Petter vender hjem


I de senere år har døtre og sønner av norske kvinner og tyske soldater fått en viss oppreisning etter lang tid med trakassering både fra myndigheter og vanlige mennesker.
Barn av nazister har det vert liten oppmerksomhet rundt. Men også disse menneskene har  i
mange tilfeller hatt det svært vanskelig både under og etter krigen. Historien jeg her forteller er i hovedsak oppdiktet. Det handler ikke om et bestemt menneske. Men noen vil kanskje kjenne seg igjen. ( Dette kan også gjelde personer som ikke har bakgrunn i de oven nevnte forhold)
Historien er, som du sikkert vil observere, også et angrep på psykiatrien, som etter min mening henger fast i gamle ideer og fordommer. Denne ”Yrkesgruppen” som gjennomførte ”Forskning” for Pentagon. (Dette i følge deler av pressen) Som stempler mennesker og behandler dem som objekter, fortjener etter min mening ingen respekt. Bare den som er glad i mennesker, som respekterer andre mennesker og som ser sin neste som likemenn/kvinner kan, slik jeg ser det, være til hjelp for mennesker i alvorlige kriser. Nå sitter ikke jeg inne med den absolutte sannhet  i disse spørsmålene. (Hvem kan varte opp med absolutte sannheter?)
Mitt håp er at denne historien skal sette tankene og assosiasjonene i gang. Har jeg oppnådd dette, så er jeg fornøyd. Forfatteren.

PETTER VENDER HJEM 

av Øivind Armand Halvorsen       


I tre lange år hadde han seilt ute
Nå steg han av toget i den lille hjembyen.
Deprimert og full av angst
Likevel, følte han en glede over å være hjemme igjen. Det at han var på kjente tomter.
Hus og gater, ja selv trærne, var som gamle bekjente.
Hjemme i den byen hvor han hadde opplevd så mye vondt.
Nei, tenkte han. Ikke bare vondt. 
Det var også lyse minner knyttet til stedet.
Minner om moren først av alt. Hun som aldri sviktet. Som aldri rettet seg mot ham. 
Hun, det eneste virkelig sikre holdepunkt  i hans liv!
Denne lille søvnige byen hadde også vært ramme for gode stunder. 
Stunder av trygghet. Av lykke, slik bare barn kan oppleve det.
Søndager med lukt av sko puss. 
Den deilige duften fra småsuppe som trengte ut i entreen og fikk ham til å svelge når sekresjonen gikk for fullt.
Andakten som tonet ut fra den gamle radioen.
Høytid, som gav ham bevissthet om at også de var verdige mennesker. 
At de var skapt av den samme kjærlige Guden. 
Han, som ville at de små barn skulle komme til ham.
De var bundet til moren nesten alle de gode minnene. 
Hun hadde en plass i det gode fordi det var hun som nesten alltid var opphavet til det.

Han ruslet bortover de kjente gatene.
Klokken hadde passert sytten og det var lørdag ettermiddag.
Kontrasten fra Hamburg var stor. 
Her var det nesten ingen trafikk. Kunne ha  spasert mitt i gaten uten at noen ville reagert.
Stillheten ble bare skjelden brutt av en bil eller latter og rop fra barn i lek.
De tre årene hadde ikke forandret mye på det.
Det meste så ut til å være ved det gamle. Et gjennomsiktig lite samfunn hvor alle kjente alle. Hvor hemmelighetene var få og små.
Han kom forbi Brannstasjonen. Der satt de på benken som før. Satt og sløvet i etter-
middags solen.
De så ham, men uten å foretrekke en mine. Som om de ikke visste hvem han var
Men, de visste hvem han var. De kjente moren, faren og hele historien.
Han visste at så snart han hadde passert, ville han være samtaleemnet.
Det ville bli ripet opp i det som skulle være forbi. 
Kanskje var hatet nå byttet ut med et snev av medlidenhet. 
Ikke medfølelse, men medlidenhet.
Denne herlige solingen i egen storhet som gav så god anledning til å tråkke på andre.
Tråkke og likevel fremstå som den der har omsorg for sin neste!
Han kjente ubehaget og hadde vanskelig for ikke å stivne i gangen.
I det han var på høyde med benken nikket han mot dem. Nikket fordi han var oppdratt til høflighet og respekt for dem som er eldre en ham selv.
Men det var ingen glede eller smil med nikket. Det var som en tvang.
De nikket nesten umerkelig tilbake. 
Så umerkelig at han ikke var helt sikker på om det var der.
Han kjente det i hele kroppen. Kjente den nedbrytende følelsen av det han ikke kunne konkretisere for noen uten å bli til latter.
Selv moren hadde forsøkt å feie det bort. Men hun kunne ikke skjule hva øynene fortalte.
Hun opplevde det på samme måten som ham selv. Det var det han så der inne.
Men, han så også hennes styrke. Han så hennes kjærlighet. Han så den klippen som han hele tiden hadde klamret seg til. 
«Klamret seg til» var det rette ordet!
Oppdagelsen var en ny erkjennelse for ham.
Nå var han tilbake i dette lodne, nesten usynlige klamme miljø, som var  hans hjemby.
Småbyen som kjedet så mange. 
Småbyen uten annen spenning enn det de kunne få til selv.
Hvor andres elendighet, andres ulykke, var kjærkomment stoff til fryd for de små sjeler.
Nei, nå er jeg urettferdig igjen. 
Han tok seg i det. 
Mange hadde vært forstående og medfølende. Han måtte ikke glemme det!
Men selv om det alltid hadde vært en motstrøm, så var det ikke den som dominerte.
Han visste at andre følte det samme som ham selv. De var ikke mange, men de var der.
Det var på skolen det kom klarest frem.
Skillet mellom de bedrestilte og dem. 
Da kunne han føle at de sto sammen. 
De fattige som læreren ikke brød seg særlig om.
Han husket lærerens lovprisning av "Borgerne" som han kalte dem. 
Så hvordan sønnene ble røde i kinnene og rette i ryggen. Sønner som ikke utmerket seg særlig  når det gjaldt skolearbeidet. Som heller ikke var de mest attraktive å velge inn på fotball laget eller ballpartiet.
Men de var sønner av bedrestilte med makt og myndighet. De var født for et annet liv enn dem selv.
Denne følelsen av fellesskap med de andre som kom fra de ubemidlede, var likevel bare flyktig.
Det var ingen sterke bånd som bandt dem sammen. Ingen sterk og felles front. 
Ingen som var villig til noe offer for å vise solidaritet. 
Beundringen for de vellykkede paret med frykten for arbeidsplassen. For ikke å bli godtatt. Selv om det bare var som tjenende ånder, forhindret det.
Faktisk hadde han møtt større forståelse blant de andre. Blant de velsituerte.
Det kom som et sjokk på ham da han forsto at de ofte delte farens synspunkter.
Han følte å ikke hørte hjemme i noen gruppe eller lag. Han var en utstøtt.         

Ti minutter tok det å gå fra stasjonen og til han kunne se det lille huset som moren eiet.
Huset som var hans barndomshjem. 
Lite, lavt og gammelt lå det der med en velpleiet hage ut mot gaten.
Da han tok i tregrinden og løftet av slåen som holdt den på plass, var fingrene  på kjent område. 
Nå kom spenningen og gleden frem igjen. 
Gleden ved det kjente og nære.

Hun hadde hørt han kom inn i entreen. Åpnet kjøkken døren og nesten ropte navnet hans. Ansiktet blusset av glede.
De ble stående å knuge hverandre på dør stokken mellom entreen og kjøkkenet.
Så kom hun på at han måtte være sulten.
Hun hadde dekket bordet ferdig for dem. 
Han kunne se det hadde kostet. Kostet mer enn hun hadde råd til.
Her, hos henne var han velkommen. 
Det eneste sted på hele kloden tenkte han hvor han var den elskede personen. 
Gleden ved å være hjemme trengte  fortvilelsen og angsten i bakgrunnen for en stund.

Hun ville vite alt om sjø livet og hvordan han hadde hatt det.
Han fortalte om det som var lyst. 
Kunne ikke få seg til å ødelegge gleden for henne.
Det var slik han hadde skrevet også. Skrev at han hadde det bra.   
De ble sittende i mange timer der ved kjøkkenbordet. Han fikk vite hvordan det sto til i den lille byen. Om jenter han kjente fra skolen som nå hadde giftet seg. Om klassekamerater hun visste han hadde holdt sammen med på skolen.
Nå var det ingen med arbeidsløshet. 
Nå kunne han sikkert få seg jobb på verftet om han ville det.
Hun ble glad da han fortalte at nå var han ferdig med sjøen.
Det er jo så god plass i huset og rommet ditt står klart. Dessuten er det bra at vi blir to til å dele utgiftene ivret hun.
Han visste hun mente hvert ord. 
Så kom hun plutselig på at han måtte være trett!
«Her sitter jeg og prater uten å tenke på at du har reist helt fra Hamburg!»
For første gang på lenge sovnet han med det samme.

Det nedlagte steinbruddet var en yndet lekeplass.
Hammer og meisel fikk de alltids låne hjemme.
Selv de minste greide å få løs små skifer biter som de stolt bar med seg hjem.
Mammaer og pappaer visste å skryte av slike flinke arbeidsfolk!
Ofte kunne det vanke en ekstra godbit også. Flinke arbeidere skal jo oppmuntres.
Vårdagen var av det fineste slaget. Sola skinte. Det var vindstille og bare noen få god værs skyer helt ute i horisonten.
Petter hadde nettopp fylt fem. Nå var han så stor at han fikk følge med de andre opp i steinbruddet. 
Nesten alle ungene i gaten var der. Ikke de større selvfølgelig. Dette var syssel for småunger!
Petter kjente smaken av steinstøvet i munnen. Han var blitt svett i den sterke solen og satte seg til med saftflasken som moren hadde sendt med.
Like nedenfor gikk veien hvor han hadde sett mange bønder kjøre forbi med hest, vogn og melke span. 
Han satt der og tenkte på bestefar og bestemor som hadde gård på landet. På dyrene og alt som var morsomt.
Det var bare at de bodde så langt av gårde. Han kikket oppover veien i retning landet.
Hva var det der? Han ropt til de andre.
" Se! Hva er det for noe?!"
Bjørn som var 12 år var blitt blek. 
Alle kunne se han var redd. 
Så grep redselen alle ungene. "Hva er det?! Hva er det?!" ropte de til Bjørn.
"Det er tyskere!" svarte Bjørn. Nå var stemmen blitt lav og forsiktig.
"Vi må komme oss hjem så fort vi kan!"
Petter og de andre slapp hammer og meisler. Glemte saftflasker og matpakker.
De snublet og kravlet seg ned på veien så fort de kunne og løp hva remmer og tøy kunne holde. Hjem! Hjem!

Det var ikke lange veien. Bare ti minutter når de løp slik som nå.
Men Petter syntes det tok en evighet før han var hjemme. 
"Hva er det?" Moren så forskrekket på ham. "Hva er det Petter? Hva har hendt?"
Petter gispet etter pusten. Så greide han å få frem: "Tyskere, tyskere med geværer!"
Moren ble streng i ansiktet. «Er de her nu?» sa hun. Så tok hun Petter inn til seg. La armene rundt ham. 
"Hør her Petter. Nå skal du bare ta det med ro. Det skal ikke skje deg noe vondt.  
Tyskere er ikke verre enn andre folk og vil selvsagt ikke gjøre barna noe."
Petter ble roligere. Det var godt å høre morens beroligende stemme. Godt å høre at tyskerne var som andre folk.
Han fikk beskjed om å holde seg i gården bak huset hvis han absolutt måtte ut.
Det lengste han våget seg var ut på baktrappa.

Petters  far het Anders. Han var sønn av Kjøpmann Anton Pedersen som eide en krambu med tilhørende kai anlegg. I tillegg en gård på femti mål, som han drev ved siden av Krambua. 
Det vil si. I praksis var det kona og ungene som drev gården. Han sjøl betjente forretningen.
Som det ofte var før i tiden, hadde Pedersen mange barn. Fem gutter og to jenter.
De fikk alle en oppdragelse etter tidens skikk. De som måtte være obsternasige, eller på annen måte ikke  holdt seg til faderens anvisninger, ble straffet med bank.
Moren prøvde å gå imellom når hun syntes han var for streng, men ble da formanet med ordene "Den som elsker sin sønn tukter ham i tide."
Da Anders var tre år gammel døde moren. 
Etter sørge året, slik skikken påbød, giftet faren seg på nytt. Den nye konen var ikke spesielt glad i "andres" barn, noe som i praksis betydde at lille Anders ble gående for lut og kaldt vann.
Den før så friske og glade gutten  opplevde  stemoren som noe ondt. Han ble vanskelig og sutrete. Da han også ble sengeveter, la hun ham for hat.   
Kjøpmann Pedersen, som var betatt av sin nye og yngre hustru, gjennomskuet ikke dette. 
Han ga den lille stakkaren juling både titt og ofte på hennes anbefaling.
Det tok ikke lang tid før de andre barna forsto hvordan det var fatt med lille Anders.
Det ble vanlig å slenge etter ham: "Er du våt i buksa, er du våt i buksa"
Først da Anders fylte syv år og begynte på skolen ble det en forandring til det bedre.
Lærerinnen, Frk Jensen var, i motsetning til Anders stemor, glad i barn.
På tross sine femti år, var hun en ivrig, og for den tiden fremskreden lærerinne, som fulgte godt med i den pedagogiske litteraturen. Hun hadde lest at sengeveting kunne ha sammenheng med familieproblemer. Hun tok derfor Anders til side etter skoletid en dag og frittet ham forsiktig ut. Hun forsto snart at hun her hadde en liten ensom og vanskjøttet gutt foran seg
Som det fine mennesket hun var, bestemte hun seg for å ta seg av lille Anders i den utstrekning det var mulig.
Hun tok kontakt med Kjøpmann Pedersen og spurte om han hadde noe imot at Anders av og til kunne komme hjem til henne. Hun trengte en som kunne løpe ærend og hjelpe til litt med småting.
Pedersen hadde ikke noe imot en slik ordning." Det er bra han lærer å gjøre nytte for seg. Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli" sa han.
For første gang på fire år opplevde Anders omsorg og kjærlighet. 
Frk. Jensen betraktet ham snart nesten som sin egen sønn.
Ut på våren, da skoleåret nærmet seg slutten, var ikke Anders sengevæter lenger.
De andre barna fortsatte en stund til ned sin ærting.  Men da Anders aldri mer var våt i buksa på morgenen, så opphørte det snart. De glemte det hele.
Anders derimot, han glemte ingenting. 
Han vokste seg til en stor og staut kar med krefter som en bjørn. Men dypt i sinnet var han merket for livet. Han følte han ikke var like god som andre. Han hadde fått seg et mindreverdstempel i sinnet som aldri helt ble borte.
Dette søkte han å kompensere med sin velutviklede kropp og sin fysiske styrke.
Ikke så å forstå at Anders hatet alt og alle. Han hatet "bare" voksne mennesker som i   
ren vanvare kunne smile litt når han briljerte med sin flotte kropp og sine idretts prestasjoner.
Når det gjaldt det annet kjønn var han populær. Fløy fra blomst til blomst helt til han traff Gerda.
Gerda, lik alle de andre jentene, hadde latt seg blende av utseende. Ja, ikke bare det da.
Anders hadde en guttaktig sjarm-e som kalte på moderligheten hos de fleste jentene.
Etter hvert forsto hun hvorledes det var fatt med ham.
Hennes reaksjon var at hun måtte hjelpe ham så godt hun kunne. 
På samme måte som noen gifter seg med alkoholikere og har det faste forsett og tro at de skal få ham tørrlagt.
Hun gjorde hva hun kunne for å slette over når hennes Anders dummet seg ut med sin briljering.
Anders var langt fra det man kan kalle en harmonisk person. Humøret svinget raskt fra det godlynte til raseri. Når noe gikk ham imot, var det som om ordene: "Er du våt i buksa, er du våt i buksa" begynte å summe rundt i hodet hans igjen.
Uten at andre forsto hva som forgikk, kunne han bryte ut i et voldsomt sinne.
Nettopp det, at andre ikke forsto, gjorde folk forskrekket og redde. Var mannen gal?!
Det var bare når Anders var på besøk hos Frk. Jensen at han slappet helt av. Hun hadde han fullkommen tillit til. Her var han trygg.
Da hun døde sørget han dypt og lenge. 
Lå der og gråt for seg selv om natten.  Følte det som om han var blitt alene i verden igjen. 
At han nå hadde kone og en liten sønn, kunne ikke oppveie tapet av Frk. Jensen.
Det var derfor ingen tilfeldighet at nazismen men hadde appell til Anders.
Han hadde sett og hørt den store føreren Adolf  Hitler på Kino. Hørt ham slynge ut sitt hat mot undermenneskene. Mot jøder slaverne og sigøynere. De, som hele tiden konspirerte mot den edle germanske rasen. Mot de høye lyse nordiske menneskene som av skjebnen var bestemt til å herske over alle andre.
Endelig skulle disse ondskapsfulle krypene settes på plass!
Var ikke nettopp de norske vikingene slike sterke, stolte, kraftige og fremadstormende helter? Hadde han ikke lært av selveste Frk. Jensen at vikingtiden, det var Norges Storhetstid?
Han følte seg på fast grunn da han ble medlem av Nasjonal Samling.
At en og annen også der lo av ham i smug, lot han seg ikke merke med. Men han glemte dem aldri.

