Blogg

13. jun, 2019
20. mai, 2019

Kultur for fred i verden

Den 15. og 16. mai i år ble det avholdt en av de viktigste konferanser i verden i Beijing,  Konferanse for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner. Her holdt leder for Global Research, Michel Chossudovsky en tale ved avslutningen.

Den engelske originalen finner du her:

https://www.globalresearch.ca/towards-a-culture-of-world-peace/5675866

 

Verden står ved et viktig veiskille. En kultur som er innrettet på krig og militære erobringer blir fremmet. Krig blir fremstilt for den offentlige opinion som en fredsbestrebelse fra USA-NATO som til slutt vil føre til spredning av vestlig demokrati.

Militære intervensjoner, for ikke å nevne «økonomisk krigføring» (medregnet sanksjoner) blir rutinemessig fremstilt som humanitære kampanjer. Krig har fått et humanitært mandat under NATOs «Ansvar for å beskytte».

Kultur, som er temaet under  Konferansen for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner (Beijing, 15.-16. mai 2019) er ytterst viktig for å løse konflikter innen og mellom nasjoner. Kultur definerer  oppfatninger og forståelse sammen med dialog og diplomati.

Ut fra dette skaper «Mot en kultur for fred i verden» en vilje til å fremme  menneskenes levekår. Det er et initiativ som består å i stå opp mot de måter å snakke på som støtter krig og militær inngripen som kommer fra NATO og Pentagon. Det krever at vi gjenoppliver en verdensomspennende anti-krigsbevegelse, nasjonalt og internasjonalt og at vi får regjeringer i selvstendige stater til å bestemme seg for å tilbakevise den verdensomgripende militariseringsprosessen.

USA-NATO sin nåværende «krigskultur» (som har sine røtter i europeisk kolonihistorie) utgjør en klar hindring og motstand mot dialog mellom sivilisasjoner og Kinas  Belte- og vei initiativ (BRI-Belt and Road Initiative) som ble lansert av  President Xi Jinpin i 2013.

Fredskulturen er universell. Folk og nasjoner over hele verden deler den. Dagens «krigskultur» er et prosjekt for USAs hegemoni som bygger på å skape konflikter og skiller innen og mellom land. Det er dette (ensidige) prosjektet for global krig som er innrettet på å ødelegge sivilisasjonen.

«Fredskulturen» som ble tatt opp av  president Xi Jinping  under åpningstalen hans under Konferansen for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner er et viktig redskap som virker inn på breie geopolitiske, økonomiske og strategiske forhold. Fremgangsmåten består til syvende og sist i å konfrontere og avvikle «krigskulturen» som har en vid innvirkning på menneskenes tenkemåter.

Bestrebelsen vil ikke lykkes gjennom en retorisk «ordkrig».

Det som trengs er:

  • Å utvikle «fredskulturen» til konkrete aksjoner på geopolitisk og diplomatisk nivå
  • Å konfrontere desinformasjon i media og krigspropaganda
  • En tilslutning fra regjeringer i selvstendige nasjoner og medlemsstater i FN til en avgjørende forkasting av «krigskulturen» til USA-NATO, som bryter klart med FNs Charter, gjennom en fellesuttalelse fra regjeringene
  • Avvikling av militære allianser, medregnet NATO, som støtter global krig
  • Utmelding av NATO fra medlemsstater og NATOs partnerstater
  • Vedtak av et sammenhengende og verdensomspennende nedrustningsprogram som er koblet sammen store nedskjæringer i budsjett til militær virksomhet
  • Nedstenging av alle militærbaser inkludert de rundt 800 basene USA har i 80 land rundt om i verden
  • Stans i internasjonal våpenhandel
  • Omstrukturering av nasjonale økonomier for å nedgradere og til slutt stenge av krigsøkonomien
  • Omfordele finansielle ressurser og skatteinntekter mot den sivile økonomi inkludert sosiale tjenester.

Såkalt «humanitær krigføring»

Ofrene for kriger som USA leder blir rutinemessig fremstilt av vestlige media som de som går til krig.

Virkeligheten blir snudd på hodet. «Krig er fred» sa Georg Orwell. De vestlige mediene fremstiller i samlet flokk krig som en humanitær bestrebelse. «Krig gjør oss trygger og rikere» skriver Washington Post.

 

Konstruksjonen av en djevelsk fellesforståelse skjer gjennom militariseringen av «kulturindustrien». Den sistnevnte blir støttet av USAs forsvarsdepartement som prioriterer en stor del av budsjettet sitt for å fremme «krigskulturen».

