26. des, 2018

Tekst

Forandring

0
Le Cri du peuple, Jacques Tardi (2001) The Paris comune

Tollef Hovig har gitt ut tobindsverket Forandring, som vi tidligere har nevnt her på steigan.no. For å presentere leserne for noen av tankene i verket har vi bedt Hovig om å hente fram representative utsnitt som egner seg til langlesing i jula. Her er de i tre deler: Om fortiden, Om nåtiden og Om framtiden.

Av Tollef Hovig.

Om fortiden

Innledning: Den kapitalistiske syklusen

For best å kunne forklare dyporganisasjonens utvikling under industrialismen og dens samfunnsmessige organisasjonsform, kapitalismen, er det formålstjenlig å dele utviklingen inn i noen faser. Jeg vil bruke bilder fra menneskets utvikling som illustrasjon på denne utviklingen. Det er en syklus vi alle kjenner. Over en generasjons tidshorisont er det lett å tro at samfunnet rundt ikke gjennomgår noen grunnleggende forandring, selv i vår tid med raske forandringer er dette en vanlig oppfatning. I første bok har vi sett voldsomme forandringer gjennom menneskenes historie, det som var i går er borte i dag. På samme måte er det med industrialisering og kapitalisme, den har forandret seg veldig i de årene den har eksistert, vi bør derfor ha et bilde av industrialiseringens og kapitalismens epoke på netthinnen når vi går løs på bok 2. 

Industrialismen går fra en barndom som mest dreier seg om utvikling av transportveier og markeder. Det etterfølges av en ungdom hvor større tekniske og mekaniske nyvinninger introduseres. Så følger en voksen alder hvor alle disse nyvinningene tas i bruk på samfunnets forskjellige områder og blir supplert med noen flere nyvinninger, som elektroniske kommunikasjonsmidler. Så følger en alderdom hvor utbredelsen har nådd sine ytterste grenser og det begynner en reduksjon av industriens sysselsatte, som blir erstattet av ulike slag av tjenester. Fasene blir da: barndom – ungdom – voksen – alderdom.

BARNDOMMEN

De utviklede økonomier hadde gjort unna barndomsfasen frem til 1870, med svært ulik hastighet. England, som var foregangslandet, hadde en barndomsfase fra 1750, mens i Europa foregikk den mer eller mindre fra begynnelsen av 1800 tallet. Barndomsfasen var svært turbulent mange steder, da man rent organisatorisk både skulle kvitte seg med jordbruskadelens makt, og sy sammen nasjoner med de nødvendige institusjoner. Rundt 1870 var barndomsfasen unnagjort i det meste av Europa. Både Italia, Tyskland, Spania og USA får dannet sine nasjoner i 1860 – 70 årene. Frankrike fikk ristet av seg jordbruksadelen under Pariserkommunen i 1871, og deretter dannet de nødvendige institusjoner. Japan gjorde unna sin barndom raskt i perioden som er kjent som Mejirestaurasjonen under keiser Mutsuhito fra 1868 til 1912. 

Revolusjonen i 1848, Lamartine taler i Paris, malt av Félix Philippoteaux.

Denne perioden er preget av at de samfunnsmessige forutsetningene for bytteverdiens dominerende rolle i verdibildet faller på plass. Den er også preget av at magens bruksverdi er den totalt dominerende bruksverdiform. Fantasiens bruksverdi finnes kun i de rikes snevre kretser.

UNGDOMMEN

Ungdomsfasen varer temmelig nøyaktig i 100 år 1870 til 1970. I ungdomsfasen er bytteverdien dominerende i verdibildet. Magens bruksverdi er fremdeles den dominerende bruksverdiformen, noe som gir bytteverdien gode forhold. Fasen er preget av at transportveier og markeder som er utviklet i barndomsfasen blomstrer og videreutvikles. Enorme tekniske forbedringer på område etter område rulles ut og hjelper hverandre gjensidig. Elektrisk kraft, eksplosjonsmotorer, maskineri, materialkunnskap, elektronikk osv. kan være stikkord her. Store arealer og ressurser for vekst står ubenyttet. Veksten er så rask at penge- og kredittorganisasjonen ikke klarer å henge med, noe som skaper en rekke problemer. I fortsettelsen av nasjonsdannelsen som gjennomføres i barndomsfasen, skaper veksten rasisme, overmot og imperiedrømmer i en rekke av de industrialiserte landene, noe som fører til voldelige konfrontasjoner og kriger.