Gerda var svært skeptisk til medlemskap i N.S. Selv om hun var glad i sin Anders og gjerne ville tekkes ham, kunne hun ikke forsone seg med Partiets aggressive tone.
Hun, på samme måte som sin mann, kom fra en småborger familie.
Faren drev som kobberslager med eget verksted og to ansatte. 
Han var en snill og vennlig person, som aldri laget noen form for vanskeligheter i hjemmet. 

Gerda hadde hatt en god og trygg barndom.
Det var bare når samtalen kom inn på bolsjevikene at hun kunne merke en hardere klang i farenes stemme. Bolsjevikene var en trussel mot samfunnet og spesielt mot nærings drivende som ham selv.
Hun hadde forstått at de ville ta fra dem verkstedet, og derved livs grunnlaget, om de  skulle  få makten i samfunnet.
Arbeiderpartiet og alle andre grupper av sosialister og kommunister, var egentlig fordekte bolsjeviker. 
At N..S. så det som en  hovedoppgave å knuse bolsjevismen, talte jo i retning av medlemskap. Men etter at hun hadde vært med Anders på ett møte, forsto hun at dette ikke var noe for henne.
Selv om mannen gjentagne ganger forsøkte å overtale henne, ble hun aldri medlem av partiet.
Medlem eller ikke. Hun sto ved sin manns side og ble med på møter og tilstelninger som nazistene fikk i stand.
At kvinnen skulle stå ved sin manns side, var en selvfølgelighet for henne. 
Hele oppdragelsen hun hadde fått var siktet inn mot det.
Hun fikk snart merke at ikke alle så det på samme måten.
Venninner og bekjente hun hadde vanket sammen med, trakk seg etter hvert tilbake.
Snart var det bare andre nazisters koner hun hadde samkvem med.
Hun følte kulden fra stadig flere etter som det ble kjent at hennes mann var nazist.
Den første tiden tok hun dette med ro. Men, det skulle bli verre.

Petter, i likhet med de andre mindre ungene, ble etter en stund fortrolig med de tyske soldatene. Det var morsomt når de kom syngende i taktfast marsj. 
Lærte seg fort de enkleste som lød omtrent slik i deres ører:" hai li hai lå hai lå. Hai li hai lå hailå"
Soldatene smilte og vinket til dem. 
Noen ganger kastet de drops, som de kalte for Bom Bom til dem.
De var jo ikke farlige i det hele tatt!
Men, selv femåringer slipper ikke unna den harde virkeligheten.
Petter hadde to omtrent jevnaldrende lekekamerater rett nede i gaten.
Det var morsomt å leke i bakgården der, fordi huseieren tok vare på allslags rare greier. 
Han var skraphandler. Snill var han også og hadde ikke noe imot at de tre små lekte i gården.
Petter var likevel skeptisk og litt redd for ham.
Blant skurene og uthusene mysset det av rotter. Noen store som små katter.
Huseieren hadde flere feller stående rundt omkring. Fellene var konstruert med en smal gang som førte inn mot midten av burene. Der var det anordnet en fall lem. Han plasserte mat på fall lemmen. Gjerne fleskesvor som luktet godt. Rottene, som gjerne ville ha tak i dette, falt så ned i buret. Der var de håpløst fortapt.
For å få tatt livet av dem, ble burene satt ned i en vaske stamp full av vann. 
Men stampen var ikke dyp nok. 
Rottene ble liggende der å svømme til de druknet av ren utmattelse.
Dette syntes Petter var forferdelig. Han syntes synd på de stakkars rottene, som svømte for livet, uten den miste sjanse til å overleve.
Han kunne se at huseieren likte å se på. Dette skremte Petter så kraftig at han flere ganger hadde mareritt om natten med huseieren i hovedrollen.

Petter var stadig der i bakgården å lekte med de to vennene. 
Noen ganger ble han med dem inn. 
Moren var hyggelig og lot dem leke i et hjørne av stuen.
Det hendte de fikk saft og vafler også. 
Så en dag, da de holdt på nede gården, kom moren i vinduet å ropte på de to. 
De skulle inn å spise. Middagen var ferdig.
Så fikk hun øye på Petter. "Se å kom deg ut av gården din jævla naziunge!" skrek hun mot Petter.
Petter sto som lamslått. Hele gutten ble stiv som en pinne. Han forsto rett og slett ikke hva som skjedde!
Så fikk han tilbake reaksjonsevnen og la på sprang. 
Ut av porten og bortover fortauet.
Han løp som om han var i et mareritt. Syntes ikke han kom fort nok frem. 
Hjem til mor!
Gerda så snerten av ham i det han passerte kjøkkenvinduet. Hun hørte det kom noen hulkende lyder fra ham. Hva har skjedd?!
Hun skyndte seg ut i entreen for å møte ham.
Petter løp rett inn i armene hennes. Klynget seg til henne. Gråt og gråt.
"Hva er det gutten min" spurte hun om og om igjen.
Petter bare fortsatte å gråte. Han gråt lenge før han ble i stand til å forklare hva som hadde skjedd.
Hun kjente hvordan den lille kroppen skalv
Gerda var forskrekket. Skulle det gå ut over små barn også nå?!
Hun var i villrede hvordan hun skulle takle situasjonen. 
Så grep hun til den enkle utvei å hente kaker boksen. Satte han på fanget og lot han spise kaker. Satt å strøk ham over håret mens hun hele tiden kom med trøstende ord.
Han roet seg etter en stund.
Varmen som strømmet over fra henne gjorde ham trygg.
Moren var Petters eneste trygge havn. Hun var den, som i hans øyne, kunne løse alle problemer. Jage alle vonde ting på dør. Til slutt sovnet han der på morens fang.
Gerda bar ham forsiktig inn på soveværelset. Fikk kledd av ham uten at han våknet.
Så dyttet hun forsiktig dynen rundt den lille gutten sin.
Hun ble stående en stund å betrakte ham. Dette lille uskyldige vesenet. det kjæreste hun hadde her på jorden, var blitt skremt til panikk av en annen mor!
Hun kunne ikke forstå det. 
Skulle han, et barn på fem år, få unngjelde på grunn av foreldrenes holdninger?!
Hun forsto det var nødvendig å tenke grundig over dette.
Hun måtte på en eller annen måte finne en redningsplanke for barnet sitt.
Hele kvelden grunnet hun på dette.
Anders, som skulle på møte, var hjemme bare en kort stund for å vaske seg og skifte klær.
Hun nevnte ingenting for ham. Hun kjente hans temperament altfor godt. 
Han ville selvfølgelig fått raserianfall og oppsøkt "Kjerringa" med det samme.
Ja, det var godt tenkelig at han ville ha angitt  henne til myndighetene.
Gerda hadde hørt rykter om nazistene og tyskernes brutale fremferd overfor folk.
Ikke skulle hun bli noen angiver nei!
Hun ble gående urolig frem og tilbake på kjøkkenet. Hva kan jeg gjøre? Spørsmålet lå der som en vond verkebyll.
Men hun fant ingen løsning.

Gutten måtte leve et mest mulig vanlig liv. Det er bare to år til han skal på skolebenken.
Jeg kan jo ikke sperre ham inne.
Gerda hadde fått et problem som skulle forfølge henne i mange år!

Anders Følte han var populær. 
Nazistene var ikke mange. Derfor var de glade når de  kunne kapre medlemmer.
Anders, som var lys, høy og germansk i utseendet var nettopp typer som de ønsket seg.
Den nazistiske kunsten fremstilte de tyske soldatene som høye og lyse. 
Anders var rene idealet av en germaner.
Det var ofte å se tyske soldater som beundrende pekte på nordmenn med lyst hår.
Raseideologien var grundig plantet ut i det tyske Wermacht.
De norske vennene gjorde hva de kunne for å følge opp. 
Ikke så å forstå at alle norske nazister var lyse. Mange var like mørke som de foraktelige jødene. 
Det hadde Anders merket seg. 
Anders hadde funnet seg et våpen som kunne gjøre mange av dem forlegne.
Det var enda en viktig forskjell mellom Anders og mange av de andre kampfellene.
Han fremsto som idealist. Uten andre motiver enn rent politiske og rasemessige.
Det var tydelig at økonomisk vinning var viktigere for mange. Noe han fort fikk forståelsen av.
Denne oppdagelsen kunne brukes mot rivaler som truet hans kandidatur til stillinger i det nye samfunnet.
Han buste ikke frem, men brukte de små antydningers kunst. Etter hvert ble han så rutinert, at de fleste tenkte seg om både to og tre ganger før de tok en konflikt med ham.
Da han ble tilbudt en ledig stilling som politikonstabel slo han til.
Det var makt han søkte.
Ansettelsen av Anders førte til murring korpset. Det var folk med relevant utdannelse som hadde søkt.
Da de, etter en tid, forsto hva slags menneske han var, ble det slutt med det. 
Heretter var det nødvendig å gå stille i dørene på politikammeret. 
Anders visste de hatet ham. 
Det bekymret ham ikke. Det gav den avstanden som han ønsket. 
Gjorde det lettere å spille sine kort effektivt og uten smålige hensyn.
Bortsett fra gubben sjøl og en gammel konstabel som snart var moden for pensjon, var det ingen andre nazister på Kammeret.
Han fikk snart et fint forhold til Mesteren. Ble hans fortrolige.

 


Petters barndom var i realiteten slutt.
I sitt sjette leve år måtte han lære seg metoder for å overleve. 
Han, som tidligere var både støyende og tillitsfull, ble i løpet av ett døgn som forvandlet.
Han kunne nok slå seg litt løs sammen med jevnaldrende. Var det voksne tilstede ble han straks forsiktig og stille. 
Etter hvert ble han så va`r, at bare nærværet av et annet menneske kunne fortelle ham om vedkommende var fiendtlig innstilt.
Når noen spurte hvem han var sønn av, ville han helst slippe å svare. 
Hvis han følte han måtte, mumlet han så lavt at det var vanskelig å oppfatte. 
Han var bare redd.
Redd for de fiendtlige blikk. Redd for å miste sine lekekamerater.
Han var også redd for å fortelle hjemme hva han opplevde.
Moren hadde bedt ham innstendig ikke fortelle faren om det som hadde skjedd. 
Hendte det noe mer skulle han komme rett til henne. "Du vet du kan stole på mor"
hadde hun sakt.
Han visste han kunne stole på henne.
Men han følte hvor oppbrakt og ulykkelig hun hadde blitt av det han fortalte.
Han så det bekymrede blikket. 
Hørte på stemmen at det gjorde henne bedrøvet.
Han ville heller ha det som før!
Petter hadde blitt en ensom person. 
Fikk seg ikke lenger til å fortelle hva han opplevde.    
Når moren spurte hvordan det gikk, svarte han alltid "Bare fint"

Gerda var bekymret.
At folk trakk seg unna der hvor hun kom, hadde hun lært seg å leve med. 
Verre var det at hun instinktivt forsto at kontakten både med sønnen og hennes mann var brutt.
Hun greide ikke lenger å fungere som en riktig mor, selv om det var hennes høyeste ønske. 
Hun forsøkte gang på gang å få innpass i Petters verden.
Men uten å lykkes.
Hun så det i blikket. Hun så det på måten han beveget seg . Hun så det i det lille alvorlige gutteansiktet som hadde stengt henne ute.
Samtidig følte hun hvor viktig hun var for ham. Hun forsto at hun var det eneste trygge han hadde.
Ofte grublet hun på om det var en utvei som kunne gi Petter et bedre liv.
Hennes egne foreldre ville sikkert ta seg av ham om de ble bedt om det. Men, under de gjennomsiktige forholdene i denne lille byen hadde det ikke noe for seg.
Anders hjemsted lå så langt vekk. Dessuten hadde hun oppfattet så mye av det
Anders hadde fortalt om stemoren at hun forkastet tanken med det samme.
Gerda følte det som om hun var fanget i en felle. Ikke så mye for seg selv som for sønnen.
Hun så ingen utvei. Det var bare å fortsette som før. Gjøre så godt hun kunne.
Hun våget ikke å røpe slike tanker for Anders. Han ville ikke forstå hvordan hun kunne finne på å tenke slik.
Hun forsto også at han ikke lenger var så opptatt av hjemmet.
Han var fornøyd med at hun holdt huset i eksemplarisk orden. Lukten av grønnsåpe var noe han ofte noterte seg og bemerket. Han kunne si og virkelig mene det: "En mer renslig kone enn deg kunne jeg ikke fått"
Det hendte ofte nå at han ikke kom hjem om nettene. 
Som politimann var det nødvendig med nattarbeid. Som han sa: "Det må herske lov og orden om nettene også"
At det var noe mer som holdt ham borte var langsomt blitt klart for henne. 
Det var skjelden han kom til henne på nettene nå. Hun tok det ikke så tungt. Bekymringene i hverdagen la en demper på de fysiske behovene. 
Fellesskapsfølelsen med ektefellen var ikke heller så sterk som før. De vekslet ikke lenger så mange ordene når han en skjelden gang var hjemme på kvelden.
På en måte kunne det føles som en lettelse. Hun merket ikke så mye til svingningene i humøret hans når han var så lite hjemme.
Gerda hadde fått en venninne som også var gift med en nazist, Solveig Bakken.
Solveig var den lett levende typen. Etter en tid forsto Gerda at dette bare var et skalkeskjul.
Solveig var i virkeligheten livredd. Hun, som alle de andre, ble frosset ut av venner og familie. Verst av alt var det at foreldrene slo handa av henne.
Da de forsto at hun ikke ville forlate mannen ville de ikke ha noe mer med henne å gjøre.
For begge fungerte samværet som en slags ventil. De kunne sitte der å prate om uvesentlige
ting i timevis. 
Glemme krigen og problemene en stakket stund.
       