 

«Den militære ideologi gjennomsyrer samfunnet, forskjønner den amerikanske statens voldsbruk og ikke diplomati for oppnå sikkerhet i en verden som er delt mellom det rettferdige USA «oss» og et ondt og truende «dem» som representerer krig som den første og beste løsningen på problem som plager Amerika og reduserer patriotisme til det å støtte ethvert inngrep uten å stille et eneste spørsmål.» (Tanner Mirles, The DoD’s Cultural Poicy:  Militarizing the Cultural Industries. University of Ontario Institute of Technology, oktober 2017.)

 

På sin side har Hollywood I samarbeid med Pentagon, sluttet seg til en krigs- og voldskultur.

 

«Forbindelsen Hollywood-Pentagon utgjør en nøkkeldimensjon i det militær-underholdnings-industrielle komplekset der film blir brukt både som et verktøy til å rekruttere til og reklamere for militæret, samt innbringe kommersiell profitt.»

 

Ifølge Tom Secker og Mathew Alford «Utøves en lignende inflytelse over militærstøttet TV».

 

Samtidig overser glatt en oversikter over død og ødeleggelse i Irak, Afghanistan og Syria. Sivile i de landene som er ødelagt av krig er «selv ansvarlige for sin død». Denne fortellingen gjennomsyrer vestlige media: 233 000 antatt døde i Jemen siden 2105, ifølge en nylig FN-rapport. 140 000 barn drept. Media tier: hvem er forbryterne?

Global krig

I september, få måneder før Georg W. Bush ble president i USA offentliggjorde  Prosjekt for et nytt amerikansk århundre (PNAC)  kopi av en plan for global dominans med tittelen: «Gjenoppbygging av amerikas forsvarsverk». Dette dokumentet, som har direkte betydning for USAs utenrikspolitikk viser til Amerikas «Lange Krig» for å

  • forsvare Amerika selv;
  • kjempe og skaffe avgjørende seire i mange samtidige kriger flere forskjellige steder;
  • utføre «politi» tjeneste i samband med å skape sikre omgivelser i kritiske regioner:
  • omforme USA’s styrker slik at den utnytte «revolusjonen innen det» militære området».

Revolusjonen innen det militære området» består i å utvikle avanserte våpensystemer sammen med nye generasjoner av kjernevåpen.

Krigskultur og kjernevåpen

Krigskulturen er kjennetegnet av en radikal endring i USA sin atomvåpendoktrine. Fra 2001 er kjernevåpen forkynt som «uskadelige for sivil befolkning i nærheten». En ny generasjon «mer brukervennlige», «lavintensive» taktiske kjernevåpen (mini-nukes) ble annonsert. De blir betegnet som fredsskapende bomber.

Doktrinen kalt «gjensidig sikret ødeleggelse» (MAD mutually assured destruction),  som var fremherskende under den Kalde krigen er kastet på skraphaugen. Under Bush sin Nuclear Posture Review (NPF) (som ble undertegnet av Senatet i USA i 2003) skal kjernevåpen nyttes på  «forebyggende basis» som «førsteslag», som et middel til «selvforsvar» mot både stater som her kjernevåpen og de som ikke har slike.

Dette er en absurd og djevelsk påstand som bare kan opprettholdes ved at man villeder den offentlige opinion, dvs. ved å skjule den dødelige virkningen av kjernevåpen. Dessuten er det slik at spørsmålet om «selvforsvar» har vært feilaktig i hele det tidsrommet USA har ført talløse kriger, i det som falsk kalles etterkrigstiden (1945+): USAs nasjonale sikkerhet har aldri vært truet.

Mens USA og dets NATO-allierte har lansert et militært foretakende som er underbygget av «krigskultur», er folk flest stort sett ikke oppmerksom på at bruken av disse «mer anvendelige» kjernevåpnene (med en sprengkraft mellom en tredjedel til 12 ganger Hiroshima-bomben) truer menneskehetens fremtid.

Det finnes mektige økonomiske interesser bak krigskulturen: olje-industrien, det militær-industrielle kompleks, Wall Street. De veksler, sammen med andre, som mektige lobbygrupper som har innflytelse på USA sin utenrikspolitikk. Dialog og debatt trengs. Det er viktig at disse økonomiske aktørene, medregnet våpenprodusentene blir gjort oppmerksom på de farene som følger med global krig.

Finansieringen av krigskulturen

Trumps 1,5 billioners program for kjernevåpen er den finansiell opptur for forsvarskontraktørene. Reportasjer i media i USA fremmer tanken om at kjernevåpenprogrammet «gjør verden sikrere».