Men perioden er samtidig kjennetegnet ved en gradvis fremvekst av virksomhet dominert av fantasiens bruksverdi. Vi har tidligere sett at etter hvert som folk fikk bedre råd, oppsto det en underholdningsbransje. Vi har brukt dannelsen av engelske fotballklubber på slutten av 1800 tallet som eksempel. Underholdningsbransjen er stort sett sammensatt at idretts- og kulturaktiviteter. Men også fornøyelsesparker, film, romaner og lignende hører inn under dette begrepet. Romaner ble populært fra rundt 1850, Victor Hugo skrev klassikere fra 1820-årene og Gustave Flaubert fra 1850-årene. I 1875 var romaner så utbredt at en forfatter som portugiseren Jose Maria Eca de Qeiroz kunne debutere, og i 1888 gi ut ”Familien Maia” som ble en populær roman. Platebransjens vekst og fall har hele veien vært en bruksverdidominert produksjon. Etter at elektroniske formater har gjort LP-plater og CD’er til samlerobjekter, har bruksverdien overtatt nesten hele verdibildet innenfor bransjen. En annen beslektet type virksomhet er reiselivs og turistbransjen, som for enkelte land kan utgjøre opp til 25 % av BNP. Denne type virksomhet har opplevd en proporsjonal vekst med lønnsinntektene og er i dag ganske omfattende i de fleste land. Dette viser at med økende vare- og tjenestesirkulasjon øker bruksverdidominerte bransjer sin andel i samfunnet. Denne type produksjon, dominert av fantasiens bruksverdi har hatt en jevnt stigende kurve fra 1850 og frem til i dag.

VOKSEN ALDER

Fra 1970 til 2010 er man i voksenfasen i høyinntektslandene. Denne utviklingen gjelder det som i dag går under navnet de utviklede økonomier og som dannet industrialismens første gruppe. Japan hadde en noe raskere utviklingsprosess og fikk føling med voksenfasen over et tiår før de andre. Vekstratene i Japan er for så vidt en god illustrasjon på vårt poeng. Fasen preges ved at ungdomsfasens forbedringer av teknologi tas i bred bruk og stadig effektiviseres. Arealer og ressurser begynner stedvis å bli knappe. Noen nyvinninger, for eksempel innen datateknologi, skapes fortsatt. Penge- og kredittorganisasjonen gjennomgår store endringer og omdannes fra gullstandard til det som jeg kaller kontostandard. Effektiviseringen av ungdommens nyvinninger og endringene i penge- og kredittorganisasjonen fører til stadig færre sysselsatte i industri og annen bearbeiding og økende andel sysselsatte i tjenesteytende næringer. Internasjonalt preges utviklingen av at høyinntektsland er i en voksenfase, mens de voksende økonomier, først og fremst Kina og India er i en ungdomsfase, mens Afrika er i en barndomsfase. 

Bruksverdien endrer karakter i denne fasen. Tidligere har bruksverdi basert på magens behov vært dominerende. I denne perioden overtar i større og større grad fantasiens behov. Linjefart med passasjerer på de sju hav som må erstattes med cruisetrafikk, kan være en illustrasjon på utviklingen.

ALDERDOMMEN

Alderdommen startet for gruppen av høyinntektsland rundt 2010 og for Japan noe før. Alderdommen er preget av at tjenesteyrkene dominerer økonomien, mens jordbruk, råvarer og industriell produksjon er sterkt redusert. Bruksverdiinnholdet i vare- og tjenestesirkulasjonen er fundamentalt endret. Innslaget av fantasiens bruksverdi er svært mye større innenfor tjenesteyrker enn innenfor de bearbeidende yrker. Svært mange bransjer er ”ferdig utviklet” og får på grunn av det en redusert bytteverdi. Bransjer med høyt bruksverdiinnhold basert på fantasiens behov har vokst seg store, og mange bransjer, for eksempel IT-bransjen, har store segmenter innenfor det samme området. Menneskene er som følge av industrialiseringen blitt svært mange og lokal knapphet på arealer og ressurser er gradvis stigende.

