk forhold til Sovjetunionen. Det betyr derimot ikke at jeg ikke forstår at unionen falt på grunn av at de indre motsettningene, noe som hadde nettopp med det du skriver å gjøre. Å være redd for diskusjon fører rett i fortapelsen.
Det er jo også slik at det er en demokratisk rettighet å mene hva man mener.
Verden er mangfoldig. Å takk for det. Jeg vet f.eks. at Spetalen er  en spekulant. Men det betyr ikke at han ikke kan ha gode ideer. Han har forstått at framtida når det gjelder energi (slik jeg også tror) er hydrogen. Han har også midler til å sette sin overbevisning ut i livet. Han er med andre ord et framskritts rettet menneske.
Folk må ha lov til å mene hva de mener. Det samme må selvsagt også vi som mener noe annet ha.
Det sier seg selv at når meningene er underbygd med fakta så er det bedre meninger. Å strø rundt seg med en halsløs propaganda er lite oppbyggende. Når denne propagandaen har som hensikt å lure befolkningen til å tro at krig, vold, og hemmeligholdelse er noe vi er tjent med, da kan vi uten forbehold si at dette er ondskap. Ondskap som kun har til hensikt å øke den lille promillens makt.
Hva er det vårt og hele verdens folk egentlig ønsker seg? Svar: et verdig liv hvor de materielle resursene og rettighetene er folke eiendom. Eller for å si det på en annen måte: Et virkelig demokrati!