«Krigskulturen» bygger opp under en ensidig oppbygging av våpen-industrien som er finansiert av skattebetalerne i USA. Krigskulturen har utløst økende militære utgifter til skade for siviløkonomien. Verdens totale bruk av penger på det militære var rundt 1,8 billioner dollar i 2018. USA sine militære utgifter var rundt 649 milliarder, noe som representerer 36 % av hele verdens militærutgifter (alle land) (SIPRI).

Trump-administrasjonen har støttet en betydelig økning på forsvar, krig og tilknyttet bruk på «nasjonal sikkerhet». Forsvarsbudsjettet som ble lagt frem for kongressen i USA av presidenten for 2020 var i størrelsesorden 750 milliarder dollar, og av disse vil 718 gå til Pentagon.

Men dette tallet på 740 milliarder er i en viss utstrekning villedende. Hvis vi regner inn det store etterretningsbudsjettet, Homeland Security, og tilliggende utgifter, er budsjettet for nasjonal sikkerhet (krig) for 2020 beregnet til å være på over 1,2 billioner dollar.

«Det finnes minst 10 forskjellige pengesekker som er tilegnet det å utkjempe kriger, til å forberede enda mer krig og til å ta seg av virkningene av kriger som alt er utkjempet». (Se William D. Hartug, Mandy Smithberger,  Bondongle, Inc: Making Sense of the $1.25 Trillion National Security State Budget, 10. mai 2019).

Sammenlign tallene: Hele personskatteinngangen for 2020 er i størrelsesorden $1,82 billioner. Totalen av forsvar, nasjonal sikkerhet, etterretning, «for å gjøre verden sikrere», osv. er rundt $ 1,25 billioner (68,7 % av personskatten betalt av innbyggerne i USA).

 

Mens våpenindustrien har gode tider er siviløkonomien i krise, sivil infrastruktur og sosiale tjenester medregnet medicare faller sammen. Til slutt vil det kreves politiske mekanismer som faser ut krigsøkonomien og apparatet for nasjonal sikkerhet, mens det kanaliserer resurser til å bygge opp igjen den sivile økonomien. Ikke noen lett oppgave.

Den kulturelle dimensjonen er avgjørende. De ledende politikerne i USA tror på sin egen propaganda. «Krigskulturen» som ofte er kombinert med forvridde ideologiske og/eller religiøse undertoner utøver innflytelse på regjeringsansatte som er involvert i krigsvirksomhet.

I 1945 tilkjennega president Truman, like etter bombingen av Hiroshima at Gud står på samme side som «oss amerikanere» når det gjelder bruk av atomvåpen. «Vi ber at han (Gud) vil veilede oss til å bruke dem [kjernevåpen] på sin måte til for hans mål» (9. august 1945).

Hiroshima var betegnet som en «militær base» i Trumans historiske tale 9. august 1945. Målet som Truman fremhevet var å «redde livet til uskyldige sivile».

I dagens situasjon er diplomatiske kontakter og dialog så ubetydelige som de aldri før har vært. Aldri siden 1962 under Kuba krisen har verden vært nærmere det utenkelige: en global militær konflikt som medfører bruk av kjernevåpen.

Når vi vurdere dette må vi erkjenne at ansatte i USA regjering med stor makt, som bestemmer over utplassering og bruk av kjernevåpen, ikke har skikkelig forståelse for konsekvensene av sine handlinger.

Den historiske arven

Dagens «krigskultur» i USA har sine røtter i europeisk kolonihistorie. Fra 1500-tallet av var europeernes kolonisering alltid støtte opp av militær erobring, vold og politisk undertrykking. En koloniøkonomi ble opprettet. «Vestlige kulturelle verdier» og bruken av kolonistenes språk ble påtvunget, sivilisasjoner undergravd og ødelagt. Kolonisystemet ledet til slutt til hegemoniske forhold og førte frem til konsolideringen av det engelske imperiet i det 18. og 19. århundret, fulgt av den nykolonialistiske ekspansjonen av USA sent på 18-tallet og etter 1. verdenskrig.

Det viktige er at denne  koloniale voldskulturen som ble arvet fra det britiske imperiet har innvirkning på den nåværende utenrikspolitikken til USA. Den er for en stor del innrettet på global våpenbruk. USA har for tiden mer enn 800 baser i 80 fremmede land.

Mange asiatisk land, som har vært offer for amerikansk-ledete kriger, ikke bare har militære samarbeidsavtalen med USA, men er også vertskap for amerikanske militærbaser på sitt territorium.

I syd og Sydøst-Asia var den europeiske koloniseringen fulgt opp av at de avviklet de forbindelse som eksisterte langs den silkeveien som da eksisterte.