"Tyskland seirer på alle fronter!" Sto det skrevet på vegger og plankegjerder.
Nazistene hadde større oppslutning enn før. Hirden marsjerte i gatene og sang slik som deres tyske venner.
Men gatene var tomme.
De jublende massene uteble. Folket sto som en isfront mot dem. Men, dette ville nok endre seg den dagen seieren var et faktum! Det var deres hellige overbevisning.
Det var Norge de kjempet for. Norges plass i det Nye Europa. 
En ny storhetstid skulle komme. Et Europa hvor den germanske rasen, den edleste rasen, skulle herske. 
Anders smilte for seg selv. 
Han merket daglig hvordan andre mennesker fryktet ham. 
Endelig var det han som kunne dele ut anerkjennelse eller forakt. Det var han, Anders, som de nå måtte respektere enten de ville eller ikke.
Det eneste som ergret ham var den kontrollen tyskerne utøvet.
Han syntes å merke en noe nedlatende holdning overfor Nasjonal Samling. Som om de var mindreverdige i forhold til dem.
Han fant det sikrest ikke å komme med kritikk eller antydninger som kunne misoppfattes av tyskerne. Det var jo tross alt de som satt med makta.
Da var det bedre å gjøre en innsats i deres felles sak som de uten tvil ville sette pris på.
Derfor brukte han mye tid på sine frivakter i kartlegging av jøder, kommunister og andre statsfiender. Dette var noe som sikkert ville komme til nytte senere.
På Kammeret holdt han ører og øyne åpne. Noterte seg hvilke holdninger den enkelte hadde.
I N.S. hadde hans stilling i Politiet gitt ham ny autoritet. Det var blitt en avstand mellom ham og de andre. En avstand som Anders satte pris på.
Det var ikke lenger lett å sette spørsmålstegn ved hans ord. Han var jo en del av det offisielle maktapparatet. 
Han husket hva Frk. Jensens hadde sakt "Glem aldri at du er like verdifull som alle andre mennesker"
Hadde hun levd nå, ville hun ha sett at han var bedre enn de fleste andre.
Dette var Anders sin overbevisning.
   ---------------------------------------------------

Petter fylte syv år og begynte på skolen. Han ble fort populær blant de andre guttene i klassen. Årsaken var hans gode fysikk. Han var en god fotballspiller og ble som regel valgt først når de spilte på løkka. 
Gymnastikklæreren, som ikke kunne drømme om å bebreide ham for hva faren måtte foreta seg, oppmuntret ham og ga ham nye ros.
Petter følte at i klassen var han en av de andre. Det hendte aldri at de andre guttene sa noe som helst som kunne oppfattes som fiendtlighet.
Han var bare en gutt på syv år. Akkurat som de andre.
Da var det verre i frikvarterene. De større guttene kunne slenge" Naziunge" etter ham og noen ganger ble han både dyttet og slått.
Petter fant fort ut at det var lurt å holde seg i nærheten av de to lærerne som inspiserte i skolegården. Alle former for slagsmål og dårlig opptreden var forbudt. Lærerne passet nøye på at dette reglementet ble overholdt.
Skolen var i hovedsak en god opplevelse for Petter.
Han var nøye med skolearbeidet og opplevde anerkjennelsen for dette som en godkjennelse av ham selv.           11
Hva nazismen sto for, hva den var, forsto han ikke. Men, at faren hadde rett, det var han sikker på.
Som alle gutter på hans alder var foreldrene de som visste. De som forsto tingene. 
De han var glad i og stolte på. 
Riktignok var han utrygg når faren var tilstede hjemme. Anders ustadige humør gjorde Petter forsiktig. Passet på ikke å irritere. Ikke å si noe uten å bli spurt.
Ofte satt han stille og bare lyttet til de voksne. Når Partivenner av faren var på besøk og de politiske diskusjonene gikk høyt, kunne han ikke unngå å få med seg hva de sa.
I Petters fantasi ble jøder og bolsjeviker, negere og slaverne til monstre som truet menneskeheten ved sin blotte eksistens.
Han bet seg merke i utrykket "Lavpannede individer" og forsto at dette var fellesbetegnelsen de brukte på dem.
Når det ble sengetid og han ble puttet til sengs, kunne han ligge lenge våken og høre summingen fra stemmene i stuen.
Det var liksom en trygghet i det.

   ------------------------------------------------

Petter var blitt ti år.
Ingenting var som før
Han var blitt en ivrig avisleser og fulgte med i utviklingen av krigen.
Soldatene sang ikke lenger når de marsjerte i gatene.
Hjemme var stemningen trykket. Han kunne høre foreldrene føre lavmælte samtaler når han hadde lagt seg om kveldene.
Faren, som nå var overkonstabel, skiftet til sivil så fort han hadde anledning.
Han hadde fått en lutende gange. Det var slutt med at han brisket seg.
Petter forsto at nå var krigen snart slutt. Det var ikke tyskerne som hadde vunnet.
I avisene leste han om det hemmelige våpenet som snart skulle settes inn mot fienden.
Alle tilbakeslag ble kalt for omgrupperinger før det endelige slaget mot skulle settes inn. 
Før den endelige seieren.
Petter fikk nå forståelse for hva krigs propaganda er. Løgner og atter løgner!
På skolen møtte han medlidende blikk. Andre lot han forstå at oppgjørets time snart var inne.
Petter så at  moren ikke hadde det godt. Hun hadde aldri vært av den pratsomme sorten.
Nå var hun mer stille enn noensinne.
Hun hadde ikke lenger den friske fargen i ansiktet, men var blek med blå skygger under øynene.
Petter følte seg hjelpeløs og ensom når han så på moren. Han skulle så gjerne sett at hun var glad. Hun, som alltid var der for ham. 
Kunne han bare gjort noe for henne!
Han kjente dypt der inne et tung sinn og en sterk følelse av skyld hadde satt seg fast.
Det at han var maktesløs, at han tilhørte en liten gruppe i samfunnet som alle avskydde.
At det ikke var noe han kunne gjøre for å forandre situasjonen.
Petter var ti år, uten barndom og uten særlig lyst på livet. 
   -------------------------------------------------

Kapitulasjonen var et faktum.
Anders forsto at han ikke kunne vente noen nåde.
De fant ham en uke senere i et skogholt utenfor byen. Tjenestepistolen måtte brekkes løs fra hånden. 
Han hadde valgt den letteste utveien.
Greta ble hentet av uniformert Politi og kjørt ned på Kammeret.
Alle der visste hvem hun var. De visste også at hun ikke hadde vært medlem av Partiet.
Fungerende Politimester,  av de eldste på Kammeret, fortalte hva som var skjedd så skånsomt han kunne. 
Greta ble nærmest lettet. De siste årenes prøvelser hadde slitt sterkt på forholdet til mannen. Det var mest pliktfølelse og hensynet til Petter som hadde holdt henne gående.
Den eldre politimannen trodde han forsto hvordan hun hadde det. 
"Husk,  skulle det oppstå problemer så ring meg" Var det siste han sa før hun gikk.
For Greta var et vanskelig kapittel i hennes liv forbi. "Et kapittel jeg kunne vært foruten"
sa hun til seg selv.
Hun var ennå en ung kvinne med sine trettifem år.
Men årene fortalte lite. Hun visste med seg selv at resten av livet var hun gammel.
Hun hadde mistet ungdommens gnist og fremtids håp. 
    ----------------------------------------

Petter var på vei hjem. Han hadde vært  hos Besteforeldrene på besøk.
De hadde vartet ham opp med kaker og annet godt. Bestefaren kjente mange bønder og fikk byttet til seg både mel og egg.
De ville gjerne han skulle være hos dem noen dager. De så at gutten var fortvilet og redd.
"Jeg kan ta sykkelen og gi beskjed til mor" sa Bestefaren.
Men Petter ville hjem. 
Nå gikk han her gjennom gatene i den lille byen. Gater som sydet av liv. 
Mennesker syngende og ropene til hverandre i glede.
En radio var stilt opp i et vindu og de kunne høre Kongen tale til det norske folk.
På flaggstengene, som hadde stått der tomme i fem lange år, vaiet norske flagg.
Unger med små flagg som hadde vært gjemt bort på loft og i kott løp rundt og heiet som om det var syttende Mai.
Det var fest i Norge. Seieren er vår runget ut over landet. En fest som kom til å pågå i  uker.
Men, festen var ikke for Petter. Han kjente riktignok en slags lettelse over at krigen endelig var forbi. At ting kanskje kunne forandre seg til det bedre.
Han gikk der og gjorde seg så lite synlig som mulig.
Voksne mennesker var han ikke redd for. Det var skjelden noen voksne hadde brydd seg med ham.
Han var redd for å møte de større guttene. De som nå endelig kunne banke ham opp uten å frykte noe.
Det gikk bra. Han kom helskinnet hjem.
Da han gikk inn grinden fikk han se det.
Tre av rutene som vendte mot gaten var knust.
Han så  hun hadde satt papp plater inn der hvor glasset var borte.
Petter kjente at maven ble urolig. En gnagende angst satte seg fast der nede.
Han skyndte seg inn for å se etter moren.
Hun var opptatt ved komfyren. Kokte grøt til kveldsmat. Snudde seg da han kom men, fortsatte å røre med tresleiven.
"Det var godt du kom" sa hun. "Nå er grøten snart ferdig så vi kan spise"
Stemmen var normal. Dempet slik som hun alltid snakket. Uten noen form for frykt.
"Vinduene!" kom det fra Petter.
"Det var vel ikke mer enn vi kunne vente" svarte hun.     13
Morens ro smittet snart over på ham.
    ------------------------------------

Den kvelden ble de sittende å snakke lenge sammen.
Hun fortalte om farens død. At hun hadde vært på Kammeret. Hva politimesteren hadde sakt. At hun aldri hadde vært medlem av partiet og aldri på noen måte vært aktiv.
"Det vil nok bli en vanskelig tid fremover. Vi får holde oss hjemme mest mulig så skal du se at dette skal gå bra."
Hun fortalte at naboen og kona hadde vært innom før på dagen. De beklaget rute knusingen. Hadde sagt seg villige til å handle for henne "til gemyttene har lagt seg" som de uttrykte det. 
Skulle noe komme på så måtte de bare komme over til dem.
"Vi får holde sammen vi to" sa hun og la armene rundt ham.
Videre skulle hun snakke med Overlæreren slik at han kunne være hjemme fra skolen de få ukene som var igjen av skoleåret.
Petter sov urolig den natten. I drømmene så han faren for seg og hørte smellet da han segnet om der ute i skogen.
Så våknet han med et rykk. Det var glass som singlet. Men nå var alt stille. 
Han forsto  han hadde hatt mareritt.
Han forsøkte å sovne igjen, men det nyttet ikke.
Tankene svirret hele tiden rundt det som hadde skjedd.
Han var redd og følte seg så forferdelig ensom. På tross av moren.
Han kunne ikke få seg til å fortelle henne om hvordan han hadde det. Hun ville bli så lei. Kanskje begynne å gråte.
Det var det verste av alt. Når moren gråt, var det liksom det siste sikre festet forsvant.
Det ville han ikke risikere!
    -------------------------------------

Petter fylte femten våren 1950.
Han hadde vokst seg like høy som faren. At han lignet ham også ble han stadig minnet om. Folk gjenkjente faren i ham. Ikke ofte, men av og til, kunne han se hatet i øynene deres.
Når det skjedde krympet han seg. Som om han bar farens skyld. Som om han var ansvarlig for farens handlinger.
Siden han allerede som fjortenåring så ganske voksen ut, hadde han ikke problem med å komme inn på Kino for voksne.
Spesielt gikk han for å se dokument tar filmer om nazistenes grusomheter. 
Han var forferdet! Kunne nesten ikke tro det var mulig! 
Disse Kinobesøkene vaksinerte Petter mot nazismen for all tid. 
Allikevel, han hadde vært glad i faren, på sin måte. Husket de gode stundene. 
Han tenkte på ham som far. Ikke som nazist. Kunne ikke bryte med sitt eget kjøtt og blod.
Moren fortalte ham om de vanskeligheter Anders hadde hatt i oppveksten. 
Det var en begynnende forståelse hos ham for hvordan faren kunne bli det han blev.
Da han avsluttet skolegangen som en av de beste elevene, ivret læreren for at han skulle inn på Realskolen.
Han hadde lyst, men økonomisk var det ikke gjennomførbart.
Moren holdt det gående med vaskejobber. Det var vanskelig å få endene til å møtes.
Han ville tjene penger. Ikke ligge henne til byrde.
Tidlig på høsten fikk han hyre på en tankbåt. Han skulle være messegutt.  14
Gerda protesterte ikke. Hun ville bli alene og savnet av sønnen ville bli stort. Men hun trodde det ville være bra for ham med den forandringen det innebar.
Hun så det også på ham. Protester ville være nytteløse. Han var ivrig og forventningsfull.
Å komme ut i den store verden! Se andre land og kontinenter! Øynene hans glimtet av spenning og eventyrlyst.