I alderdomsfasen er store deler av virksomheten dominert av fantasiens bruksverdi. Bytteverdien får en tilsvarende beskjeden rolle i denne virksomheten. Vi har vært vitne til at gjennom kapitalismens utvikling har verdibildet endret karakter. Fra at magens behov har dominert bruksverdien til at fantasiens behov er dominerende for bruksverdien. Bruksverdi basert på magens behov er en drahjelp for bytteverdiens utvikling. Et stort udekket behov, en stor vareknapphet, gir bytteverdien stor plass i verdibildet. Bruksverdi basert på fantasiens behov, skyver bytteverdien ut av verdibildet. Hvis man har nok penger til å prioritere smak fremfor pris, er bytteverdien på vei ut. Vi er derfor vitne til en dramatisk endring av verdibildet gjennom kapitalismens historie. Fra en tidlig fase med etablering av bytteverdien som dominerende faktor i verdibildet, godt hjulpet av at bruksverdien er dominert av magens behov, til en sen fase hvor bytteverdien er på vei ut som dominerende faktor i verdibildet, godt hjulpet av at bruksverdien har skiftet karakter til å bli dominert av fantasiens behov. Det vi er vitne til, er den gradvise overvinnelsen av knapphet på varer og tjenester. Vi kan formulere det slik: Proporsjonalt med at knappheten i samfunnet synker, synker samfunnets interesse for å overvinne knappheten.

Om nåtiden

Den samlede sirkulasjonens videre utvikling

De underliggende prosessene som påvirker endringen i fortjenestens sammensetning, vil fortsette framover. Dette fører til en relativ reduksjon av forbruksmarkedet som foreløpig har blitt motvirket av en økning i høyinntektslandenes lånekapital, noe som har medført en økning i kreditt og gjeld. Denne økningen har i seg selv ført til vekst i BNP og i forbruksområdene. Man kan se for seg et bilde hvor høy rente på finanskapitalen utgjør et reservoar for kapitalen. Gradvis tappes dette ned, noe som først fører til økning i formueskapitalen, deretter i den produserende realkapitalen. Når dette reservoaret er tomt, vil utviklingen bli mer dramatisk. 

En stadig reduksjon av forbruksmarkedet vil føre til deflatoriske tendenser. Krympende markeder fører til at salgssiden vil slite med å få solgt sine varer. Det vil igjen føre til et press nedover på lønninger og priser, noe som fører til at varer og tjenester blir mindre verdt i forhold til pengeverdier. Samfunnet vil kunne oppleve deflasjon når det trenger det som minst. Det vil i denne situasjonen være dannet et berg av kapital som ikke finner noen anvendelse. Det samfunnet vil ha behov for, er avskrivning av denne kapitalen, men så vil den motsatte bevegelsen, deflasjonen, kanskje sette inn. Gjeldsmengden som er opparbeidet, og som man trodde å ha delvis kontroll på gjennom lav, tilnærmet null rente, vil da vende seg til sin motsetning. Gjeldsberget vil under en deflasjon bli stadig mere verdt. Tilbakebetaling vil koste mer og mer i form av bidrag fra realøkonomien. Gjeldsberget vil i en slik deflasjonsperiode bli uhåndterlig, og skyldnere vil bli ute av stand til å håndtere gjelden sin. Det vil medføre at store deler av gjelden misligholdes til tross for den lave renta, noe som kan føre til ukontrollerte dominoeffekter av selskaper som kommer i mislighold og ryker over ende, et slags finansielt Armageddon. Dersom en slik periode inntreffer, vil verdien av kapital komme under sterkt press. Finanskapital som har sunket svært lavt i verdi gjennom nesten 0 rente vil måtte avskrives i stor målestokk, og får derigjennom redusert sin verdi og en reell rente langt lavere enn null. Realkapitalrenten har sunket ned mot null og realkapitalens verdi er under press. Skottene mellom finanskapital og realkapital er langt fra tette, tvert imot. Når finanskapitalen begynner å gå over ende, vil derfor mye av realkapitalen følge etter. Forutsatt at kapitalen ikke har noen steder å stikke av til, vil den for en stor del bli borte foran vantro øyne. 

Utviklingen trenger nødvendigvis ikke å bli så brutal, men på mellomlang sikt, vil sirkulasjonen utvikle seg i den retningen. Samfunnet har da kommet inn i en fase hvor ikke bare finanskapitalen, men også formueskapitalen og den produserende realkapitalen kan være i ferd med å miste sin verdi.