Historisk sett var Kinas handelsforforbindelser preget av dialog og kulturutveksling da silkeveiene eksisterte til lands- og på sjøen. Kinas handelsforbindelser i antikken og middelalderen strakte seg inn i sør- og Sørøst-Asia, Midtøsten, Sentral-Asia, Øst-Afrika og Vest-Europa. Silkeveiene ble etablert under Han-dynastiet (207 f. Kr – 220 e. Kr.) og spilte en nøkkelrolle ikke bare når det gjaldt økonomisk utveksling mellom sivilisasjoner, men også nå det gjaldt spredning av sosiale og kulturelle verdier.

I kontrast til den europeiske kolonialismen respekterte en under disse forholdene i stor grad selvstyret, uavhengigheten og identiteten til landene som Kina handlet med. Diplomatspråket var kjennetegnet av fordelene av bilateral utveksling.

Asiatisk kultur og Kinas belte og vei

Oppfatningene i de asiatiske samfunnene som historisk sett har vært ofre for kolonialisme og kriger ledet av USA er klar kontrast til den dominerende «krigskulturen».

Historiens arv er fremherskende. Men «krigskulturen» karakteriserer Amerikas hegemoniske ambisjoner etter modellen fra det britiske imperiet, er Kinas nåværende  Belt and Road Initiative, (BRI), som består i å utvikle handelsforbindelser der et stort antall nasjonalstater er partnere, er forpliktet til en «fredskultur».

De fleste landene i Asia har vært ofre for vestlig kolonialisme, som begynt i det 15. århundret og som førte til at tidligere handelsruter over vann og land ble ødelagt, samtidig som det ble slutt på kulturutvekslingen.

Og mange land i Asia og Midtøsten fra Middelhavet til Korea-halvøyen har vært ofre for kriger ledet av USA i løpet av det som feilaktig blir kalt «etterkrigstiden». I dag er de fleste av disse landene partnere i Belte og Vei initiativet som ble lansert av President XI Jinping i 2013.

Mens vi snakker truer USA med å angripe Iran. Washington har annonsert at de vil overføre 120 000 soldater til Den persiske gulf. Utenriksminister Mike Pompeo (som forstår lite av geografi og historie) har rettferdiggjort denne overføringen og tilfeldig vist til «kollisjon mellom sivilisasjoner».

Kriger ledet av USA er innrettet på å ødelegge sivilisasjoner og dialog mellom suverene nasjonalstater.

Når vi avslutter denne siste sesjonen av  Konferansen om dialog mellom asiatiske sivilisasjoner i Bejing, la oss underskrive «Fredskultur» som et middel for å få slutt på alle kriger.

Michel Chossudovsky is an award-winning author, Professor of Economics (emeritus) at the University of Ottawa, Founder and Director of the Centre for Research on Globalization (CRG), Montreal, Editor of Global Research.  He has taught as visiting professor in Western Europe, Southeast Asia, the Pacific and Latin America. He has served as economic adviser to governments of developing countries and has acted as a consultant for several international organizations. He is the author of eleven books including The Globalization of Poverty and The New World Order (2003), America’s “War on Terrorism” (2005), The Global Economic Crisis, The Great Depression of the Twenty-first Century (2009) (Editor), Towards a World War III Scenario: The Dangers of Nuclear War (2011), The Globalization of War, America’s Long War against Humanity (2015). He is a contributor to the Encyclopaedia Britannica.  His writings have been published in more than twenty languages. In 2014, he was awarded the Gold Medal for Merit of the Republic of Serbia for his writings on NATO’s war of aggression against Yugoslavia.  He can be reached at crgeditor@yahoo.com

1. mai, 2019

La 100 blomster blomstre og 100 tankeretninger strides

15
Qi Baishi (1864 -1957), Fugler og blomster, vannfarger og blekk. Kilde Etsy.com

I 1956 tok den daværende kinesiske statsministeren Zhou Enlai til orde for at man skulle la «100 blomster blomstre og 100 tankeretninger strides», for som han sa, uten kritikk ville ikke regjeringen kunne lære av sine feilgrep. Kampanjen fikk snart støtte av Mao Zedong som stilte seg bak den blant annet i artikkelen «Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket» (1957).

Ideen var å appellere til ikke minst de intellektuelle, også de som var kritiske til det kommunistiske partiet, om å komme fram med sine tanker og sin kritikk. Kampanjen ble svært kortvarig, antakelig fordi Mao og kommunistpartiet syntes det ble for mye kritikk, og den slo over i sin motsetning. Under kulturrevolusjonen fra 1966 innførte rødegardistene en tankegang som var den stikk motsatte. Alt gammelt og alt som var kritisk til sosialismen skulle nedkjempes. De intellektuelle ble stemplet som «den stinkende niende kategori» og prinsippet var at den anklagede var skyldig uavhengig av argumentasjon og bevis. 