    --------------------------------------

Petter hadde romantiske forestillinger om sjølivet. 
At det følger en viss romantikk med sjøfolk kan vel ikke benektes. Det å seile rundt på de store verdenshav. Oppleve de skiftene forhold som vår klode er så rik på. 
Forestillinger om skipet som kaster seg i de store bølgene. Vannmassene fossende in over dekket. Møtet med elementene. Stjernehimmel i tropene. Dagen som forvandler seg til natt i løpet av få minutter. Alt dette og mer til var forestillinger han idealiserte i sine dagdrømmer.
Men virkeligheten skulle vise seg å ha andre sider som hadde lite med denne romantikken å gjøre.
Han fikk tildelt den største messa. Mannskap messa.
Matroser, lettmatroser, jungen, dekksgutter og maskinfolkene.
Det gikk ikke mange dagene før han forsto at han ikke var en del av fellesskapet.
Han ble satt utenfor.
Den minste feil fra hans side, slik som å glemme å sette frem saltdrøssen, ble brukt til å terrorisere ham. De brølte i kor "Meeeesssss!"
Små hint lot ham forstå at ikke all slags dritt var velkommen til sjøs.
Men, det var ikke entydig. Det vekslet mellom en tilsynelatende godkjennelse og avvisning.
Dette virket forvirrende. Kanskje det var dårlig samvittighet som ga seg utslag?
Snart forsto han at ikke alle var enig i diskrimineringen av ham.
To tre av de eldre prøvde å snakke de andre til rette.
Dette gav ham et slags pusterom. En liten trøst som la seg mellom og gjorde det noe lettere.
Men han kunne aldri forutse hva som skulle komme. Det vekslet.
En slik usikker og stressende tilværelse ga seg snart rene fysiske utslag.
Han fikk problemer med magen. Ble hard som stein og fikk skjelden gjort det naturlige på en ordentlig måte.
Han var femten år. Visste ingenting om hva som forårsaket det hele. Hadde ingen løsning på problemet.
Snart ble det også vansker  med oppblåst mage. En plage som kom til å dominere tilværelsen.
De grep det begjærlig. 
Nå var det slutt med brølingen. Bare små hint som knivstikk inn i ham.

Han forsvarte dem i sitt indre. At han, sønn av en nazist, skulle kunne godtas uten videre,
det forsto han måtte være vanskelig.
Selv var han jo også antinazist. Kanskje mer enn dem?
Han forsøkte som best han kunne å te seg slik som han trodde de ønsket. Ville så gjerne være en av dem.
Det virket ikke. Han kunne lese forakten i øyne deres.      15
Etter atten måneder mønstret han av. Gikk en uke og slang i Rotterdam.
Følte seg mer alene enn noensinne.
Så fikk han telefon fra Konsulen.
En båt trengte Jungmann. Kunne han tenke seg det?
Han slo til.
Her ombord var det ikke så ille. Men, han ble ikke godtatt her heller selv om ingen brølte
til ham.
Her var det ingen som hadde kjennskap til hans familie.
Nå var det måten han oppførte seg på som var årsaken.
Han greide ikke lenger å slappe av.
Hele hans fysikk var som en spent fjær.
Han ble så var så var og reagerte på det minste.
Ikke at han ble sint. Tvert i mot. Han ble servil på en helt spesiell måte.
Om han utad ble oppfattet som servil, så rommet han en viss stolthet og selvbevissthet i dypet av sitt indre.
Da han forsto at noen trodde han var homoseksuell, ble han forskrekket og såret.
For første gang følte han et visst hat. Hat mot det han oppfattet som utspekulert ondskap.
Han tenkte gjennom dette med hat. Så kom han til at det var selve ondskapen som fenomen han hatet.
Ikke de som satte det ut i livet.
Han kunne jo tydelig se deres egen hjelpeløshet. Ondskapen mente han var en form for kompensasjon. En måte å slå mot noen, om ikke årsaken.
    ---------------------------------------

Å jobbe på dekk var en ny situasjon
En friere og bedre tilværelse på mange måter.
Nå var han en av mange.
Det var ikke lenger så lett å straffe ham kollektivt.
Straffe ham for at han var som han var.
Men stikkene var de samme. 
Petter ble ekstremt renslig.
Dusjet flere ganger i døgnet.
Men samme hvor mye han vasket og vasket, følte han seg like skitten.
Han kom til å tenke på ordene: "Vi har ikke bruk for all slags dritt til sjøs"
Nå var han blitt slik. En dritt..
Han var skitten.
Mer og mer ble det til at han isolerte seg.
Kunne sitte å se utover havet i timevis.
Så kom angsten.
En snikene uforklarlig redsel slo seg ned i brystet.
Han kjente den som det første når han ble purret ut til vaktene. Han bakset med den helt til søvnen fikk tak når han køyet inn.
Tilværelsen ble en kamp for å overleve fra dag til dag.
Han var stresset til det ytterste. Drevet til det ytterste.
Så slo tanken ned i ham: Kom deg hjem!
   -----------------------------------------------

Han sa i fra i god tid før de ankom L. A.
Førstestyrmannen hadde spurt om han ikke heller ville stå ombord til de kom til Europa.
Men nei. Nå hadde han bestemt seg. Nå ville han hjem.
"Har du råd til det da"? hadde styrmannen spurt.      16
"Jeg skal forsøke å jobbe meg over" hadde han svart.
Nå hadde han fylt Atten.
De amerikanske myndighetene lot ham få visum for tre uker.

Å være alene i en by som Los Angeles var ikke noen spøk.
Her hadde alle nok med seg.
Dessuten var det utrykt der ute i gatene.
Inntrykket av et beinhardt samfunn hvor kampen for å overleve var alt overskyggende,
rokket ved hans forestillinger om USA.
Glad var han den dagen han fikk telefon fra Konsulen. Det lå et skip som skulle til Europa
og bare ventet på ham.
De manglet en mann for å kunne dekke opp vaktene.
Konsulen hentet ham med sin egen bil og kjørte så fort han kunne mot havna.
De hadde bare to trosser ute. En forut og en akter.
Straks han var ombord ble det kastet loss og taubåtene bukserte skipet ut til klart farevann.
Messegutten viste ham til lugaren.
Så sto Første styrmannen i døra. Om han kunne tenke seg å tørne til med en gang?
Peter smilte. "Jeg skal bare slenge på meg arbeidsklærne"
To minutter senere var han i full gang, sammen med de andre, å gjøre skuta sjøklar.
Han var ikke lei seg da Los Angeles forsvant der akter.
Nå ville han snart være hjemme. Noen uker til var det hele.
    ----------------------------------------

Petter trodde ikke på undere.
Men denne båten var nesten som et under.
For første gang i sitt liv ble han behandlet som et fullverdig menneske. Med respekt. 
Dette hang sammen med at han ikke var redd for å arbeide.
Styrmannen og Båsen ga uttrykk for tilfredshet med ham. De andre gutta på dekk gjorde det samme. 
Petter kunne nesten ikke tro det kunne være så bra ombord i et skip.
Men, selv om Petter nå opplevde en helt annen verden enn før, så ville ikke angsten slippe taket.
Han kunne ikke la være å tenke på hvor annerledes det hele ville ha vært om han hadde kommet ombord her som førstereis.
Hele hans livs situasjon ville ha fortont seg annerledes.
Det var bittert, men lite han kunne få gjort med det nå.
    -----------------------------------

Sjøstjernen, som skipet het, var en blanding av laste båt og passasjer båt.
Et smekkert og vakkert skip som gjorde stor fart.
Petter gledet seg hver gang han skulle til rors. Det var en herlig følelse å stå der med full kontroll over Svanen, som han døpte skipet i sitt indre.
Det var tydelig at Offiserene hadde den samme følelsen. Du kunne se kjærligheten til skipet i ansiktene deres.
Det var ikke få andre skip de innhentet og passerte. Trauste tunge lasteskip som stanget seg frem mot dønningene.
Sjøstjernen liksom skar seg gjennom uten å miste fart.
Petter merket at også trisene likte ham.
Det var noe nytt.
Han hadde aldri hatt noen stor stjerne hos kvinner før.     
Nå var han atten år og følte dragningen mot det annet kjønn sterkt.
Ofte drømte han om å treffe ei jente å dele livet med.
Han trodde det var eneste muligheten for å få en helt ut fortrolig venn.
En som kunne forstå hvordan han hadde det. Kanskje hjelpe ham å slippe angsten og de sterke spenningene i kroppen.
Sjøstjernen og livet ombord ble en sterk inspirasjon for Petter. Viljen til å komme ut av den vanskelige livssituasjonen ble kraftig styrket.
    -------------------------------------

De passerte Panama kanalen og satte kursen langs kysten mot New York.
Dagene gikk fort nå. Trivselen gjorde liksom tiden kortere.
De nærmet seg den store verdensbyen og kunne snart se Frihets Gudinnen som tronet
lik en vaktpost over havnen.
Så kom taubåtene.
De ble buksert inn til kai ved Manhattan. 
Straks fortøyningene var på plass, begynte havnearbeiderne lossingen.
Dekksmannskapet ble sent ut på skutesida for å skrape og male. 
Hun skulle være på sitt fineste nå som reisen gikk til Europa.
Petter og lettmatrosen som han gikk sammen med på fire åtte vakta, ble satt til å friske opp fot merkene akter.
Nå fikk de se på nært hold hvordan byens kloakk brakte med seg tusener av de unevnelige.
Aldri har sjøfolk hatt så stor skrekk for å falle i sjøen!
I middagspausen tok de en tur i land. Kjøpte med seg noen øl fra nærmeste Bar.
Det var sjokkerende å se fattigdommen. 
De ble omringet av folk som tigget penger. De fleste var av italiensk opprinnelse.
Petter kunne ikke la være å tenke at de ville hatt det bedre i Italia.
Der skinner solen. Her i New York var det kaldt og surt.
Livet mellom asfalt og betong var lite å trakte etter.
Petters forestilling om Amerika som det forjettede land, fikk sin endelige knekk.
Den italienske befolkningen hadde nok mistet den for lenge siden.
    ---------------------------------------

Da skipet var losset, ble kursen satt mot Norfolk..
De skulle laste kull for Hamburg.
Men før kullet kunne taes ombord, måtte alt treverk  i laste rommene fjernes.
Plank som var lagt langsetter over spantene. Det var store mengder av dem.
De ble buksert ut på Petters vakt. De måtte tørne til i laste rommet straks etter frokost.
Etter middagen var de kommet så langt fra land at dumpingen av planken kunne begynne.
Slik gikk hele frivakta med jobbing.
Så var det å gå på vakt igjen fra klokka fire.
De la til kai i Norfolk mens de ennå var på vakt.
Så fikk de sannelig vakt på dekk til klokka var sju på morgenen i tillegg.
De tok det med godt humør.
Petter kom aldri til å glemme denne natta.
Den ble stående for ham som en demonstrasjon på hva samarbeid og gjensidig tillit kan utrette.
Lasteanlegget var svære greier.
Gjennom en kjempesvær tut, som kunne styres ned i laste rommene, kom kullene strømmende.
Lastingen hadde så stor hastighet, at de bokstavelig talt kunne se skipet synke dypere og dypere.
For å få fordelt lasten jevnt i skipets lengde, ble det nødvendig å slippe henne litt ut fra kaia og forhale henne noen meter. 
Uten denne manøveren kunne ikke lasteapparatet komme forbi mastene.
Styrmannen, en grei og tillitsvekkende kar, mente de tre ville greie dette uten annen hjelp.
Lettmatrosen forut og Petter akter. Selv sto han midtskips og dirigerte det hele.
Ingen kommando rop eller hvissling. Bare tegn med armene.
Da jobben var gjort ,kom amerikaneren som kjørte lasteapparatet ut av styrerommet sitt.
Ved hjelp geberder uttrykte han sin anerkjennelse. 
Da kikket de tre på hverandre og smilte. 
"Dere gjorde en fin jobb gutter" kom det fra Styrmannen.
Disse ordene bevarte Petter, som var det en skatt, i sitt indre. 

    ----------------------------------- 

Når kursen settes mot nord Europa, får de fleste sjøfolk en egen god følelse i kroppen.
Den britiske kanalen er nærmest som hjemtrakter å regne. 
Nå er avstanden til hjemlandet så kort. Forventningene store. Det meste er kjent og føles
derfor trygt på en måte.
Petter følte dette som alle de andre. Men tanken på å møte moren. Å fortelle det, som han hele tiden hadde holdt skjult for henne, blandet bitterhet inn denne opplevelsen.
Han hadde avsluttet alle brev med å understreke at han hadde det bra. 
Lagt vekt på at hun skulle kjenne seg glad på hans vegne.
Hun hadde sikkert nok å stri med uten at han skulle legge sten til byrden.
Uvissheten om hva han ville møte av vanskeligheter hjemme ble mer og mer påtrengende
Da de klappet til kai i Hamburg fikk han det så travelt, at de dystre tankene ble skjøvet i bakgrunnen.
Det var mye som skulle ordnes.
Førstestyrmannen ville gjerne han skulle bli..
"Jeg har fått det inntrykk at du har trivdes ombord. Vi er også svært fornøyd med din arbeids innsats."
Petter takket. Men nå ville han hjem.
"Ja ja. Du vet jo best selv hva du vil. Jeg hadde håpet du ville ombestemme deg"
Han trykket Petter i handa.
"Så får du ha god reise hjem da. Hvem vet. Kanskje vi sees igjen" Var Styrmannens siste ord.
Petter ble overrasket da to av dekksmannskapet ville ha ham med på Bar før han dro.
"Vi tar et par øl, så følger vi deg til Jernbanestasjonen etterpå"
De sto utenfor på Perrongen og pratet med ham til toget satte seg i bevegelse.
Petter lukket vinduet og var alene.
Nå kom tankene veltende over ham med hele sin tyngde.
Den korte tiden ombord i Sjøstjernen hadde vært som en pust fra en bedre og lykkeligere verden.
Ville han noensinne oppleve noe lignende igjen?
Han hadde sine tvil.
Før eller siden må jeg vel komme ut av dette helvete, tenkte han.
Han kikket ut av vinduet og så istykker bombede hus og hauger av ruiner.
Selv da toget tøffet seg fram ute på landsbygda var det ruiner å se.
Sannelig hadde tyskerne fått betale for sine forbrytelser.
Sannelig har jeg fått betale for deres forbrytelser! Tenkte han.

