‘Anti-Semitism spreading like poison’: France stained by weekend of vandalism & year of hate crimes

‘Anti-Semitism spreading like poison’: France stained by weekend of vandalism & year
 of hate crimes
France’s interior minister has vowed to take a tougher stance on hatred, after multiple incidents of anti-semitic vandalism, and a spike in anti-Jewish hate crimes last year.

Parisians were greeted with crudely daubed anti-Semitic slogans on shop fronts last weekend, including swastikas sprayed over images of late politician and Holocaust survivor Simone Veil, and the German word for Jews (“Juden”) sprayed on a bagel shop in the city center.  

 

 
 

A memorial tree planted in honor of a young Jewish man, tortured to death in a 2006 attack, was also chopped down. Visiting the suburb where the tree once stood, Interior Minister Christophe Castaner declared that “anti-Semitism is spreading like a poison, like a venom.”

“It’s rotting minds, it’s killing,” Castaner continued, before vowing to crack down on anti-Jewish hatred.

Castaner did not blame any particular group for the spread of anti-Semitism, but some within the French government and media were quick to blame extremists among anti-Government ‘Yellow Vest’ demonstrators. Government spokesman Benjamin Griveaux linked the graffiti to an arson attack on the home of Parliamentary Speaker Richard Ferrand one week earlier, believed to be the work of the Yellow Vests. The Union of French Jewish Students also pinned blame for the racist daubings on the Yellow Vests.

 
 
 
 
 
 

The bagel bakery’s owner disputes the link, and said that the graffiti appeared on his shop hours before protests broke out nearby.

Moreover, France has been struggling with anti-Semitism long before protests began last November. The number of reported anti-Semitic attacks in France rose 74 percent last year to 541, up from 311 in 2017. The most vicious of these attacks was carried out by Islamic extremists, who have revived an ancient religious conflict on the streets of modern France.

After surviving the Vichy government’s roundup of Jews in 1942, 85-year-old Mireille Knoll was was stabbed to death and set on fire in her apartment last March by her Muslim neighbor. Prosecutors said the attack was motivated by the neighbor’s anti-Semitic beliefs.

One year earlier, another elderly Jewish woman, Sarah Halimi, was killed by a Malian man who shouted: “Allahu Akbar,”before throwing her out of a window. In 2015, a gunman pledging allegiance to the Islamic State terror group killed four people in a Kosher supermarket in Paris, while 2012 saw three children and a teacher from a Jewish school in Toulouse killed by an Islamist fanatic.

ALSO ON RT.COM‘Sorry, not sorry?’ Ilhan Omar apologizes for ‘anti-Semitic’ tweet, reigniting controversy

Ilan Halimi, whose memorial tree was vandalized over the weekend, was abducted and ransomed by a group of attackers who believed that all Jews were rich, and could afford to pay up. His family could not afford the ransom, and Halimi died after being tortured for three weeks. In court, the ringleader of the attackers appeared unrepentant, declaring“all Jews are my enemies” and pointing upwards while saying: “Allahu Akbar.”

After every attack, the French government pledged to do more to combat anti-Semitism. However, some of France’s Jewish population – the largest in the world behind the United States and Israel – have had enough. An EU-wide surveylast year found that French Jews were among the most likely to consider emigrating to Israel, where citizenship is a birthright for Jews worldwide. More than 20,000 of France’s roughly half a million Jews made the one-way trip since 2014.

“In two months we’ll be emigrating to Israel because of the anti-Semitism in Europe,” one French woman told the survey. “Nothing is being done about it. So we are leaving voluntarily.”

Think your friends would be interested? Share this story!

 

Mot Dag-konferansen 2019 var et stort byks framover

0
Fra Mot Dag-konferansen 2019 på Parkteatret i Oslo.

Svært mange av deltakerne under årets Mot Dag-konferanse på Parkteatret i Oslo kom bort til meg i pausene og ved slutten av programmet og roste innholdet. Innlederne, gjennomføringa, logistikken og alt det tekniske ble rost i skyene. Hele konferansen ble filmet på video av Christofer Owe, og etter hvert som han har redigert ferdig de enkelte foredragene blir de lagt ut på Mot Dags YouTube-kanal. 