En gang var jeg en beundrer av kulturrevolusjonen, fordi jeg oppfattet den som en revolusjon nedenfra mot gamle føydale skikker og reaksjonære elementer i samfunnet. Den hadde slike elementer i seg, men den slo raskt over i sin motsetning og førte til en politisk situasjon i samfunnet der kritisk tenkning og rasjonell debatt knapt var mulig. Rødegardistene var sin tids politisk korrekte «med kinesiske særtrekk» og det som var ment å være frigjørende ble svært undertrykkende.

Idag vil jeg helhjertet slutte meg til den tankegangen som er uttrykt i slagordet om å «100 blomster blomstre og 100 tankeretninger strides». Ingen har patent på sannheten, og jeg skal røpe en hemmelighet: ikke en gang jeg!

Metode

Når jeg går ut med et standpunkt forsøker jeg naturligvis så godt jeg kan å forankre det i kilder og fakta som jeg etter beste evne forsøker å trekke riktige slutninger av. Men det er helt umulig å ikke ta feil i blant. Man må være så ydmyk at man innser at det man trodde var riktig, kan vise seg å være feil. Av og til mangler man nødvendige fakta for å kunne trekke en riktig konklusjon, av og til mistolker man de faktaene som foreligger fordi man ikke har de nødvendige verktøyene til å tolke dem. Og dessuten: vi har alle forutinntatte meninger som farger den måten vi oppfatter verden på. Når vi oppdager nye fakta tolker vi dem inn i den måten vi allerede oppfatter verden på, eller det som kalles den hermeneutiske sirkel.

Det er nettopp derfor den frie, åpne og kritiske debatten er så viktig og så avgjørende for et samfunn. Uten den får vi ikke korrigert feil i tenkninga vår og uten den får vi ikke prøvd våre egne tanker i konkurranse med andre. Ideer som bare får utvikles uten å bli prøvd på denne måten, gjerne i hard og helst saklig debatt, blir drivhusplanter som ikke tåler en vinterstorm. 

Og vi må innse at sjøl folk som kan ta svært mye feil også kan ha noe rett. Nå vil kanskje noen som kjenner til min 55 årige historie som kommunist si at «når fanden blir gammel, så går han i kloster». Og det kan de jo godt si, ikke minst fordi jeg både er gammel og dessuten har fått det privilegiet å restaurere et gammelt kloster

Jeg velger å ta det bokstavelig fordi det illustrerer mitt poeng. Når vi jobber med å hente fram det beste fra dette 400 år gamle anlegget er det umulig å ikke få respekt for hvordan de tenkte, cappuccinermunkene på den tida, utfra hvordan de plasserte anlegget i landskapet, materialvalget deres, og ikke minst den djupe forståelsen de hadde for å ta vare på vannet. Alle tak er bygd slik at de fører regnvannet inn mot plasser der de kan samles opp i sisterner eller brønner. Dette vannet ble så igjen brukt til vanning og dermed til matproduksjon. De bygde et kloster på toppen av en ås i en natur der det gjerne var tørke tre til seks måneder i året – og de hadde bugnende hager.

Javel, de dyrket en tro og en religion som ikke er min, og det var mange ting de ikke forsto som vi forstår bedre i dag. Men de forsto også ting som vi i vår tid ser ut til å ha glemt. Det firehundre år gamle klosteranlegget til Michele da Bergamo står seg bedre enn de betongblokkene som ligger noen få steinkast unna og som ble bygd på sekstitallet. 

Jo mer jeg lærer, jo mer skjønner jeg at jeg ikke forstår. Og det er herlig. Det er faktisk frigjørende. 

Jeg er fortsatt kommunist, men for meg betyr det menneskets frigjøring av seg sjøl. Jeg kunne ikke tenke meg en kommunisme som forbyr annerledes tenkning. Den ville være et misfoster fra begynnelsen og ville med nødvendighet bryte sammen av sine egne feil. 

Les:Er det venstre å hylle Google-sensur?

Kampen for ny innsikt og ny kunnskap slutter aldri. Det er en farlig tanke at man må forby tanker for å ta vare på samfunnet. Det viser all historie. Man kan gjerne tro at man kan løse problemet ved å brenne en kjetter på bålet, men man klarer ikke å brenne ideer. Å forby andres meninger leder rett inn i diktaturet. Dessuten er det utrolig dumt.

Noam Chomsky sa en gang at «Dersom vi ikke tror på ytringsfrihet for folk vi forakter, så tror vi ikke på den i det hele tatt.»

Dette er riktig som et demokratisk prinsipp, men det er også riktig som et vitenskapelig prinsipp. 