Han satt lenge å så ut over høstlandskapet. I motsetning til hjemlandet, hvor høsten var et fargesprakende fyrverkeri, virket landskapet trist og kjedelig.
Det var tydelig at det blåste mye over de store slettene. Trærne hadde liksom gitt etter. 
Hadde ikke motstått det stadige presset.
Dette er altså Tyskland. Landet som faren hadde knyttet sin skjebne til. 
Landet hvor vanviddet hadde satt massemord i system. Landet som folk fra flere kontinenter måtte bekjempe i fellesskap for å redde menneskeheten fra undergangen.
Petter følte bare en tomhet og likegyldighet over for dette landet. Det var intet her som appellerte til ham. 
Bildene fra  filmene rullet gjennom hodet. Tusener på tusener av lik. 
Av menneske skjebner. Menn kvinner og barn. Stuet sammen i ku vogner og sendt til døds fabrikker. Ikke fordi de hadde gjort noe galt. Bare fordi de eksisterte. 
Fordi noen hadde rettet hatet mot dem. Ei felle, et blindspor, som avledet menneskene. Avledet oppmerksomheten bort fra dem de burde hate. Bort fra bærerne av ondskap. 
Slik tenkte Petter der han satt å så utover det triste landskapet som for forbi utenfor vinduet.
Han hadde hengt kappen på en knagg ved vinduet.
Nå trakk han kappen over hodet og forsøkte å sove. Så gled han inn i en halvt våken, halvt sovende tilstand. 

Han må ha sovnet til sist. Han skvatt til da toget stoppet med et rykk. De var ved den danske grensen.
Lyden av blide danske stemmer som trengte inn i kupeen, fikk ham til å smile.
Smile, fordi han på en måte følte at nå var han hjemme.
Han visste det var en lang reise som lå foran ham, men likevel var han hjemme.
Hjemme hos sine. Danskene var som nære slektninger, bare med enn litt annen dialekt.
    ------------------------

Petter sov lenge. Våknet ikke før lagt ut på formiddagen.
Han ble liggende å høre på lydene. Lyder fra trafikken ute på gaten. 
Så hørte han moren romstere ute på kjøkkenet.
Tenk at han nå virkelig var hjemme! 
Tre år hadde han seilt ute. Tre år som nesten hadde tatt livet av ham.
Nå, når han lå her hjemme i sin egen seng, på sitt eget rom. Nå kunne han ikke forstå hvorfor han hadde holdt ut.
Så kom han på hva han hadde lest i ei bok: "Håpet er viktigere enn visshet om fremtiden". 
Ja, han hadde hele tiden håpet. Håpet at ting skulle rette seg. Håpet at en eller annen ville forstå hvordan han var.
Han var ikke nazist, ikke rasist. Han var bare ham. Han Petter. En ung gutt uten skyld eller ansvar for andres gjerninger.
Så kom han til å tenke på setningen om at fedrenes synder straffes i flere ledd.
Han kunne ikke godta noe sånt.
Han hadde bare blitt født inn i en familie. Hadde ikke valgt det selv. 
Hvordan kunne han da ha noe slags ansvar for de som fødte ham inn i denne familien? 
Petter kjente at sinnet veltet opp i ham. Et sinne rettet mot dumheten. Mot fordommene.
Mot småligheten.          
Samtidig kjente han hvor hjelpeløs han var.
Han visste ikke hvordan han skulle gripe det hele an.
Jeg greier ikke å komme ut av dette ved egen hjelp.
Det måtte da være noen som kunne hjelpe? Noen som visste hvordan?   
Så kom han til å tenke på moren.
Han kunne stole på henne. Men kunne hun forstå hvordan han hadde det?
Forstå hvorfor han hadde blitt som han var?
Han var ikke sikker på det.
Hun var alltid så kjærlig. Passet på ham. At han spiste ordentlig. At han kledde seg godt  når det var kaldt.
Ga ham ting. Ting som skulle gjøre ham glad.
Men, han ble ikke glad av ting!
Hun representerte fremdeles et slags trygghet.
Men ikke den trygghet han trengte. Tryggheten inne i ham.
Han hadde vært inne på tanken å gå til Lege.
Kunne han få orden på magen, så kanskje?
Han kunne gå til Legen å klage på magen. Kanskje ville det føre til noe?
Han visste ikke.
En ting visste han med sikkerhet. Han ville ikke være i stand til å åpne seg for noen.
Ville ikke være i stand å fortelle, fortelle om nedverdigelsene han hadde vært utsatt for.
Han var for stolt, for flau, og hadde for liten selvfølelse til det.
Selv ikke moren ville han greie å snakke åpent ut med.
Ikke ønsket han det heller. Hun hadde nok som det var.
Her lå han mellom dyne og kritthvitt laken. 
Rommet var rent og ordentlig.
Hun hadde forberedt alt for at han skulle trives. For at han skulle være glad for å komme hjem.
På veggen hang et bilde av ham fra den gang han var liten.
En gutt i kortbukser. Med pannelugg og fregner. En gutt som smilte.
Men smilet var bare utenpå. Det husket han godt. Et utenpå smil for å gjøre henne glad.
Herre Gud! Nå så han seg selv og sitt korte liv i en` sekvens. Han hadde måttet spille fra han var fem år!  Spille for å glede henne. Spille for å kunne fungere blant andre.
Spille for å innbille seg selv. Innbille seg at egentlig var det ikke så ille som det så ut til.
Han hadde måttet lære å forestille seg fra han var fem år gammel!
Faan! For et liv!
Han hadde lyst til å skrike. Skrike ut for all verden. Skrike ut at han, Petter, bare er  en gutt, en ulykkelig gutt, en gutt som ønsker å være glad!
En gutt som skammer seg over seg selv fordi magen ikke virker som den skal. 
Fordi han begynner å svette når han kommer for nær andre mennesker.
Fordi han er usikker og ikke vet hva de venter av ham.
Fordi han stinker. Fordi han har blitt den dritten som de ikke hadde brukt for til sjøs!
Han kjente tårene komme i øynene. 
Nei, nei! Nå må jeg ta meg sammen! 
Han tvang de selvmedlidende tankene unna. Har jeg holdt ut i alle disse åra, så skal jeg ikke gi opp nå!
En gang skal jeg ut av dette. Han forsto. Uten håp er alt forbi. 
En gang skal jeg få det livet jeg ønsker. Et liv uten angst. Et liv i frihet.
Du må bare ikke gi opp, sa han til seg selv.
Han hadde bestemt seg for å søke Lege. Men, han lurte på hvordan han skulle få forklart      hva han ville.
Hvordan skal jeg legge det fram?
Jeg får konsentrere meg om å få orden på magen, tenkte han.
Han bestemte seg for ikke å nevne dette for moren. Mente det var best å vente. Vente å høre hva Legen sa.
Han så på klokken. Snart halv tolv. 
Jeg får komme meg opp før hun begynner å undre seg. Kanskje går hun der ute på kjøkkenet og venter på at jeg skal stå opp.
Han kledde seg raskt og gikk ut til henne.
"Det var godt du fikk sove så lenge. Du var nok skikkelig sliten etter den lange reisen" sa hun og så på ham med det gode omsorgsfulle smilet.
"Ja, det var godt å få sove ut" svarte han.
Hun hadde dekket bordet. Nå satte hun igang å steke egg og koke kaffe.
Hun spiste ikke stort selv, men nødet ham til å ta for seg. 
Så ville hun han skulle fortelle mer om årene han hadde vært på sjøen.
Hun hadde vært så glad for brevene. Glad for at han hadde hatt det godt.
Petter fikk problemer med å se henne i øynene. 
Snart forsto hun at noe var galt. "Men du skrev da at du hadde det bra"!
Hun var nesten litt ergerlig i stemmen.
"Hva skulle jeg ellers skrive" forsvarte han seg.
Han tok fram Sigarett pakken og tente en røyk.
"Har du begynt å røyke også"? Hun hadde den vanlige stemmen igjen.
Petter var forbauset. Han hadde røkt i alle år mens han var ute.
Så kom han til å tenke på at det kunne hun jo ikke vite.
Han ble sittende å røke i taushet. Greide ikke å se på henne.
Hun reiste seg og gikk rundt bordet. La armen rund skuldrene hans.
"Stakkars deg gutten min. Du slapp ikke unna der heller" Stemmen var mild og medfølende.
Petter kjente tårene komme. Det var tre år siden noen hadde snakket til ham på denne måten.
Han greide ikke å få sakt noe. Bare satt der og lot tårene renne.
Så grep han sigarett pakken og tente seg en ny røyk.
Hun strøk ham over håret. Strøk og strøk. Greide ikke å finne ord.
En blanding av harme og fortvilelse tok tak i henne. Hvordan kunne de være så hjerteløse?
Skulle han, en ung gutt, bære skylden for noe han ikke hadde noen skyld i?
Gerda var forskrekket. Hun forsto han hadde gjort hva han kunne for å skåne henne.
"Hvorfor kom du ikke hjem før"? Hun snakket lavt og med en mild stemme.
Han kunne ikke svare. Satt der taus og så ned i bordet, mens tårene ikke ville slutte å komme.
Så tok han seg kraftig sammen. Tørket seg i ansiktet og rettet seg opp.
Men han greide ennå ikke å se på henne. Følte at han hadde gjort henne ulykkelig.
Nå hadde han gjort det han hadde bestemt seg for ikke å gjøre. 
Skyldfølelsen veltet opp i ham. Han ble kvalm. Her kom han hjem og gjorde det eneste menneske han hadde ulykkelig! Faan! Faan! 
Hun sto taus og så på ham. Dette er mer alvorlig enn jeg først forsto, tenkte hun.
"Jeg går og tar en dusj" fikk han stotret frem. Han hadde problemer med å beherske stemmen.
"Ja, ja. Gjør det. Vi kan prate mer siden" Gerda hadde fått en vond følelse i mellomgulvet.
En følelse som om en ulykke hadde rammet dem. Som om en tung sorg hadde satt seg fast i kroppen. 
"Herre Gud! Herre Gud! hvisket hun frem for seg selv. Hva har de gjort med gutten min!
Gerda hadde hatt en vanskelig tid. Det var jobber nok, men hun hadde ingen utdannelse.  
Hun kunne bare ta slikt som ikke satte andre krav enn hva hver husmor kunne.
Det ble vaskejobber. I tillegg drev hun litt med søm for folk. Hun kunne godt tenke seg mer av søm, men folk sydde ikke lenger om gamle klær. Nå ble det meste kjøpt nytt.
Hun var lykkelig for at det lille huset var gjeldfritt. Det hun kunne greie å tjene holdt bare til det mest nødvendige.
Gerda hadde liten omgangskrets. Det var foreldrene. Så var det nabofamilien. De samme som hadde hjulpet henne de første vanskelige ukene etter den tyske kapitulasjonen.
Solveig Bakken vanket fremdeles hos henne. Hun var nå skilt fra sin mann.
Gerda og Solveig ble svært nære venner. De trøstet og støttet hverandre når det var nødvendig. 
De fleste mennesker hun kom i kontakt med var greie eller likegyldige. 
Men, intuisjonen fortalte at hun måtte være forsiktig. Ikke utfordre noen. Ikke stille krav.
Hun møtte skjelden hat eller forakt nå. Men blikkene fortalte. Intet var glemt.
Hun hadde sluttet å omgåes tidligere nazister. Hun så ingen mening i det. Hun hadde jo heller aldri selv vært nazist.
I det hele var Gerdas liv nå ganske normalt. En lang serie med dager som ikke skilte seg særlig ut fra hverandre. Det var slik hun helst ville ha det.
Petters hjemkomst hadde rokket ved denne roen. Fortiden rykket tett inn på henne igjen.
Engstelsen og dem murrende uroen hun hadde følt da det hele var på det verste, var tilbake. Som den gang, var det sønnen og hans ve og vel som opptok henne.
Da det ble klart for henne at Petter ikke hadde hatt det slik hun hadde trodd, var det som hun ble truffet av et slag. 
Skyldfølelsen veltet opp i henne. Skyld, fordi hun hadde trodd det hun helst ville tro.
Hun ønsket jo så inderlig at han skulle ha det bra.
Men, det så hun nå, hun hadde også trodd for sin egen del. Hun hadde lurt seg selv fordi hun ville bli lurt. Hun hadde villet lette livet for seg selv. 
Det, mens hennes uskyldige barn ble tråkket ned!
Greta følte seg som en kjeltring. Som en som hadde slått hånden av sitt eget barn.
Hun var da mye verre enn de andre! 
Greta hulket stille. Nå så hun seg selv. Så sin egen egoisme. 
Hun hadde sviktet som mor.
Hun krympet seg innvendig. Hun så hvordan han hele tiden strevet med seg selv.
Hvordan han forsøkte å gi henne inntrykk av at det ikke er så ille.
Så hvordan påkjenningene allerede hadde merket  det unge ansiktet. En gutt på atten. Alvorlig og stiv som en eldre mann.
Hun ville så gjerne hjelpe ham. Hadde hun bare visst hvordan.
Hun kunne jo ikke få gjort noe med det samfunnet de levde i. Hun kunne ikke beskytte ham mot andre.
Hun gjorde hva hun kunne. Brukte den eneste måten hun kjente til. Vasket klærne hans.
Holdt rommet rent. Prøvet å gjøre det så hyggelig i hjemmet som mulig.
Men, det var som han ikke så det. Han var nesten ikke tilstede.
Han var fjern og tydelig opptatt av sin egen verden. Hun kunne se at denne hans verden ikke var noen hyggelig verden. Hun kunne føle hvordan stresset gjorde ham overfølsom.
Hvordan hele den ung kroppen var spent til bristepunktet.
Hun var redd. Redd for hans helse. Redd for hva han kunne finne på. Redd for å miste ham. 