Det er fem år siden jeg startet steigan.no som et enmannsprosjekt, i dag er det en nettavis som også er i ferd med å utvikle en bevegelse. Det er ikke å ta for sterkt i å si at steigan.no er den viktigste norske nettavisa for å avsløre og kritisere kapitalismen, krigskreftene og imperialismen. Svenske og danske gjester på konferansen sa at vår nettpublisering også er viktig for dem. De utenlandske journalistene som holdt foredrag på konferansen var også fulle av lovord og uttalte klart og tydelig at vi må bygge en mer omfattende internasjonal bevegelse med utgangspunkt i det vi allerede har gjort.

Noen deltakere kom til meg og sa: «Kan du ikke minne oss på å bli støtteabonnenter? Det er så lett å glemme.»

Og det gjør jeg gjerne. steigan.no har i dag noe rundt 400 mer eller mindre faste støtteabonnenter. Det er deres bidrag som er plattformen for alt vi gjør. Uten dem hadde vi ikke kunnet drive en så omfattende publisering, og vi hadde heller ikke kunnet gjennomføre en så stor og vellykket konferanse. Det viser hvor viktig et månedlig støtteabonnent på for eksempel 200 kroner faktisk er. Jeg kaller dette «de små talls lov». 

Vårt mål for 2019 er å doble antallet støtteabonnenter. Det er absolutt innen rekkevidde, siden steigan.no har mange tusen faste lesere. Hvis vi klarer å doble inntektene vil vi kunne gjøre enda flere spennende ting, flere konferanser, mer video og en ny skribentopplæring blant annet. 

Hvis du allerede er støtteabonnent, takker jeg for det. Da kan du kanskje tipse en venn. Hvis du leser steigan.no jevnlig og ønsker at vi skal fortsette, kan du jo tenke på å bli med å bygge den uavhengige journalistikken videre.

 

 

Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss
 
DEL 
Facebook
 
Twitter
  

 

 

 

Klassekampen 50 år – en selvangivelse

4
En enkel klasseanalyse av de inviterte gratulantene ved Klassekampens femtiårsjubileum.

Avisa Klassekampen fylte 50 år 7. februar 2019. Selve jubileet har vi omtalt her:

Femti år siden intiativet til Klassekampen ble tatt

Fortellingen om hvordan avisa Klassekampen ble skapt – og bevegelsen som gjorde det mulig

Her har vi sett på avisas egen liste over gratulanter i anledning dagen. (Klassekampen 7. februar 2019.) Dette er folk som er blitt bedt av redaksjonen om å uttale seg. Det er altså ikke mulig å si at de representerer et snitt av leserne. Det de representerer er dem som Klassekampens redaksjon ønsker å bli speilt av i anledning jubileet. Lista representerer dermed en slags selvangivelse eller egenerklæring fra redaksjonen. En klasseanalyse av den er svært interessant. Den ser slik ut:

Borgerskap 7
Medietopper 18
Partitopper og orgledere 34
Kunstnere / forfattere 17
Intellektuelle 22
Veteraner 2
Arbeidere 0

Blant borgerskapet har vi stort sett bare tatt med folk som er typiske kapitaleiere, slik som Petter Stordalen, Jens Ulltveit-Moe og Johan H. Andresen. Vi har regnet Trygve Hegnar til borgerskapet på grunn av at han er vel så mye kapitaleier som mediemann, til gjengjeld har vi regnet Trine Eilertsen som medietopp, enda hun som gjenganger på Bilderberg og World Economic Forum må regnes som kooptert i den globale kapitalistklassen. Vi har også regnet Jonas Gahr Støre som partitopp enda han tilhører storborgerskapet i kraft av sin posisjon som kapitaleier. Noen veteraner har vi klassifisert etter deres yrke, mens vi fant å registrere Erling Folkvord og Wenche Blomberg som først og fremst veteraner i denne sammenhengen. 