Hvem er det som tjener på den åndelige ensrettinga vi ser i dag og de nye hekseprosessene vi til stadighet opplever? Det er ingen andre enn den herskende klassen og diktatorer av alle slag. De moderne mediene er mer ensrettet og mer kontrollert av en håndfull mektige mennsker enn noe diktatur eller noen despot i tidligere tider. Slik er det fordi de kapitalkreftene som eier de største bankene og storindustrien og våpenindustrien og merkevarene også eiier alle de store mediene.

Dette er en herskerklasse som samtidig er så liten at den ikke engang utgjør en promille av verdens befolkning. Hvis vi, det overveldende flertallet, klarte å samle oss mot dem, ville de ikke ha en tjangs. Vi kunne fredelig og rolig ha tatt fra dem makta. Men da måtte vi være i stand til å forene oss på tvers av svært mange forskjellige tankeretninger.

Det er våre herskere som er interessert i at vi splittes opp i stammekriger av ulike slag. Mens småborgerlige grupper jakter på ukas hatobjekt som de kan nekte en talerstol, så ler multimilliarærene hele veien til banken.

Les også: Kritiske situasjoner og ukritiske medier – fortellingene som dreper

Kapital, våpen og medieindustri

Kapital, mediemakt og tankekontroll


Blant dem som anbefaler steigan.no er:

I vår tid trengs medier som er uavhengige av stat og kapital, og som driver en faktabasert og kritisk journalistikk. Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss
DEL 
Facebook
 
Twitter
-------------------------------------------------------------------
Du har så rett, så rett! Det er jo faktisk sånn at det er motsettningene som driver bevegelsen.
Sjøl har jeg et nostalgisk forhold til Sovjetunionen. Det betyr derimot ikke at jeg ikke forstår at unionen falt på grunn av at de indre motsettningene, noe som hadde nettopp med det du skriver å gjøre. Å være redd for diskusjon fører rett i fortapelsen.
Det er jo også slik at det er en demokratisk rettighet å mene hva man mener.
Verden er mangfoldig. Å takk for det. Jeg vet f.eks. at Spetalen er  en spekulant. Men det betyr ikke at han ikke kan ha gode ideer. Han har forstått at framtida når det gjelder energi (slik jeg også tror) er hydrogen. Han har også midler til å sette sin overbevisning ut i livet. Han er med andre ord et framskritts rettet menneske.
Folk må ha lov til å mene hva de mener. Det samme må selvsagt også vi som mener noe annet ha.
Det sier seg selv at når meningene er underbygd med fakta så er det bedre meninger. Å strø rundt seg med en halsløs propaganda er lite oppbyggende. Når denne propagandaen har som hensikt å lure befolkningen til å tro at krig, vold, og hemmeligholdelse er noe vi er tjent med, da kan vi uten forbehold si at dette er ondskap. Ondskap som kun har til hensikt å øke den lille promillens makt.
Hva er det vårt og hele verdens folk egentlig ønsker seg? Svar: et verdig liv hvor de materielle resursene og rettighetene er folke eiendom. Eller for å si det på en annen måte: Et virkelig demokrati!
25. apr, 2019
5. apr, 2019
 
Nyheter og synspunkter

NATO at 70: An unlawful organisation with serious psychological problems

 
NATO at 70: An unlawful organisation with serious psychological problems
 

By Jan Oberg

April 3, 2019

The North Atlantic Treaty Organisation, NATO, celebrated its 70th Anniversary on April 4, 2019. Some of us don’t see anything worth celebrating about an incredibly expensive, dangerous and harmful alliance which should have been closed down exactly 30 years ago.

Why 30 years ago? Because in 1989, the First Cold War in the Western sphere – Europe – between the Warsaw Pact and NATO came to an end thanks to the dissolution of the Soviet Union and the Warsaw Pact. 

When that happened and the Berlin Wall came down, NATO too should have been dissolved. 

Its raison d’etre until then had always and unambiguously been the very existence of the Soviet Union and the Warsaw Pact (which, by the way, was established 6 years after NATO, in May 1955) and its socialist/communist ideology. 

But NATO instead continued to expand – today 29 countries of which 10 former Warsaw Pact members – against all promises about the opposite given to the last Soviet President, Mikhail Gorbachev. And it has caused much harm even in peacetime. 

Let’s look at some dimensions that will remain untold at this Anniversary.

 

How is NATO unlawful?

If – like this author – you believe that it is wrong and even unlawful for an organisation to ignore and violate its own treaty/statutes/laws, NATO is an unlawful alliance which systematically violates its both its preamble and treaty provisions. 