Petter hadde fått seg jobb på verftet.
Han følte hvordan arbeids kameratene så på ham. Hvordan de vurderte ham.
Alle visste hvem han var. Historien om faren hadde vært det store samtaleemne den første tiden etter krigen.         
De fleste lot som ingenting. Noen få la ikke skjul på sin forakt.
Enkelte, som forsto hvor vanskelig han hadde det, forsøkte å være hyggelige. 
La an en kameratslig tone. Ville ha ham med på aktiviteter i fritiden.
De fant fort ut at det ikke hadde noen hensikt.
Petter hadde ingen tillit til medmennesker lenger. De bitre erfaringene gjorde at han lukket seg inne i seg selv.
Han hadde et ønske i seg om å være med, men tanken på nærkontakt med andre skremte ham.
Det var umulig for ham å føre seg på en avslappet naturlig måte. Han var alltid på vakt. 
På vakt mot nye skuffelser. På vakt mot fornærmelser. Redd for å se hva han så ofte hadde erfart. Vennlighet som snudde til forakt.
Han kunne være med på praten. Det var ikke det. Men han var ikke i stand til noe mer.
I perioder hadde han følt hat mot de andre. Hat mot dem som gledet seg over livet. Mot dem som tok det han mest av alt ønsket som selvfølgeligheter.
Men å hate setter grenser. Innsnevrer og isolerer i enda større grad.
Petter endte opp med en balansegang mellom å unnskylde og forstå, samtidig som han så hvor små de kunne være. 
Han ble forferdet da han måtte innse at han kunne være like liten. Hvordan han kunne tenke i samme fordomsfulle tankebaner. 
Det ble livs viktig for ham å jobbe med  ærlighet overfor seg selv. For å bli mest mulig objektiv.
Å se seg selv utenfra så og si. Som et objekt. Et fenomen i virkeligheten utenfor. Et fenomen som var ham selv.

Han var ikke redd for å arbeide. Sto på det han kunne. Var aldri uvillig når han ble spurt om å arbeide overtid. 
De arbeidet i små grupper. Petter ville de gjerne ha med. Arbeidsomhet og pålitelighet var viktig. Arbeidslaget var avhengig  nettopp av det.
Det var gode tider. Fortjenesten ble stadig bedre. Overtidsarbeid var det ofte.
Likevel, han var glad når han kunne sette seg på sykkelen og tråkke hjem.
Stresset og arbeidet til sammen, ble uhyre slitsomt.
                                   -----------------------------------------------
Det var stoler plassert langs veggene. Rundt hele rommet. Folk satt å så med tomme blikk ut i luften, eller de bladde i års gamle ukeblader.
Mellom hver som ble ropt opp, var det en evighet, syntes Petter.
Mer enn en time satt han der før det ble hans tur
Da han ble lukket inn gjennom den polstrede lydtette døren, kjente han hvordan svetten rant i fra arm hulene.
Legen var en eldre kraftig mann med et strengt ansikt. Han kikket på Petter uten å foretrekke en mine.
"Sett deg i stolen her" kom det litt bryskt.
"Nå, hva feiler det deg da"? Han snakket slik eldre autoritære personer har for vane når de henvender seg til ungdommer. 
Petter fikk en følelse av å være helt ubetydelig for denne mannen.
Han forklarte litt usammenhengende hvorfor han var kommet. Om magen som han stadig hadde problemer med. Om hvordan han var plaget med svette og vond lukt.
"Men vasker du deg ikke da"? Legen hadde et snev av ironi i stemmen, som Petter bet seg merke i.
Så fortalte Petter hvor ofte han dusjet og vasket seg. Hvor nøye han var nettopp med det.
Og mens han fortalte så han hvordan Legen gjorde seg opp sin mening om ham.
Hørte han brummet noe uforståelig. "Vel, vel", sa han. "Jeg skal kontakte en psykiater og bestille time til deg. Du vil få beskjed så fort jeg får svar".
Petter nærmest tumlet ut av Legekontoret. Forvirret og skuffet.
Han hadde trodd han skulle bli møtt på en annen, litt mer hensynsfull måte. Hadde ventet å få råd og veiledning om ting han kunne foreta seg. Kanskje en resept på medisiner som kunne få magen til å fungere normalt.
Ikke visste han hva en psykiater var for noe heller.
Han satte seg på en benk i parken før han gikk hjem. Prøvde å vurdere tingene. 
Han kom til at nå ville han få hjelp. Nå hadde han begynt på veien ut av denne elendigheten.

Det gikk tre uker før han hørte noe mer. Tre uker hvor han følte seg litt lettere til sinns.
Bevisstheten om at noe var i ferd med å skje, styrket hans tro på at et bedre liv var innen rekkevidde.
Det han trengte var rettledning. Noen som kunne peke ut veien han måtte gå.
Brevet lå på kjøkkenbordet en dag han kom hjem fra jobben.     24
Fylkessykehuset sto det trykt utenpå konvolutten. 
Det var ikke adressert til ham, men til moren. Hun hadde lest det.
Han spurte hvorfor brevet ikke var rettet til ham?
"Du er jo ikke myndig" svarte hun. 
Han stusset litt ved dette, men slo seg snart til ro med Gretas forklaring.
"Nå skal du se det hele ordner seg til det beste for deg" sa hun.
Av brevet fremgikk det at Psykiateren også ville samtale med henne. 
Han likte det ikke, men det var svært lite han kunne gjøre med det.
Begge måtte be seg fri i fra jobben. De hadde fått time midt på dagen.

Psykiateren var en eldre mann. Han snakket først litt med dem begge. Så ba han Petter sette seg på vente rommet så han kunne få snakke med Greta alene..
Da hun kom ut, kunne han se hun hadde grått. Men hun forsøkte seg med et smil og ba
Petter gå inn til ham. "Jeg tror han er en som kan hjelpe deg" hvisket hun og klemte han kjærlig i armen.

Frederik Maier var overlege ved den psykiatriske avdelingen. Han kom fra en av Danmarks bedre familier. Det var ekteskapet med en norsk Dame, også fra en bedre familie, som hadde brakt ham til Norge.
Frederik Maier var en godslig utseende mann. En mann som hadde passert sine beste år.
Ikke så høy, men hadde desto større i omfang. Når han snakket kunne mann lett høre han var dansk. Ordene var norske, men betoningen dansk.
Han kikket over brilleglassene og ba Petter sette seg.
Han begynte å snakke i en vennlig og deltagende tone. Om dagligdagse ting som været, at Petter hadde måttet ta seg fri fra jobben, og mente at han, som hadde fart til sjøs, måtte ha sett mye av verden.
Så pratet han litt om moren som var bekymret for ham. At han hadde hatt en vanskelig tid og videre i den duren.
Så begynte han å stille spørsmål. Han hadde forstått det slik at Petter hadde problemer med magen? At han var ofte fraværende når moren snakket til ham.
Så ville han at Petter selv skulle fortelle hvordan han hadde det.
Petter, som ikke riktig forsto hvor han ville hen, gjentok omtrent hva han hadde sakt til Legen.
"Ja, ja, jeg forstår du har problemer med magen. Nettopp magen er den mest følsomme delen av vår kropp når det gjelder problemer. Den sier alltid i fra på en eller annen måte.
Jeg forsto det slik på din mor, at du også har fått det for deg at du lukter. Hvorfor mener du det"?
Det gikk et støkk gjennom Petter. Her satt denne psykiateren og dro hans ord i tvil! 
Han måtte da selv vite best at det var slik. Der ute på sjøen var det enkelte som ikke hadde lagt fingrene mellom i sin iver etter å fortelle han det.
Fra dette øyeblikk var Petter på vakt. 
Han følte helt instinktivt at her var det en helt annen oppfatning av hans situasjon enn den reelle.
En forbitrelse mot moren skjøt opp i ham. Hva faan er det hun har sakt?
Han følte at han ble rød i ansiktet av sinns bevegelse. Han så hvordan Maier noterte seg det.
Så han skrive det ned i den svære boken sin.
"Det er ikke noe jeg har fått for meg. Det er slik det er"
Petters stemme kunne ikke skjule at han var opprørt.
Maier løftet  blikket fra skrivingen og så granskende og interessert på ham.   
Så ble han sittende å se mot vinduet. Det var tydelig at han hadde falt i sine egne tanker.
"Det er kanskje best vi griper saken an på en annen måte" sa han og så på Petter igjen.
"Din mor nevnte din far og de vanskeligheter familien har gått gjennom. Om du nå ville beskrive hvordan alt dette har fortonet seg for deg. Hvordan og når dine problemer med maven og dine andre plager oppsto"?
Petter kjente hvordan han falt til ro igjen.
Han begynte litt nølende å fortelle. Han snakket og snakket, mens Maier noterte.
Fortalte om hvor redd han hadde vært for faren. Hvordan folk hadde behandlet ham under og etter krigen. Hvorfor han ikke var villig til å bære skylden for hva andre måtte ha gjort.
Men, det var tiden til sjøs som opptok ham mest. Hvordan de hadde terrorisert ham da han var førstereis. Hvordan angsten hadde kommet og etter hvert gjort livet om til et helvete.
Han snakket ikke med hat i stemmen. Snarere unnskyldende. Han, Petter, var sønn av en nazist. Det var vel ikke annet å vente. Han visste hvilke forbrytelser nazistene hadde begått.
Så fortalte han om hvordan og hvorfor han selv hadde kommet til å hate nazismen.
Hvordan han hele tiden hadde håpet på å bli godtatt. Håpet at angsten og alt det vonde ville forsvinne.
Petter gjenopplevde ydmykelsene, fornedrelsene, fortvilelsen. Han kjente tårene komme.
Hadde vanskelig for å sitte stille.
Så stoppet ordflommen. Han satt der å gråt. Gråt stille og fortvilet. Gråt som om han var et barn igjen.
Maier stoppet å notere. Satt å så på Petter. Så på ham med medynk i blikket.
Så reiste han seg opp fra stolen og gikk rundt bordet. La hånden på Petters skulder.
"Vi skal nok komme over dette Petter. Men, det er nødvendig å få lagt deg inn her på sykehuset. Er du villig til det"?
"Ja, kan jeg bare komme ut av denne forferdelige angsten så." Petter tok frem lommetørkleet
og forsøkte så godt han kunne å stramme seg opp.
"Godt" sa Meier. "Jeg skal forsøke å ordne det slik at du kan bli lagt inn her så fort som mulig. Vi har liten kapasitet her i forhold til behovet, så du må nok vente noen uker".
Petter nikket. Han var glad for Maiers overbevisende holdning. Det var liksom noe trygt i måten han snakket på. Det virket som det kun var et spørsmål om tid før Petters
vanskeligheter ville være overvunnet.
Maier skiftet tema og spurte litt om jobben. Om han trivdes der. Hvordan arbeidskameratene var. Til slutt rundet han det hele av med å fortelle en spøkefull historie fra sine egne ungdoms år.
Petter følte seg svært mye letter til sinns da de trykket hender og sa farvel.
Det ble ikke vekslet mange ord mellom moren og Petter på hjemveien. De hadde mer enn nok med sine egne tanker.
   -------------------------------
Greta hadde lite greie på psykiatri og sinnslidelser. 
Hun hadde fått et brev fra Maier noen dager etter besøket på fylkessykehuset.
I brevet ga han uttrykk for at Petter sannsynligvis led av en form for Schizofreni.
Riktignok var det nødvendig å ha Petter under observasjon noen tid for å kunne fastslå dette med sikkerhet. 
Han hadde forstått det slik at Petters største problem var en følelse av urenhet. Noe, som han antok hadde sammenheng med hans pubertet og mulige senere seksuelle opplevelser.
Han mente hun ikke måtte si eller antyde noe som kunne styrke hans vrangforestillinger på dette området.
Videre ville han konferere med henne når det gjaldt de behandlings metoder det kunne bli aktuelt å anvende. 
Petter, som jo bare var atten år, var ikke myndig og kunne ikke selv gi samtykke i slike saker. Det var nødvendig at han og Greta, som Petters nærmeste foresatte, hadde jevnlig kontakt.
Videre påviste han det faktum at det var Petter som på eget initiativ hadde søkt hjelp.
Av den grunn sto det selvsagt helt fritt for sønnen å avbryte behandlingen om han skulle komme til at den ikke var til noen hjelp.
Greta hadde sittet lenge med brevet i handa.
Hun hadde en følelse av vanmakt og frustrasjon. Ordet sinnslidelse likte hun lite.
Hennes forståelse av Petters problemer så hun mer i sammenheng med det press han hadde vært utsatt for. Et press som han helt uforskyldt hadde fått på seg.
Selv om Gretas kunnskap om sønnens indre liv var liten, så hadde hun sett hvordan han allerede i fem seksårs alder hadde forandret seg.
Sett hvordan han var blitt stille og alvorlig. En liten gutt med voksne problemer.
På spørsmål svarte han alltid at han hadde det bra. Men, hun hadde hatt sine mistanker.
Han hadde ikke lenger hatt den åpne tillitsfulle hengivelse for henne. 
Hun kunne sitte med ham på fanget. Kjenne armene rundt halsen. Føle hvordan han søkte kontakt med hennes kropp.
Men han var likevel lukket. Hans opplevelser utenfor hjemmets fire vegger ble ukjent for henne. Spurte hun, fikk hun hver gang samme svar. Alt var som det skulle være. Ingen problemer.
Når han siden i tenårene, i tiden til sjøs, avsluttet brevene med at alt sto bra til, da hadde hun trodd på det. 
Eller rettere, noe hun først var blitt klar over etter at han kom hjem. Hadde villet tro på det.
Villet det for sin egen skyld. Fordi hun var sliten. Fordi hun hadde nok problemer i sin egen tilværelse. 
Hun var i villrede hva hun skule mene når det gjaldt Psykiaterens foreløpige antagelser.
Hennes tillit til Leger i sin alminnelighet var grunnfestet. De som hadde en lang og grundig utdannelse måtte vite hva de snakket om.
Etter å ha sittet der lenge og grunnet, kom hun til at hun ikke hadde noe valg.
Hun måtte rett og slett godta hva ekspertene kom fram til. Noe annet var umulig for henne.
Likevel. Den nagende følelsen av tvil ble sittende i henne.
  ------------------------
Frederik Maier hadde ikke hatt noen god barndom.
Faren var opptatt med sine virksomheter. Fabrikkene var hans liv. 
Det var derfor skjelden Frederik så noe til ham. Enda skjeldnere hadde han tid for sin sønn.
Fru Gudrun Maier hadde overlatt det meste av guttens oppdragelse til andre mennesker.
Mennesker med utdannelse til å ta seg av barn.
Hennes mening var at hun hadde mer enn nok med de plikter som fulgte av familiens sosiale posisjon. 
Ektemannen var godt fornøyd da hun fødte ham en sønn. Arvefølgen var sikret.
For Frederik ble en lang rekke barnepleiere og andre tjenende personer den voksenkontakten han fikk.
I de første leveårene ble den lubne lille gutten møtt med smil og godord fra alle.
Senere, i puberteten, var ingen lenger betatt av ham. Snarere ønsket de minst mulig kontakt.
Han var ikke lenger en deilig unge, men en tykk guttunge med kviser.
Som alle barn var Frederik svært følsom. Han observerte selv de minste tegn. Tegn som skjelden gikk i hans favør.
Overgangen fra å være liten til "stor" satte sitt preg på gutten. Han gikk stadig med en følelse av å være forlatt, uten at han helt kunne bestemme av hvem.
Tidlig forsto han at familiens posisjon i noen grad beskyttet ham mot direkte misshavs ytringer.
Han mer følte enn forsto at folk var redde. Redde for de konsekvenser de trodde det ville få om senior fikk vite at de ikke likte hans sønn.
Men, denne beskyttelsen kunne ikke dekke over hva blikkene fortalte. Kunne ikke skjule det lille stenket av uvilje i stemmene. 
Frederik hadde også rent tilfeldig ved flere anledninger kommet til å overhøre samtaler. Samtaler som bar preg av misunnelse og allment fiendskap mot rikdommen i seg selv. 
Om han ikke forsto så mye av det som ble sakt, kunne han instinktivt føle motviljen  i stemmene.
Det var bare hos en` person i hele verden Frederik fant kjærlighet og trygghet.
Hos Børre Nielsen. 
Den gamle gartneren Frederik Maier senior hadde arvet fra sine foreldre. 
Han bodde over garasjene. Her hadde han holdt til i alle år. De siste årene alene. 
Hans Kjære Amalie døde fra ham i en alder av bare femtito år.
Det hadde vært hardt. Men Børre bar sorgen inne i seg. Arbeidet ble for ham veien ut av depresjonen. 
Så hadde han kommet i prat med Frederik. Han forsto snart hvordan det var fatt.
Hans medfølelse for den unge gutten utviklet seg raskt til noe mer. 
Frederik ble nærmest som et barnebarn for ham.
Hos Børre Nielsen kunne Frederik komme og gå som han ville. 
Børre var godt likt. 
Senior nikket fornøyd da han fikk vite at sønnen vanket hos ham. 
"Nielsen er en bra kar. Gutten vil ikke ha vondt av hans selskap." var hans kommentar.
Og Frederik hadde ikke vondt av Børres selskap. For første gang i sitt liv møtte han et menneske som tok seg tid. Tid til å være sammen med ham. Tålmodighet til å høre på ham. 
En som svarte på hans spørsmål med alvor og interesse. En som viste i hele sin fremtoning at han respekterte Frederik. Ikke fordi han var sin fars sønn, men som barn og som menneske.
De kunne sitte timevis på kveldene å samtale. De snakket om alt. Alt den lille gutten ville vite fikk han rede på av Børre.
Ofte ønsket Børre at han kunne ta ham på fanget slik foreldre gjør. Men det torde han ikke.
Han strakk seg kun til å klappe ham på kinnet. Han så Frederiks behov for kroppskontakt.
Hvordan det unge mennesket higet etter varme. Men her satte Børre en grense. Han kunne bare håpe på at senior ville se det samme ham. Gutten var ikke hanes sønn, selv om Børre nesten betraktet ham som sin.