Som man vil se inneholder lista ingen arbeidere, småbrukere, fiskere eller faglige tillitsvalgte under forbundstoppnivå. Det er heller ingen fra de tre nordligste fylkene eller Sørlandet. 

Oppsummert kan man se at Klassekampens redaksjon regner seg som parti- og organisasjonstoppenes og de intellektuelles avis. Det er jo også det inntrykket man får i det daglige stofftilfanget. 

Vil du bli en av støttespillerne? Klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt
 oss
DEL 
Facebook
 
Twitter
  

 

 

 

Terje Tvedt: Kriger, nye eliter, og det internasjonale gjennombruddet. Et historisk perspektiv.

0
Terje Tvedt på Parkteatret scene

Mot Dag-konferansen 2019 på Parkteatret i Oslo.

Terje Tvedt er en norsk professor, forfatter og filmskaper. Tvedt er utdannet historiker og er professor II ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, og professor ved Institutt for geografi, Universitetet i Bergen. Han tok doktorgraden i 1993 med en avhandling om norske oppfatninger om den ikke-europeiske verden på 1970- og 1980-tallet. Han har gitt ut en rekke bøker og artikler som har satt agendaen for diskusjoner rundt den norske bistandsindustrien. Han ble tildelt Fritt Ords Pris (2007), og Norges forskningsråds formidlingspris (2005).


Videoopptak og redigering Christofer Owe.


KampanjeStøtt oss
 
DEL 
Facebook
 
Twitter
  

 

 

 

Hjem  Internasjonalt
 

Tiden for å begynne å ødelegge dette ‘samtykke-apparatet’ er nå – ikke senere

0
Lovebombs – Anthony Freda.
Caitlin Johnstone

Av Caitlin Johnstone.

‘’Jeg er imot intervensjonisme, men…’’ – Ikke noe ‘men,’ – ikke vær en gratis CIA-propagandist!


Denne artikkelen av Caitlin Johnstone er oversatt av Eric Kamov og publisert på norsk hos Midt i fleisen.


I et intervju nylig snakket Daniel McAdams fra libertarianske Ron Paul Institute foraktelig om de tilsynelatende anti-intervensjonistiske libertarianerne som valgte dette – av alle tidspunkt – til å høylydt og aggressivt kritisere Venezuelas president Nicolas Maduro — samtidig med at USAs maktelite var i ferd med å forsterke sin kampanje for å styrte den venezuelanske regjeringen:

‘’Plutselig var det nå i USA millioner av ‘eksperter på Venezuela,’ mange av dem ikke engang i stand til å vise på et kart hvor Venezuela ligger,’’… ‘’Og alle trenger de dette forbeholdet;‘‘Vel, jeg vet at det trolig er verre enn Nord-Korea, men USAs regjering burde ikke blande seg inn.’’

Dette er feighet, fordi med en gang krigen starter, kan de si: ‘Jeg har aldri bedt om noen amerikansk invasjon!’ – Nei, men du er et transportbelte for propaganda. Du er et transportbelte for å sette i gang krigsmaskineriet. Derfor får du reise deg opp og ta ansvar.’’

McAdams har i mange år konsekvent jobbet sentralt i en av Amerikas mest kraftfulle og effektive opposisjonsgrupper mot USAs intervensjonisme, og han har absolutt helt rett i dette. På begge sider av skillet i amerikansk politikk, vil man kunne se at resultatet av denne regjeringens kampanje for å delegitimere og styrte den venezuelanske regjeringen er introdusert med en sterk fordømmelse av Maduro, etterfulgt av en eller annen svak utvetydighet som reiser vage innvendinger mot Trump (om i det hele tatt det).