 

I’m pretty sure that most people – including those in politics and media – have never even glanced through the North Atlantic Treaty Organisation’s treaty text. Since most people have also never read the United Nations Charter either, about 99% of humanity has no idea of how close the two legal documents are to each other at least when it comes to stated purposes.

Neither do they have a clue about NATO’s full commitment to adhere to the UN Charter provisions.And those provisions aim at abolishing war and make peace by peaceful means and only use – UN-organised – military means as a last resort (Chapter 7) when everything civilian has been tried and found to be in vain. 

Are you surprised? Then read the NATO Treaty Preamble (my italics):


“The Parties to this Treaty reaffirm their faith in the purposes and principles of the Charter of the United Nations and their desire to live in peace with all peoples and all governments.
They are determined to safeguard the freedom, common heritage and civilisation of their peoples, founded on the principles of democracy, individual liberty and the rule of law.”

Article 1:
“The Parties undertake, as set forth in the Charter of the United Nations, to settle any international dispute in which they may be involved by peaceful means in such a manner that international peace and security and justice are not endangered, and to refrain in their international relations from the threat or use of force in any manner inconsistent with the purposes of the United Nations.”

Article 5:
“The Parties agree that an armed attack against one or more of them in Europe or North America shall be considered an attack against them all and consequently they agree that, if such an armed attack occurs, each of them, in exercise of the right of individual or collective self-defence recognised by Article 51 of the Charter of the United Nations…”

Self-explanatory and meaningful. But completely ignored.
 

Only self-defence, defensive weapons and postures

Imagine if NATO adhered to such principles in its day-to-day policies. Today it does the exact opposite and wraps it all in boringly predictable rhetoric and the three mantras to explain and legitimize whatever it does: Security, stability and peace – none of them having emerged yet in the real world, neither 1949-1989 nor since. 

A new NATO that would thus go back to its original Treaty provisions and build its new policies on them, would be very acceptable to the world, seen as no threat to anybody. 

It would be entirely defensive and only take action if one of its members were first attacked. That’s a basically defensive posture and in complete unity with moral principles and international law.

And it would adhere to the Kantian categorical imperative about world peace: Do only yourself what can be elevated to a general principle adhered to be all others in the system without endangering that system. 

Defensive postures – self-defence – can be done by everyone without upsetting the system. Offensive “defence” is nonsense and simply can’t, it will lead to eternal armament and militarism. 

That’s why the UN Charter’s Article 51 talk about self-defence.

 

Psychological problems?

Yes, for sure – and I say that without being a psychologist. It’s not really important to diagnose precisely. The problem is that what NATO does today is devoid of fact-based analyses of the world around it. It is based, instead, on internal dynamics which is the sum total of its member states’ MIMACs – Military-Industrial-Media-Academic Complexes.

Thus, NATO has only one answer to every problem it sees: More money and more weapons. 

To legitimize its operations, it has to constantly develop/maintain enemy images, see one enemy here and see another enemy there and interpret the whole world as though it is “out to get us”. 

With this sophisticated but deliberately deceptive “fear-ology” – i.e. making citizens pay without too much protest by considerable information and propaganda (fake and omission) operations that guarantee that people fear these constructed enemies – it continues ad absurdum while the world around it changes rapidly.

At every given moment and occasion: Make the enemy look gigantic and ourselves at least a little inferior and therefore in need of new weapons, doctrines, exercises, expansions and what not.

 

Military expenditures as a main indicator

And what is the reality outside this – absurd – reality show?

Well, there are many indicators of military strength but if you want just one which allows for comparisons in fixed prices and over time, the best single measurement is military expenditures.

Based on this single indicator, NATO’s military strength is overwhelming if compared with the military expenditures of the one-country enemy, Russia.

Here are the figures:

US military expenditures as of today is between US 700 and 1100 billion depending on what is included. The lower is Pentagon-only, the higher includes home security, pensions, costs for veterans etc. Russia’s military expenditures were US 69 billion in 2016, 55 in 2017 and likely further reduced in 2018. 

In crude terms and based on reliable research including SIPRI’s statistics, facts are that the US military expenditures alone is 13-20 times higher. Rule of thumb is that the US stands for about 70% of NATO’s total expenditures.

If you sit in Moscow you need to add the expenditures of the 28 other NATO member, some of which – like Germany, France, Italy and Britain – are among the highest in the world. And either own or hosts nuclear weapons close to your country.

And as if that wasn’t enough, NATO’s military expenditures is increasing. The US demands up to 2% of the member states’ GDP. NATO recently decided to further increase its military expenditures by US 100 billion. That is, believe it or not, almost twice the total Russian military expenditures.

To learn more and find out how much you are not told when you listen to NATO’s representatives and advocates arguing permanently for higher and higher contributions from all members. The relevant figures are here and here and here.