Frederik hadde fått sin utdannelse i Danmark.
Gymnastiden hadde for ham vært en kjedelig tid.
Særlig interessert i skolearbeidet var han ikke, men han gjorde det nødvendige. 
Å få sin eksamen var det viktigste. Karakterene kom aldri over det middelmådige. 
Det plaget ham ikke.
Han visste med seg selv, om bare interessen var tilstede, kunne han greie hva det skulle være.
Gymnaset var for ham kun en nødvendig øvelse. Nødvendig for å skaffe seg biletten til videre utdannelse. 
Hva han skulle slå inn på hadde han ingen formening om.
Han hadde arvet sin fars korpus. Pikene kikket aldri to ganger på ham.
Det var skjelden de andre guttene ba ham med på festene sine. Når det en skjelden gang 
skjedde, ble han sittende der for seg selv.
Frederik forsto fort hvorfor han i det hele tatt ble buden. 
Alt  tidlig lærte mann seg å pleie forbindelser. Et godt forhold til familien Maier kunne gi utbytte senere i livet.
Det var en pine for Frederik å se hvordan de andre guttene  var frempå.
Etter noen Bayere dempet de lyset og kliningen begynte. Det ene parret etter det andre fant seg et rom eller en krok for seg selv. Lydene fortalte sitt tydelige språk
Etter å ha vært med på to slike fester hadde han fått nok. 
Han søkte trøst i bøkenes verden. Snart var han fortrolig med de største klassikerne innen skjønnlitteraturen. Her fikk han mettet sin trang til spenning og skjønnhet. 
Reiseskildringer slukte han også med stor lyst. Han utviklet evnen til å identifisere seg med personene i bøkene og følte det nesten som om han rent fysisk var tilstede.  
Ikke bare de intellektuelle, men også de seksuelle behov fant han en viss tilfredsstillelse for i litteraturen.. Hans samling av pornoblader og vågede bøker var stor.
Da gymnaset var unnagjort og universitetsstudiene tok til, søkte han tilfredsstillelse hos prostituerte. 
Senior hadde ordnet med en konto som sto helt og holdent til hans disposisjon. Pengeproblemer var ukjent for Frederik.
 
--------------------------

Han hadde valgt psykiatri. Noe måtte han jo velge. 
Psykiatrien tangerte liksom hans interesse for skjønnlitteraturen.  Han hadde en forestilling om at disse kunnskapene ville være til hjelp i studiene. Det handlet om mennesker. Mennesker i krise, mennesker i utvikling og om sex.. 
Faren hadde helst sett ham gå inn i virksomheten. Men, som han uttrykte seg: "I våre dager er det ikke så farlig. Det viktigste er tross alt å eie. Ledere kan mann kjøpe."
Frederik var glad for farens reaksjon. Han hadde fryktet motstand. 
Senior forlangte bare en ting. Frederik måtte møte på alle styremøtene. "Du må ha en viss oversikt" mente han. 
Psykiatri studiene krevde svært mye lesning. Dette passet ham godt.
Selve universitets formen for studier likeså. Han følte seg fri i forhold til det bundne opplegget ved gymnaset.
Nå kunne han i stor grad legge det opp slik det passet ham selv.
Det han ikke var fullt så glad for var denne "Vitenskapens" spekulative karakter.
Det minnet om religionen. Forskjellige retninger. Forskjellige sekter.
Det var lite konkret. Lite som var tatt ut av det virkelige liv, slik han hadde erfart det.
Frederik fikk alltid problemer når noen ba ham forklare hva psykiatri egentlig  er.
Han kunne da snakke om adferd i forhold til hva mann forventet. Forstyrrelser sett i forhold til det "Normale". Om symptomer. Målet er å fjerne symptomene kunne han også si.. 
Fjerne de emosjonelle forstyrrelser. Fjerne angsten.
Så stoppet det opp. 
Når spørsmålet hvordan? ble stilt, ja da var han straks ute på sviktende grunn.
Ikke så å forstå at han lot noen ta del i hans tvil og skepsis.
Det skulle ikke så mange setninger med vanskelige ord og vendinger til, før folk ga opp å forstå noe som helst. 
Kort sakt. Frederik følte seg ikke helt vel i forhold til sin "Vitenskap", men han lot seg ikke merke med det.
Nå satt han altså her som Overlege. Han forsøkte å bruke sin sunne fornuft i den grad miljøet tillot dette. Men i hovedsak holdt han seg til den vedtatte hovedretningen. 
Ikke hadde han noe alternativ å by frem heller. Han var låst fast i den form akademikere formes i.
Hans studier av "De store" kunne virke mer forvirrende enn oppklarende.
En ting sto klart for ham. De fleste, ja kanskje alle pasientene han hadde hatt, hadde kommet i vanskeligheter på grunn av familieforhold. Familier hvor gjerne en av foreldrene var dominerende. Familier hvor samhold og omsorg for hverandre ofte var fraværende.
Hvor tryggheten var byttet ut med usikkerhet, skyldfølelser og ensomhet.
Han kjente seg igjen. Han følte for dem. Han ønsket å hjelpe.
Men, hvorledes? 
Han, som ikke var i stand til å hjelpe seg selv. Ikke var i stand til å forlate den korrekte, høflige, siviliserte, dannede formen like overfor sin kone. 
Han respekterte henne. Satte henne høyt. Stolte på henne. 
Men dypt der inne visste han at de levde hver for seg. Hver for seg med sine dypeste følelser og lengsler.
Han, som ønsket så inderlig å komme henne inn på livet. Virkelig dele sine følelser og opplevelser med henne.
Han greide det ikke. Visste ikke hvordan han skulle komme ut av sitt eget skall.
Riktignok hadde han møtt kjærlighet og forståelse hos Børre. Forståelse og kjærlighet, men med avstand. 
På armelengs avstand så og si. Han hadde følt Børres frykt for å krysse grensen mellom venn og fars rollen.
Han forsto det nå. Han bebreidet ham ikke. Børre hadde holdt seg til formene.  
Til  "eiendomsretten". I frykt for å miste ham. I frykt for å tråkke i andres bed.
Frederik gikk rundt med et tomt rom inne i seg. Rommet hvor tilhørigheten, nærheten og kjærligheten skulle ha holdt til. Han håpet, men var ikke sikker på, om han noensinne skulle finne nøkkelen til dette rommet.

    ----------------------------------------------------------
Petter ventet på plass. Ventet på å bli lagt inn på den psykiatriske avdelingen ved fylkessykehuset.
Han trodde fullt og fast at alt skulle bedre seg. At han skulle få den hjelp han trengte.
Angsten satt der like sterkt som før. 
Den møtte ham som det første når han våknet. Den var der til han sovnet. 
En nesten ubeskrivelig redsel eller frykt som var konstant. Som om en kald hånd klemte til der inne i brystet. Samtidig en higende lengsel etter nærhet, tilhørighet og kjærlighet.
Han følte skyld. Ja det var som han påtok seg hele verdens skyld! Som om han bar slektenes skyld på sine skuldre. 
Han måtte le når han tenkte det siste. Tanken på Kristus som bar verdens skyld slo ham. 
Han, Petter, var ingen Kristus. Han var i stand til å se seg selv utenfra. Nærmest beskue seg selv som et fenomen. Han visste, på tross av skyldfølelsen, at han ingen grunn hadde til å føle skyld. Han hadde ikke gjort noe galt.  Men følelsen satt der på tross av all fornuftig tenkning.
Han forsvarte folk som kom galt ut i livet. Han mente alle, også forbrytere av alle slag, egentlig var ofre for livets og omstendighetenes spill. Slik sett var de på en måte uskyldige.
Han trodde det var dette Kristus hadde sett. Ingenting kommer av seg selv hevdet han.
Når diskusjonene gikk på arbeidsplassen gav han uttrykk for sine meninger.
De forsto ham ikke. De trodde han på en måte forsvarte seg selv. Hadde han ikke et unnvikende blikk? Gikk han ikke mest for seg selv? De merket at han ikke tålte folk for nært inn på seg. Var ikke alt dette mer enn grunn god nok til å tro at det var den dårlige samvittigheten som plaget ham?
De få kristne han kom i kontakt med så på ham med skepsis og mistenkelighet. De mente vel det var onde ånder som hadde tatt bolig i ham. Petter måtte smile ved tanken. Middelalderen  var nok nærmere enn mange var klar over.
Andre, det kunne han se, fikk respekt for ham. Mennesker som ikke trodde alt var bare svart og hvitt. Folk med sans for nyanser.
Men inne i seg stilte han spørsmålet: Er det skyldfølelsen som styrer ditt forsvar av andre mennesker? Han kom til at det var en blanding av dette og erkjennelse. Erkjennelsen av vilkårenes betydning for det enkelte menneske. Han trodde fullt og fast at i dypet hos alle mennesker lever det gode.
Han kunne tydelig se hvordan arbeidskameratene delte seg i to grupper. Den største gruppen så på ham med mistro. En mindre gruppe forsto at han hadde det jævlig og ville sikkert ha hjulpet ham om de kunne. Det at han var så ung spilte også en rolle. Noen mennesker mener at ungdommen bør ha det godt. Ungdomstiden skal være en tid fylt av glede og moro.
For Petter ble den for all tid stående som et helvete.
Uten at Petter var klar over det, ble hans kroppsspråk lest av alle. Men, det ble tolket på forskjellige måter.
Han hadde blitt godvenn med en av de eldre. En platearbeider. Flink fagmann som nøt stor respekt.
Han bød Petter hjem til seg. 
Kona var av det blide koselige slaget, som vartet ham opp som om han var en heders gjest.
Det var tydelig at de hadde medfølelse for ham. Men Petter tolket det som medlidenhet og sluttet snart å besøke dem.
Forholdet til gamle Frank Jensen ble likevel ikke skadelidende. Det var som om den gamle mannen forsto hvordan Petter hadde det. Var alltid vennlig og tok seg tid til en prat med ham når de møttes.
De fleste kveldene satt han hjemme på rommet og leste. Pløyde gjennom Hemingway, Upton Cinclar, Ibsen, Steinbeck og andre klassikere. Han hadde blitt en lesehest. 
Lesingen var som en flukt. En slags erstatning for det livet han ikke greide å leve selv.
Samtidig fikk han utvidet sin horisont. Forsto at det å være menneske, gjennom alle tider hadde vært vanskelig for mange. Han var nok ikke alene med å ha problemer. 
Når Lørdagen kom gikk han ut. Ut på kafé eller Restauranter. 
Sjekket om det var et bord hvor han kunne regne med å få sitte for seg selv.
Han bestilte vin eller øl. Satt og kjente hvordan alkoholen for en stund  dempet angsten.
Merket hvordan hemningene ble litt svakere.
Det hendte han fikk samlet nok mot til å by opp til dans.
Fikk han avslag, greide han ikke å gjenta det. Følte det som om han var blitt satt på plass.
   ----------------------------------------------------------
Petter lengtet mot det annet kjønn. Lengtet etter å holde en kvinne i armene.
Lengtet etter det myke, det sanselige hunkjønnet.
Hans forestilling om kvinner var sterkt idealisert. Han trodde Gretas vesen, hennes medfølelse og omsorg, var selve det kvinnelige.  
Samtidig følte han den fysiske dragningen. 
Han hadde ligget med kvinner. Kvinner som solgte sine kropper. Kvinner som ikke hadde noe personlig forhold til ham. 
De hadde ligget med ham for å tjene til det daglige brød.
De hadde behandlet ham som det han var. En ung og uerfaren gutt. Smilte moderlig. Var vennlige og litt spøkefulle. Fordi han var ung og nokså hjelpeløs.
Han forsto det var dette som lå bak. Innså at deres geskjeft var et levebrød. Intet annet.
Ensomheten og tomheten var like stor. Det gjorde liten forskjell fra å onanere.
Han lengtet etter en kvinne å elske. En, som elsket ham igjen. En han kunne dele gleder og sorger med. En han kunne stole fullt og fast på, og som stolte på ham.
Det var en drøm han bar inne i seg. En drøm han håpet en dag skulle slå til. 
Men utsiktene var dårlige. 
Han ble lett usikker og famlende i selskap med kvinner. Visste ikke hvordan han skulle gripe saken an. Trodde ikke de så noe i ham som appellerte til dem.
Hans manglende selvfølelse gjorde ham sky og forsiktig. Det skulle svært lite til før han trakk seg skyndsomt tilbake. 