Men mye oftere, er det unnskyldninger på vegne av USAs regjering du vil bli møtt med, for de aggressive forsøkene på å kontrollere hvem som styrer i Venezuela, etterfulgt av en eller annen mumling om et eller annet i duren: ‘’Jeg ønsker jo ikke at vi skal gå til krig allikevel’’ – siklende ut av munnviken. En slags idiotisk usaklig linje oppstreket i sanden – som forteller at Trumps pågående sanksjoner ment å skape sult, CIAs hemmelige operasjoner og forsettelige kampanje for å delegimitere og styrte Venezuelas sittende regjering er helt greit, og kanskje å bevæpne noen høyreorienterte militser via Colombia kunne ha vært bra også, men ikke send amerikanske tropper for å utføre drepingen, for da blir vi litt opprørte.

Alle disse vimsete, ulne lydene om ‘’jeg er imot USAs intervensjonisme, på en måte, eller noe sånt, men ikke egentlig – PS: fuck Maduro»  er irriterende avskyelige, av mange årsaker. For det første, noen som påstår å være krigsmotstander eller motstander av intervensjoner, men som kun protester mot den mest åpenbare formen for krigføring, er ikke seriøst krigsmotstander eller motstander av intervensjoner, fordi moderne krigføring er innrettet på å bruke mange forskjellige mindre åpenbare former (enn konvensjonell krig) for å unngå offentlighetens misbilligelse – som protester likt de som fant sted mot Vietnamkrigen og Irak. Et blikk på hva USAs imperium gjorde mot Libya og Syria avslører at hundretusenvis kan bli drept, millioner kan bli fordrevet og humanitære katastrofer som overstiger vår fatteevne kan bli sluppet løs uten en åpen konvensjonell invasjon.

For det andre – ved å ‘pakke inn’ din motstand mot USAs krigshissing i høylydt kritikk av den venezuelanske regjeringen og rope (mot TVen) ‘’Stå på – gjør opprør!,’’ fungerer du egentlig som en pro bono (gratis) propagandist for CIA og USAs utenriksdepartement, og på samme tid bidrar du til å fortsette krigshisser-agendaen til disse moralsk fordervede tjenestene.

 

Et vanlig refreng er: ‘’Det er fullt mulig å være imot USAs intervensjonisme – samtidig som man er imot disse tyranniske regjeringene, vet du!’’ Men, nei, det er ikke det. Ikke i virkeligheten. Det er umulig å være motstander av USAs intervensjoner, mens du samtidig hjelper til med å drive fram dens propaganda-fortellinger rettet mot bestemte regjeringer.

Alle USA-ledede militære planer starter med propaganda. Om offentligheten fikk lov til å se realitetene bak krigen med friske øyne, ville samtlige øyeblikkelig trekke seg tilbake i avsky – og hardt og bestemt forlange en øyeblikkelig slutt. Den (absolutt) eneste grunnen til at det USA-sentraliserte imperiet er i stand til å spre død og ødeleggelse rundt omkring i verden uten at dette skjer — skyldes propaganda, og dette er årsaken til at amerikanere er det mest aggressivt propagandiserte folket i hele verden: de voldelige dagsordenen til den sterkeste militære styrke som noen gang har eksistert, er altfor viktig til å bli styrt av folkets vilje.

Så, derfor, før de kan begynne å avfyre raketter, sende kampfly og skip, kjører de i gang propagandaen. De starter massemedia-baserte psyops (psykologisk operasjoner/krigføring). De setter i gang kampanjer for å sikre seg kontroll over fortellingen, slik at amerikanerne hater lederen for nasjon X, og at amerikanerne vil at folket i nasjon X skal få Frihet og Demokrati™. Dag etter dag, planter de idéen om at leder X som er målet ‘’må bort’’, helt til denne historien er blitt så grundig indoktrinert – at det nesten ser ut som at USA og deres allierte ikke har noe annet valg enn å intervenere med stadig økende voldelige metoder.