VIL REALKAPITALEN MISTE SIN VERDI?

Vi har gjennom 35 år vært vitne til at finanskapitalen har mistet sin verdi. At noe slikt skulle skje var utenkelig i etterkrigstiden. Like utenkelig som det på 1700-tallet var at jordbrukskapitalen skulle miste sin verdi. Da var det knappheten på kapital som var totalt dominerende. Men det har allikevel skjedd, og det er vanskelig å se at den skal få sin verdi tilbake. Det er ingen underliggende prosesser i sikte som kan gi så stor forbedringens profitt at det kan være en mulighet. Prøver man ad politiske snurrepiperier å gi finanskapitalen verdi, vil det medføre en reversering av den veksten utviklingen av kapitalorganisasjonen har gitt i 35 år. Å legge en slik reversering til de allerede store problemene resten av dyporganisasjonen har, vil ikke være mulig. Det som er langt mer sannsynlig er at avkastningen på finanskapital faller under null, fordi større eller mindre deler av den må avskrives. Med en rente på 1 % og avskrivning av deler av kapitalen, vil den gjennomsnittlige avkastningen være negativ. Spørsmålet vi her stiller, er om denne utviklingen også vil nå realkapitalens to deler, formueskapitalen og kapitalen i vare- og tjenestesirkulasjonen?

            Vi har sett at på mellomlang sikt stimulerer verdifallet til finanskapitalen, realkapitalens to former, noe som igjen stimulerer produksjonen. Spørsmålet er hva som skjer med realkapitalens verdi når denne perioden med stimulanser er slutt. Situasjonen da i produksjonen, vil være en stadig omlegging av fortjenesten fra arbeidets merverdi til forbedringens profitt, og mest sannsynlig en gradvis svekkelse av den totale fortjenesten. Vi ser at det vanskelig kan medføre annet enn en stadig økende overflod av finanskapital og en stadig reduksjon av forbruksmarkedet. Det kan vanskelig medføre noe annet enn et økende behov for nedskriving av finanskapitalen. Det som er det mest sannsynlige når man står overfor en slik situasjon er at finanskapitalen vil strømme til realkapitalen. Hvilken form vil denne tilstrømmingen av kapital få i denne situasjonen. 

Gitt at befolkningen og den kjøpekraftige etterspørselen har nådd sin grense, hva vil en slik tilstrømming til boligkapitalen resultere i? Når det gjelder nybygging vil resultatet være tomme hus, det er ingen etterspørsel. Det vil ikke kunne avhjelpe finanskapitalens situasjon. Gitt investering i eksisterende boligmasse vil det kunne resultere i en verdiøkning som fører til vesentlig mislighold av lån, fordi verdistigningen overstiger det folk har muligheter til å betjene. Da vil resultatet bli det samme som for nye boliger, tomme hus og en nedskriving av kapitalen. Hva vil en tilstrømming til den produserende realkapitalen medføre i en slik situasjon. Finanskapitalens rente og renta i produksjonen har vært sammenfallende i perioden. Så faller renta til finanskapitalen i en brå bevegelse. Kapitalen søker seg da mot den produserende realkapitalen. Det vil i en kortere periode få samme effekten som den perioden vi går inn i. Det vil nok en gang være forskjell på finansrenta og fortjenesten i produksjonen. Denne gangen er det imidlertid fra et tapsnivå på finanskapitalen, til et svært marginalt nivå på den produserende realkapitalen. Vi vil nok en gang få den samme stimulansen av den produserende realkapitalen, men nå vil renta bli trukket nedover fra et marginalt nivå, ned mot det negative nivået finansrenta befinner seg på. Renta på den produserende realkapitalen vil også bli negativ. Det vil derigjennom oppstå et behov for å avskrive deler av den produserende realkapitalen. Resultatet av denne bevegelsen er at en negativ finansrente vil trekke med seg en negativ rente på den produserende realkapitalen, noe som medfører at den sprangvis vil miste sin verdi og nedbygges som motvirkning. Samfunnet kommer i en situasjon hvor kapasiteten i produksjonen må bygges ned, selv om de reelle behovene nok vil tilsi at kapasiteten bør bygges opp.