 
NATO’s Mausoleum 2018
 

What type of psychological illness?

So what to make of an alliance that for 30 years has been unable to define its post-Cold War mission, has violated international law and its own treaty time and again? 

What to make of NATO’s militaristic elites who are vastly and increasingly superior their self-defined enemies in terms of expenditures and technological quality, but feel they must shout and scream constantly about all the existentially threatening enemies they see (Russia, Iraq, China, North Korea, Iran, Libya, Venezuela, and who is next?) and must attempt to force even allies to line up behind policies that clearly violate international law such as the sanctions on Iran?

What to make of a US-managed NATO elite who constantly threatens others with war, place sanctions on them, seek to isolate them, speak bad about and demonise them, and accuse them of doing what they themselves do to a much larger extent? 

What should we call it? Paranoid? Psychotic? Autistic? Insane? Should we say that NATO is losing the grip, thrives on invented images, live in a fantasy world filled with illusions and self-deception? 

Or, should we just say that it suffers from dangerous ‘groupthink’ which excludes the possibility that NATO’s decision-makers are ever seeing or hearing counter-views and counter-facts and therefore increasingly believe that they are – exceptionally – chosen by God to lead the world and that they are always right and can’t be wrong? 

I’m not sure what defines the illness better or that a precise diagnosis is necessary. But I am sure that NATO is unhealthy and dangerous.

Any group that keeps twisting reality to suit only its own inner structural needs, continues to interpret reality so as to maximize its own utility in it and for decades avoid reality checks and lessons learned is, by definition, a dangerous enterprise. 

Over time, such an alliance – and its declining leader – are likely to become a victim of its own propaganda, mistaking it for the reality and the truth. Military secrets are well-protected from outside scrutiny. Even better protected, it seems, are the ways of thinking, the values and the manifest absence of self-criticism: “It’s ours to dominate and we have so much firepower that we don’t have to think!” 

The whole structure and power ideology, the mission and the discrepancy between political conduct and its own treaty make NATO its own worst enemy. It will be the last to see that NATO now is the acronym of the North Atlantic Treaty Obsolescence. 

“We have met the enemy and he is us” says Pogo. It applies beautifully to militarism that can never produce peace
 

But wait…

The problem, however, is that the ageing alliance sits on huge arsenals of nuclear weapons (not mentioned in its treaty). It builds on a nuclear doctrine that permits it to plan and, if necessary, conduct a nuclear war. It finds it right to be the first to use nuclear weapons and even against a conventional attack. And it is dominated by the US Empire and the US nuclear doctrine. 

The problem, furthermore, is that when they gather, its leaders could feel emboldened by a megalomaniac illusion that they are omnipotent and should be rulers of the world. 

When we observe what they decide on a day-by-day basis, I’d say that in reality, they are anti-intellectuals who lacks the basics of ethics. Worse, to possess so much destructive power, you must be utterly careful and humble. No sane person can possibleperceive NATO and its dominant countries as humble. 

NATOs constructive contribution to humanity’s future is infinitely small compared with its destructive impact, its confrontational attitude, its expansion and its members’ warfare, particularly in the Middle East. 

We could actually live in a peaceful world if it wasn’t for NATO and its member states. But no other group of countries has conducted more warfare for so long, killed so many and destroyed so much as they have. 

Nobody has had so many resources – including information and media influence – at their disposal to threaten millions of citizens into fearful submission. (We need a taxpayer revolt against military expenditures…)

Think of all the good that could have been done in the world for just a tiny fraction of what NATO and its member states have squandered over the years on their military and on warfare, death and destruction. 

Where is the stability, security and peace that NATO has promised us over the last 70 years? If you have promised to achieve something for 70 years that has still not materialized, it doesn’t require a professor to judge that it is time to say ‘Goodbye’!

NATO’s 70th Anniversary self-celebration is tragic and should never have happened. Its new Alliance headquarters should be seen as a mausoleum over militarist folly and vanity. 

Its members’ squandering of scarce resources in times of the West’s multi-crisis with not a single successful war to show while hatred against the West is on the rise everywhere, NATO is a major reason that the West is falling. In the process, it has of course to blame everybody else.

When NATO is gone, what could this be used for?

Only someone who has been fooled, brainwashed or paid well can believe that this alliance is for the common good of its own members and of humanity.

Scrap it as soon as possible or turn it into something constructive for us all!

 

 

One Response to "NATO at 70: An unlawful organisation with serious psychological problems"

  1. Pingback: Nato: En olaglig organisation med allvarliga psykologiska problem. | steigan.no

To promote dialogue, write your appreciation, disagreement, questions or add stuff/references that will help others learn more... 

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.