Når du hjelper til med å drive fram disse propaganda-fortellingene, legger du til rette for de aller første stegene av krig på en veldig reell måte. Det er det samme som om du personlig tok opp et gevær og begynte å skyte folk; Menneskene (som blir drept i krig) er akkurat like døde som om du personlig hadde tatt livet av dem med dine egne hender, du bare hjalp til med med en tidligere mekanisme av krigen – i stedet for en senere. For helvete; vedkommende som avfyrer kulene er sannsynligvis i en bedre moralsk posisjon, fordi vedkommende gjør noe rent fysisk og innser oppriktig realitetene av det vedkommende gjør. Den som sitter skjult bak et tastatur og oppfører seg som en pro bono krigspropagandist mens han legger til ‘’…men jeg er imot direkte intervensjonisme’’ på slutten -er uærlig og enormt mye feigere. Til syvende og sist, gjør vedkommende med geværet ikke annet enn å levere kulen som ble lagt i posten av propagandisten.

 

Igjen og igjen kommer jeg bort i denne idiotiske flokkmentaliteten mens jeg argumenterer omkring disse sakene på nettet – hvor folk (tilsynelatende med vilje) blander sammen ideen om at venezuelanere skal ordne opp i sine egne venezuelanske anliggender med en intervensjon fra USA. Jeg fordømmer klart og tydelig USAs intervensjon, og plutselig kommer en eller annen skumgummi-hjerne-Trump-supporter bort til meg og sier: ‘’Jeg forstår ikke Caitlin, – hvorfor støtter du ikke det venezuelanske folket??’’

Denne frasen, ‘’det venezuelanske folket,’’ brukes utelukkende i den slags propaganda-artiklene for å referere til de som støtter regimeskifte i Venezuela, som dokumentert her av Fair.org og Alan MacLeod. Akkurat som om de menneskene som støtter sin regjering ikke er venezuelanske borgere.

Og jeg mener ikke å kun peke ut Trump-supportere her; det er bare at de er mye mer høyrøstet entusiastiske for denne spesielle intervensjonen. I løpet av de to siste årene har jeg hatt demokrater helt oppe i ansiktet mitt hele tiden som har kalt meg ‘’folkemord-benekter’’ og ‘’Assad-unnskylder’’ for å være motstander av propagandaen for krigen i Syria, og forlanger å få vite hvorfor jeg hater det syriske folket. Resten av tiden blir jeg spurt av republikanere om ‘hvorfor jeg ikke støtter det iranske folket,’ og av demokrater om ‘hvorfor jeg elsker Putin.’ Dette hjerneviruset går fullstendig over partigrensene.

 

Det er lite trolig at USAs krigsmaskin ønsker å foreta en full invasjon i Venezuela som sin plan A. Det er ikke slik de jobber. Til å begynne med vil vi trolig få se en kontinuerlig innstramming i sulte-sanksjonene, ytterligere styring av fortellingen, flere hemmelige CIA-operasjoner og bevæpning av opposisjonelle militser inne i Venezuela. Om dette ikke virker, kan vi kanskje regne med å få se litt drone-krig og at en koalisjon bli formet, med bakkestyrker som blir sendt inn om de andre tiltakene alene ikke greier å rive landet i stykker, og bare om våre herskere greier å skaffe seg samtykke til det. Tiden for å begynne å ødelegge dette ‘samtykke-apparatet’ er nå – ikke senere.

Det eneste som forhindrer folket fra å bruke sitt antall for å tvinge fram en slutt på den imperialistiske krigshissingen, er at de fleste mennesker mangler en dyp forståelse for hvor forferdelig og utbredt dette er, og det eneste som forhindrer dem i å utvikle denne forståelsen er propaganda. Ved å gjenta propaganda-narrativene som blir spydd ut av de nykonservative dødskult-medlemmene som Mike Pompeo, John Bolton og Elliott Abrams, hjelper du til med å berede veien for massemord – like sikkert som om det var du selv som utførte det.

Om du ikke ville reise til et land og begynne å drepe alle som sto mellom deg og landets leder personlig, bør du slutte å hjelpe med konstruksjonen av det narrative rammeverket som bygges opp for å få nettopp det gjennomført.

Den aller sterkeste tingen vi har i vårt samfunn er fortellinger. Vær så snill å behandle dem med den respekt de fortjener.