I sum ser vi at kapitalområdene kommer inn i en nedadgående syklus. Finanskapitalen fører an i fallet, som så sprer seg videre til formueskapitalen og den produserende realkapitalen. En slik nedadgående spiral med finanskapitalen som blyloddet, vil være måten kapitalområdenes verdifall vil utvikles gjennom sirkulasjonen. Utviklingens motor ligger, nå som før, i utviklingen av produksjonen og sammensetningen av fortjenesten. Den virkelige dramatikken vil starte etter hvert som man nærmer seg grensen for null rente og overgangen til tap og verdireduksjon for realkapitalområdene. 

EIENDOMSFORHOLD

Vi har sett at perioden med fallende rente på finanskapitalen har medført at finanskapitalen proporsjonalt har mistet sin verdi. Hvem trenger å spare penger som ikke gir noen rente, men bare er et byttemiddel? Ingen trenger å spare slike penger. Den samme bevegelsen vil, etter fasen med stimulering fra en lavere rente på finanskapitalen, gjøre seg gjeldende for realkapitalen. Realkapitalen vil langsomt miste sin verdi etter hvert som fortjenesten blir lavere. Hvem trenger å eie realkapital som ikke gir noen fortjeneste? Ingen, kapital har bare verdi i den grad den fungerer som omfordelingsmaskin av samfunnets produkt. I denne fasen hvor realkapitalen gradvis mister sin verdi, vil det oppstå et stort og akutt behov hos dem som eier kapitalen for en økning av fortjenesten, slik at verdien på realkapital ikke fortsetter sin ferd nedover. Dette er bakgrunnen for det stadige trykket på økningen av arbeidets merverdi. Et trykk som startet på 1970-tallet da forbedringens profitt begynte å avta. Dette fører til den merkelige situasjonen at kapitaleierne tvangsmessig må skaffe seg en fortjeneste. En fortjeneste det blir mindre og mindre bruk for til nye investeringer og som derfor inngår i det nye overflødige kapitalberget, samtidig som størrelsen på forbruksmarkedet, som mange av dem er avhengige av, stadig reduseres. Det virker som Karl Marx sin gamle spådom om at produksjonsforholdene vil vende seg til sin motsetning, vil gå i oppfyllelse. Kampen for fortjeneste økte kapitalen og samfunnets velferd i den tiden forbedringens profitt var dominerende, så vender den seg gradvis til sin motsetning etter hvert som arbeidets merverdi blir den dominerende formen for fortjeneste. For å opprettholde verdien på sin realkapital og sin omfordelingsmaskin er kapitaleierne avhengig av fortjeneste uansett hvilket grunnlag den har,. Det er også på denne bakgrunn man må vurdere eiendomsforhold. Kampen om hvem som skal eie produksjonsmidler, er i realiteten en kamp om hvem som skal nyte godt av omfordelingsmaskineriet i knapphetens vareøkonomi. Skal omfordelingen skje på private eller statlige hender?  Jeg skal ikke bruke tid på noen diskusjon rundt dette, men det vi er opptatt av her, er at utviklingen av de sentrale trekkene i kapitalismens dyporganisasjon er uavhengig av hvem som eier og nyter godt av samfunnets omfordelingsmaskin. Eiendomsforhold hører følgelig ikke til den kapitalistiske organisasjonens avgjørende trekk.

Om framtiden

En ny samfunnsorganisasjon etter den kapitalistiske

Det gir alle produsenter innenfor en bransje et ganske likt kostnadsbilde. Tjene penger på forbedringer av effektiviteten i produksjonen blir derfor lite mulig og ingen spore til forbedringer, forbedringsarbeid må organiseres som et bransjeforetak. Som følge av den utviklingen har samfunnsmessige krav avløst effektivitetskrav som dominerende faktorer for utviklingen av de forskjellige bransjene.

Større samfunnsmessige oppgaver som klimakontroll, vannforsyning og annen partiell ressursknapphet må løses gjennom offentlig organisering over store landområder.

Å spå om framtiden er aldri lett, særlig for den som heller ikke har forstått samtiden. Sosialøkonomien har gått gjennom over 100 års utvikling uten å forstå hva som har foregått, at bytteverdien, arbeidsverditeorien og fortjenesten har vært styrende for utviklingen. De har bare sett bruksverdien gjennom teorien om marginal grensenytte. Mange, som Ayn Rand, men også enkelte økonomer som Josef Schumpeter og Robert Gordon, har forstått at det er forbedringer av produksjonen som fører til overskudd i samfunnet, men økonomene har ikke villet sette det inn i en teoretisk sammenheng. En forutsetning for at Schumpeter og Gordon kan ha rett i sine teorier er nettopp arbeidsverditeorien, uten den som rammeverk blir deres påstander uforståelige. Et artig spørsmål er jo om sosialøkonomene overhodet vil klare å utvikle teorier om dette før den kapitalistiske organisasjonen bryter sammen. 

Siden proletariatet ser ut til å svekkes permanent, leter mange med lys og lykte etter en ny klasse som kan løfte en omlegging til en ny samfunnsorganisasjon. Jeg tror de leter forgjeves, man kan ikke regne med at det finnes en framvoksende klasse eller gruppe med mennesker, som står klar til å slå ut den gamle kapitalistiske organisasjonen med et system som byr på enda mer varer og enda mer velstand. Det man må regne med, er at kapitalismen fører seg selv ut i en umulig situasjon og at slaget vil stå mellom de som eier kapital, de som populært kalles 1 % sammen med de som lever av dem, satt opp mot de som ikke eier kapital, de som kalles 99 %. Nå tror jeg vel dette forholdstallet er litt fortegnet, men uansett blir det ingen vakker fase i menneskenes historie. Det er å håpe at dette i flest mulig land vil arte seg som en politisk kamp, men slike det får tiden vise.

            Hvordan kan en ny samfunnsorganisasjon se ut? Først må vi se på hovedendringen. Alle tidligere samfunnsformasjoner har bygget på knapphet på varer og tjenester. Det har gjort det nødvendig med en vareøkonomi. I en vareøkonomi er det en tett forbindelse mellom produksjon og forbruk. Utgangspunktet er at man totalt sett ikke kan forbruke mer enn det som er produsert. Dette gjelder i kapitalismens barndom, ungdom og delvis i dens voksenfase både i en absolutt forstand og i forhold til den kjøpekraftige etterspørselen. I kapitalismens alderdom gjelder dette bare i forhold til den kjøpekraftige etterspørselen. Situasjonen i en vareøkonomi bygd på knapphet, er at det alltid er produsert mindre enn det er behov for. Denne knappheten må fordeles på en eller annen måte, noe både den kapitalistiske og den sosialistiske organisasjonen sørger for, om enn på litt forskjellig måte. Som vi har sett har den tette forbindelsen mellom produksjon og forbruk løsnet etter hvert som knappheten har blitt mindre. Man har gått fra å bruke opptjente penger som rammen rundt igangsetting av produksjon, til å benytte samfunnets gjennomsnittlige fortjenestemargin som rammen rundt igangsetting av ny produksjon. Det forhold at knappheten på varer blir mindre, fører til at vareøkonomien svekkes tilsvarende. Knappheten på varer erstattes gradvis av en knapphet på arbeid. Under kapitalismens alderdom, hvor det er kapitaleiernes behov for å opprettholde verdien på realkapitalen som er styrende, tar denne knappheten en form av økende antall fattige. Under en organisasjon hvor realkapitalens verdi har blitt borte og ikke lenger er styrende, vil denne knappheten på arbeid ta helt andre former. Siden vareøkonomi er et navn oppkalt etter hva det er knapphet på, vil navnet på den neste økonomiformen være arbeidsøkonomi, dersom vi benytter det samme perspektivet. Ut i fra at arbeid etter hvert vil bli det nye knapphetsgode, tenker jeg arbeidsøkonomi er et godt navn på den økonomien som vil avløse vareøkonomien.