Creative Commons/ American Herald Tribune. Caitlin Johnstone er en australsk-amerikansk journalist og politisk analytiker. Oversatt av Eric Kamov.


Kommentar:

Kampen mot krigspropagandaen og den imperialistiske hjernevasken er en hovedsak for steigan.no. Vi har publisert et stort antall artikler om dette temaet. Her er noen av dem:

Jimmie Åkesson skiter i Sverige

0
"I förra veckan meddelade Jimmie Åkesson att Sverigedemokraterna ger upp de sista resterna av EU-motstånd." Foto: Shutterstock.
Jenny Tedjeza

Av Jenny Tedjeza.

Sverigedemokraterna är precis som alla andra toppolitiker mer intresserade av sin egen karriär än av att driva ett konsekvent politiskt projekt.

I förra veckan meddelade Jimmie Åkesson att Sverigedemokraterna ger upp de sista resterna av EU-motstånd. I en debattartikel i Aftonbladet säger han sig visserligen vara emot den överstatlighet som EU innebär och slår fast att det är svenska folket som ska avgöra hur Sverige styrs, inte byråkrater i Bryssel.

Men nu är det tydligen dags att vara pragmatiskt och försöka förändra EU inifrån. Hur Jimmie Åkesson tänker sig att detta ska gå till ger debattartikeln inga svar på.

Texten är i politisk mening väldigt lik den debattartikel Jonas Sjöstedt skrev när han inför Vänsterpartiets valkonferens föreslog att även Vänsterpartiet tonar ner EU-motståndet. Partiledarna framställer sig som ansvarsfulla och pragmatiska och lyfter fram vikten av samarbete över gränserna.

Men ”vikten av samarbete över gränserna” är vanligtvis politikersvenska för att ”inte stöta sig med den globala eliten”.

Både Sjöstedt och Åkesson är en del av det politiska etablissemang som hellre blir respekterade av sina kollegor i maktens korridorer än satsar på ett konsekvent politiskt projekt. Därför är allt förhandlingsbart och inga principer heliga.

Att skickligt spela på dessa känslor i retoriken är inte detsamma som att Åkesson och hans gäng faktiskt bryr sig mer om Sverige och svenska medborgare än de andra riksdagspartiernas toppar.

Detta är anledningen till att Vänsterpartiets riksdagsgrupp släpper fram en regering där Annie Lööf dikterar politiken och att Sverigedemokraterna, trots att de kallar sig nationalister, släpper taget om EU-motståndet så snart det blir ett hinder i den politiska karriären.

Toppolitiken, både i riksdag, regering och EU-parlament, är en ekonomisk jackpott för den enskilda. Höga politikerlöner korrumperar och gör de folkvalda mer lojala med systemet än med folket som valde dem.

Sverigedemokraternas toppar har med sin nationalism och invandringskritik effektivt utnyttjat ett fält i svensk politik som lämnades fritt när alla andra hoppade på det framrusande nyliberala tåget. Deras retorik tilltalar många av de människor som vill se ett Sverige där medborgarskapet faktiskt kommer med ett innehåll av både skyldigheter och rättigheter. Människor som lämnas vind för våg när kapitalet drar utomlands och välfärden raseras.

Men att skickligt spela på dessa känslor i retoriken är inte detsamma som att Åkesson och hans gäng faktiskt bryr sig mer om Sverige och svenska medborgare än de andra riksdagspartiernas toppar. Hade Sverigedemokraterna verkligen drivit det nationalistiska projekt de säger sig göra hade de inte släppt fram värdlandsavtalet med Nato, de hade inte varit för arbetskraftsimport och de hade inte kunnat släppa EU-motståndet.

Samtliga åtta riksdagspartier accepeterar nu i varierande grad den överstatlighet som EU innebär. Och inget av de åtta riksdagspartierna försöker stoppa den nyliberala politiken. Det motståndet måste komma underifrån.


Denne artikkelen av redaktør Jenny Tedjeza ble publisert som lederartikkel i Proletären.


KampanjeStøtt oss
DEL 
Facebook
 
Twitter