Vare- og tjenestesirkulasjonen i en arbeidsøkonomi

Etter knekkpunktet sitter samfunnet igjen med to verdiformer, magens og fantasiens bruksverdi, som samfunnet må bygge sin organisasjon rundt. Bytteverdien blitt marginalisert og spiller svært liten rolle. At bytteverdien er marginalisert, har medført at markedets funksjon som motor for skaping av fortjeneste er avsluttet. Verdiloven som samfunnsmessig mekanisme er tilsvarende borte. En arbeidsøkonomi må da nødvendigvis ha en samfunnsorganisasjon som kan optimalisere de to bruksverdiformene.  Utgangspunktet for en arbeidsøkonomi vil jo være at det er knapphet på arbeid, ikke varer. Under kapitalismen tar denne knappheten på arbeid en truende form. Siden det bare er den kjøpekraftige etterspørselen som teller under kapitalismen, vil de som ikke har arbeid bli støtt ut i fattigdom. En ny samfunnsorganisasjon må være utformet slik at en økt produksjonskapasitet i samfunnet medfører mer varer og tjenester for alle, ikke at alle det ikke er arbeid til styrtes ut i fattigdom. Sektoren som produserer råvarer og ferdigvarer, vil for en stor del være den sektoren som dekker magens bruksverdi. Den vil utgjøre en avtagende og etter hvert en svært liten andel av samfunnets aktivitet. La oss kalle den sektor A. Sektoren som produserer for fantasiens bruksverdi vil være dominerende i samfunnet. I denne sektoren vil penger bli flyttet frem og tilbake mellom produsenter og forbrukere. La oss kalle den sektor B. Behovet for arbeidskraft i sektor B vil naturlig nok være svært fleksibelt, ettersom det i liten grad dreier seg om presserende behov. Hvordan kan en organisasjon ut i fra denne basisen se ut?

PLAN FOR MAGENS BRUKSVERDI – MARKED FOR FANTASIENS BRUKSVERDI 

Sektor A, magens bruksverdi, vil produsere varer som mat, hus og klær, tjenester som helse og utdanning og infrastruktur til transport og kommunikasjon. Produksjonen i denne sektoren er godt egnet for å skje etter en plan. Befolkningens størrelse og sammensetning vil være relativt godt kjente størrelser fra det ene året til det neste. Det vil kunne defineres grenser for hvilke varer og hvor store volum som skal produseres til forbruk innenfor denne sektoren. En plan for produksjonen i denne sektoren vil sikre en jevnest mulig og dermed så rasjonell drift som mulig. Digitale verktøy for å skape en best mulig plan er i stadig utvikling. Selskaper, gjerne via sosiale medier eller søkemotorer, utnytter datateknologien i dag, gjennom kartlegging av forbrukernes handlemønster og bevegelser på nettet, det vi kan kalle «markedssensorer» eller kanskje heller ”cookies”. Det er liten grunn til at denne kartleggingen i fremtiden bare skal komme reklameverdenen til gode. Utvikling av internett og datateknologi gir forbrukerne stadig bedre muligheter til å kunne orientere seg i tilbudet. Under perioden med raske forbedringer i produksjonen utgjorde nettopp denne forbedringshastigheten et usikkerhetsmoment som gjorde det vanskelig å benytte planøkonomi. Man kunne vanskelig planlegge hvilke nye forbedringer som kunne utvikle seg i framtiden. En plan favoriserte kvantitative volumer med eksisterende teknologi og kunne derfor hemme utviklingen av forbedringer i produksjonen. Når samfunnet etter knekkpunktet blir preget av en svært langsom forbedringstakt med en sammenpresset kostnadsstruktur hos produsentene, er forutsetningene for bruk av plan snudd opp ned. Dette gjelder særlig innenfor de deler av produksjonen som produserer produkter knyttet til magens bruksverdi, hvor det meste har blitt forutsigbart. En planøkonomi som i en situasjon ville hemme utviklingen, vil i en annen situasjon fremme utviklingen. Dette gjelder for produksjonen innenfor denne sektor A. 

Organiseringen av forbruket innenfor denne sektoren kan gjøres på forskjellige måter. Enten i form av borgerlønn slik at forbrukerne selv velger hva de skal kjøpe, eller ved planlagt produksjon av et volum basisvarer som deles ut, eller en blandingsform av disse to. Jeg vil tro at størst mulig innslag av borgerlønn vil være å foretrekke.  Det vil danne et forbruksmarked for disse varene og tjenestene, men gitt disse varenes avgrensede innhold, vil et slikt forbruksmarked fungere godt sammen med en planmessig produksjon innefor denne sektor A. Rammene rundt et slikt marked, dvs. mengden og kvaliteten på varene og tjenestene som hører inn her, må settes av fellesskapet i en eller annen form, noe som forutsetter et demokrati. Forbruk av denne type varer, innenfor sektor A, kan også inneholde ekstra fantasiens bruksverdier; beliggenhet av bolig, merkevarer på klær og lignende. Slike bruksverdier må anskaffes gjennom arbeid i sektor B. Mange vil innvende at forbedringsincitamentene innenfor en slik plansektor vil være for dårlige. Men da må vi huske på at de store forbedringene allerede er tatt ut for denne type produksjon, som på dette tidspunktet utgjør en veldig liten del av samfunnets virksomhet. Utviklingen har gjort at det heller ikke vil gi noen fortjeneste gjennom å organisere dette for et marked. Historien har passert det punktet.

Når det gjelder tjenester og produkter som inngår i sektor B, fantasiens bruksverdi, virker det rasjonelt at både produksjonen og forbruket organiseres i ett marked. Forbruket i dette markedet har i prinsippet ingen grenser, annet enn kostnaden ved det. Kostnaden ved et slikt forbruk må ligge i den enkeltes vurdering av egen fritid opp mot eget arbeid. Den enkelte må treffe en avgjørelse om hvor mye arbeid de forskjellige produktene som reising, underholdning, fotpleie, restaurantbesøk er verdt, i forhold til egen fritid. Forbruksmarkedets signalsystem, slik vi kjenner det i dag, vil passe utmerket for regulering av volumer og holde balansen i disse markedene. Det vil også være sånn, at det kun er brukernes vurderinger som vil kunne styre volumene innenfor disse markedene. For denne type produksjon og forbruk vil modellering og planlegging av forbrukernes preferanser ha lite å tilby. Denne type virksomhet egner seg ikke for plan. Dette må være et selvregulerende marked, hvor lysten til å arbeide blir veid opp mot lysten til å forbruke. Akkurat konkret hvordan disse markedene bør organiseres er ikke så lett å forutsi. Det er lett å tenke seg at en form for offentlig organisering av sektor A, plansektoren, og en form for privat virksomhet ut i fra regler satt av fellesskapet for sektor B. Dette er slik vi er vant til å tenke i dag, men det kan endre seg i framtiden. 

Sektor B har et annet aspekt som er en forutsetning for et fungerende marked. Her må det sørges for at det er proporsjonal tilgang på arbeidskraft til alle tjenester i markedet. Det kan ikke være som i dagens USA, hvor man søker å strupe utdanning til høyere tjenestyrker for å beskytte lønnsnivået der, eller at import av arbeidskraft kunstig øker tilgangen på arbeidskraft i visse yrker. Det må sikres jevn og balansert tilgang av tjenesteytere innenfor alle deler av produksjonen i dette markedet. Poenget med forbruksmarkedet i denne sektoren, er at korpset av tjenesteytere må vurdere hvor mye de vil arbeide. Dersom de ønsker å tjene mest mulig til eget forbruk, må de arbeide flest mulig timer. Dette vil bli et rent byttemarked hvor man i prinsippet lever av å ”klippe håret på hverandre”. De som vil forbruke mye, må arbeide mye, eller levere varer eller tjenester med spesiell høy bruksverdi, merkevarer, underholdningsartister, populære forfattere, stjernekokker eller annet i den gaten. Man kan forvente at det vil bli hard kamp fra forskjellige grupper tjenesteytere om å sikre seg fordeler på dette markedet, slik vi har sett det er i dag. For å unngå dette må fellesskapet sikre seg mot slike fordeler, gjennom å regulere de nødvendige rammer for dette markedet. Dette vil være en stor forskjell fra dagens situasjon, hvor de som tjener mest er de som arbeider minst pr. penge de tjener, noe som er idealet i rosa næringslivsblekker. Ifølge den type aviser skal inntekten komme som avkastning på kapital ikke av arbeid, en avkastning som har opphørt ved avslutningen av den kapitalistiske organisasjonen.

Les også: Kommunisme 5.0

Post-kapitalisme eller Kommunisme 5.0?

Kampanje
 
DEL 
Facebook
 
Twitter
-------------------------------------------------------------------
Holder på å lese første bind av Forandring. Spennende lesing!
Her får vi menneskesamfunnets opphav, religionenes opphav og mye mer. Historie kan knapt bli mer levende enn i disse bøkene!