  -----------------------------------------------------------------------------------

Frederik Maier var glad i musikk. Nå satt han behagelig tilbakelent i sofaen og lyttet til Beethovens fiolinkonsert.
Han lot tankene strømme fritt slik han alltid gjorde når musikken fylte rommet.
Han hadde opparbeidet en evne til ikke å tenke jobb i fritiden. Ved en enkel form for meditasjon greide han å kople ut. Det tok ham bare et minutt å stoppe hjernevirksomheten. Deretter tok tankene helt andre baner.
Ikke slik i kveld. Den unge Petter Pedersen hadde sneket seg inn i tankene hans.
Petters historie hadde gjort inntrykk på ham. 
Frederik kjente seg selv igjen i den unge mannen. Riktignok var det store forskjeller. De kom fra helt ulike miljøer. Ja, fra ulike land. Fra ulike sosiale lag.
Men likhetene var dominerende. Hvis han så bort fra den beskyttelsen som lå i hans arvede rikdom og sosiale status, så hadde de svært mye felles. 
De hadde begge møtt en brutal virkelighet umiddelbart etter småbarn stadiet. 
En virkelighet som barn ikke hadde forutsetninger for å takle.
Han så Petters ansikt for seg. Husket hvordan tårene hadde strømmet nedover kinnene mens han fortalte. Stille og fortvilet satt han der og gråt.
Han så håpet i øynene. Så at han satset på ham. 
På ham Frederik Maier.
Herregud! Maier nærmest vred seg i sofaen. Plutselig gikk det opp for ham at han hadde lite å stille opp med.
Hvordan skal jeg kunne hjelpe han, når jeg ikke har vært i stand til å hjelpe meg selv?!
Selve problemstillingen var ny for Frederik Maier.
Tidligere hadde han alltid sett på pasientene som objekter.
Stakkars sinns lidende mennesker som betød lite for ham personlig.
Skulle han karakterisere Petter Andersen som sinns lidende, så måtte han jo selv være sinns lidende!
Det ble nå smertelig klart for Frederik Maier at Petter rett og slett var et ulykkelig menneske som ham selv. Et menneske som var blitt offer for den tilfeldigheten fødsel bringer med seg. 
Men, det innså han. Petters skjebne var bare så mye tyngre å bære og hadde ført til så store lidelser for ham, at der sluttet likheten mellom de to.
Den neste tanken som slo ned i Frederik Maier. Hvis det er slik at han og jeg ikke er sinns lidende. Hvem er det da?
Var det ikke livs kriser, betinget av de ulike vilkår, enkelt menneskene møtte, som ble betegnet som sinnslidelser? Det faktum at symptomene var ulike og hadde forskjellig styrke, forandret da ikke noe på dette?
Frederik Maier hadde fått noe å tenke på. Tanker som gjorde ham forskrekket. 
Ja rent ut redd.
Hva var det egentlig han holdt på med? Hvorfor hadde han valgt dette yrket?
Var det slik han hadde sakt til seg selv, interesse for mennesker. Eller var det heller en ubevisst trang til å beherske mennesker?
Da de siste tonene forstummet av fiolinkonserten, ble han sittende der uten å merke at musikken var borte. 
I Frederik Maiers sinn åpnet det seg et skremmende gap av usikkerhet.
En tung kald følelse han ikke hadde kjent før. Han merket hvordan hans profesjonelle sannheter befant seg på gyngende grunn. Var det hele et bedrag?
Han tenkte tilbake på studiene. Hvordan ulike retninger innen psykiatrien hadde store likheter med religionene og sektdannelsen der.
Han stilte seg spørsmålet: Var det hele bare konstruksjoner. Bare gjetninger med liten relevans til det virkelige liv?
Det fenomen at han og kollegene møtte pasientene med rent fysiske virkemidler.
Det var et faktum at de gikk ut i fra at lidelsene hadde rent fysiske årsaker . 
Eller, slik tilfelle også kunne være: De store påkjenninger hadde i seg selv ført til at årsaken ble "Oppgradert" til å være fysisk.
Årsaken til "Sinnslidelser" berodde på deformasjoner, syke celler, gener og arv.
Riktignok spilte mellommenneskelige forhold, miljø og følelser en rolle. Ihvertfall i teorien. Men pasientene ble møtt med rent fysiske virkemidler som el. sjokk, lobotomi, kastrasjon, straff, isolasjon etc.
Det var her som i religionen. Avstanden mellom det bilde de ville vise allmennheten og den reelle praksis var stor.
Men hadde dette noe med virkeligheten å gjøre?
Han visste det ikke var slik i hans eget tilfelle.  Han visste også at det ikke kunne være tilfelle med Petter Andersen.
Han hadde satt en merkelapp på ham i brevet til moren. "En form for schizofreni"
Denne merkelappen var av en slik vidtfavnende karakter at den kunne brukes til nær sakt alle former for menneskelige atferdsmønstre.
Frederik Maier innså nå hvilket "Sløvsinn" han her hadde lagt for dagen.
Denne merkelappen passet like dårlig på Petter Andersen som på ham selv!
Om den passet på noen i det hele tatt!
Frederik Maier var alvorlig rystet. Hva i helvete var det han hadde rotet seg bort i?! Hva var det han drev på med?
Her satt han som overlege ved Fylkessykehuset og var i tvil om hele hans virksomhet hadde noen som helst berettigelse.
Tiden som fulgte skulle bli vanskelig for Frederik.

    -----------------------------------------------

Petter satt på toget. Endelig var han på vei mot det som skulle gi ham et bedre liv. 
Skulle fjerne den forferdelige angsten. Hjelpe ham ut av den isolasjonen han nå levde i.
Han var opprømt og spent på hva han ville møte.
Han hadde fått et godt inntrykk av Over Legen. Hadde sett hans medfølelse. "Vi skal nok komme over dette Petter" hadde han sakt.
Så gikk tankene til moren. Hun hadde ikke virket særlig glad. Hadde hatt vansker med å se ham i øynene. Virket i det hele tatt unnvikende. Han forsto ikke hvorfor hun ikke kunne glede seg med ham.
                                       -------------------------------------
Det var bare ham her i kupeen. Han håpet å beholde den for seg selv til han var fremme. 
Det var sensommer. Landskapet som for forbi der ute hadde mistet mye av sin friske grønhet. Jordene var snaue etter høyonna. Bladene på trærne virket litt medtatte etter en lang fin sommer. Det ville ikke vare lenge før høsten satte inn.
Hus som lå tett opp til jernbanesporet, forsvant nesten før han fikk ordentlig øye på dem.
Da bebyggelsen ble tettere, visste han at han snart var fremme. 
Han ble grepet av uro. Kjente hjertet slå fortere.
Det var god tid. Da de hadde rullet inn på stasjonen og toget stoppet med et rykk, satte han kursen mot Jernbane kafeen.
Her ble han sittende med en kaffekopp og fyrstekake. Han holdt øye med klokka på veggen.
Minuttene sneglet seg frem.
Det ble flere rullingser før tiden var inne og han  kunne gå.
                                           ------------------------------------- 
Sykehuset var en gammel mursteins koloss holdt i streng offisiell stil. 
Bygningen hadde sikkert vært staselig å se på en gang i tiden. Men så ble det lagt til et tilbygg her og et annet der. Nå virket det hele mer som et provisorium. En rotete samling av ulike stilarter, som fortalte omtrent når tilbyggene hadde kommet.
Nye fløyer hadde blitt bygd opp mot gamle hus, slik at de nå hang sammen.
Damen i resepsjonen lot seg ikke merke med noe da han spurte etter den psykiatriske avdelingen. Hun pekte i retningen han skulle gå. «Så følger du bare skiltene» sa hun.
Han hadde fått beskjed om å henvende seg til oversøster der.
Oversøster tok i mot ham vennlig og smilene. Spurte om reisen hadde gått bra. Om han hadde spist middag. Det ville ikke være noe problem med mat. De holdt på med serveringen rundt på rommene nå, så om han ville ha?
Petter var ikke det minste sulten. Han takket pent for tilbudet, men han ville ikke ha. 
Så var det formalitetene. Hun skrev ham inn. Sjekket om detaljene stemte med hva hun  hadde fått oppgitt på forhånd. Da dette var unnagjort, dukket det opp en menig søster som tok ham med til badet. Her ble han badet av en kvinne i førtiårene som beskuet ham åpenlyst med et lite smil på leppene. Det var tydelig at hun nøt det.  
Petter følte seg ikke vel under denne prosessen. Han pustet lettet da det hele var over.
Søsteren fulgte ham til rommet hvor han skulle ligge. Her ble han puttet rett til sengs. 
Han forsto ikke hvorfor han måtte ligge midt på lyse dagen, men han føyde seg uten protester.
Følelsen av å bli tatt vare på, kjentes godt.
Da syke pleieren hadde fjernet seg, kunne han ta omgivelsene i nærmere øyesyn.
Dette var ikke et rom, men en sal. Det var åtte stykker på salen. Fire senger på hver side av midtgangen. Tilbygget var gammelt. Vinduene var av det slaget som strakk seg nesten helt oppunder det høye taket. Mur veggene hvite, slik de pleier å være på sykehus. 
På nattbordene så han de vanlige bananene, druene og halv visne blomstene. 
Det var åtte senger med tilhørende nattbord.
Innerst i rommet ved vinduene var det et lite bord og fire gamle slitte lenestoler. 
Her satt fire menn. De hadde spilt, men hadde nå lagt kortene fra seg, for å ta en titt på nykomlingen. Tre andre satt ved sengene sine. 
Alle  kikket interessert på ham. Ingen var under tretti år. Den eldste hadde sikkert passert  seksti, tenkte Petter.
De var alle påkledd.
Petter ble litt brydd av denne åpenlyse glaningen. Visste ikke riktig hvor han skulle feste blikket.
Da kom det fra en av dem: "Velkommen på galehuset" 
Petter snudde seg mot han som snakket. I det samme brøt latteren løs. En befriende latter som fortalte at her var han blant venner.
Men under latteren lå det en undertone av alvor og fortvilelse. 
Dette var ikke noe Hotell, men et sted hvor mann forsøkte så godt det lot seg gjøre å gi inntrykk av at tingene ikke er så ille som de er.
Petter måtte le han også. Litt forsiktig. 
Han hadde oppfattet hvor skjør denne munterheten var. Hvor lett den kunne ha snudd seg til det motsatte.
Så kom spørsmålene. Hvor gammel var han? Atten! Herregud, er du bare atten!
Han så medlidenheten i blikkene. Han så også hvordan de umiddelbart følte forpliktelse til omsorg for ham. De frittet ham ut. Hva feilte det ham? Hva slags problemer har du? 
Men spørsmålene kom på en følende og forsiktig måte. Det var tydelig at de ikke ventet seg noen utfyllende svar. 
Etter en stund lot de ham i fred. Trakk seg liksom inn i seg selv. Det ble stille. 
Kortene ble ikke rørt. Som om spillet ikke hadde engasjert. Hver enkelt så ut til å ha nok med sine egne tanker
Petter forsto at her var han kommet inn i et fellesskap hvor ingen ville "sette" seg på ham
Ingen ville drømme om å se på ham med forakt i blikket. Ingen trakassering eller nedvurdering av hans person var mulig. 
Men et fellesskapet i hjelpeløshet. Mennesker i dype kriser. Kriser de ikke behersket, men måtte ha hjelp for å komme gjennom. 
Han fikk noe av den følelsen han hadde hatt som barn. Det å kunne ligge under dyna beskyttet mot omverdenen.  
Han ble overmanet av en trang til å gråte. Gråte stille og sårt slik han gjorde som barn. 
Men han holdt det tilbake. Ville ikke lage noe oppstyr rundt seg selv. Kanskje hadde de andre større grunn til gråt enn ham?
                                            ---------------------------------
Ut over ettermiddagen ble det tynnere i rekkene. Den ene etter den andre gikk ut for å spasere i sykehusets park, eller i områdene rundt.
Til slutt var bare en av dem tilbake på salen. 
Han  kom bort og satte seg ved Petters seng. Bød på sjokolade. 

Han var utdannet jurist og hadde i mange år arbeidet som kontorsjef. Han ville ikke komme nærmere inn på sine egne problemer, men nevnte familien med en viss bitterhet i stemmen.
Han snakket med varme om de andre. En drev en større forretning. En var sjømann. To av de andre hadde såkalte frie yrker. En var journalist og en Revisor. 
Alle sammen var fine mennesker. Hjelpsomme og greie. Folk som ikke kunne gjøre en flue fortred. Men dypt ulykkelige mennesker.
Han gav Petter tips om hvordan han skulle forholde seg til oversøsteren. 
Fin dame, men svært autoritær. Ikke noe slinger i valsen der nei. Behandle henne med respekt. Ikke spøk for mye med henne. Det kan bli misforstått.
Ellers var søstrene lette å ha med å gjøre. Legene her er som alle andre Leger.
Vanskelig å få noe ut av dem. Du får skjelden noe ordentlig svar. Bare snakk. 
Husk for all del. Det er bare en grunn til at vi er her. Vi er her for å få hjelp. Hjelp til å komme videre i livet. Hjelp til å overvinne vanskelighetene.
Du som er ung vil nok snart ha overvunnet problemene. Du har hele livet foran deg. 
Petter måtte ikke være redd for å spørre. Var det noe han kunne hjelpe med, så bare si fra.
Petter så inn i øyne som gjenspeilte dyp sorg og dype følelser. Ærlige øyne. Sårbare øyne. Hvordan ser mine egne øyne ut, tenkte han.
    --------------------------------------------

Maier hadde hatt sin første samtale med Petter etter at han kom til sykehuset. Han fikk bekreftet det inntrykket han hadde fått da de snakket sammen første gang. Han prøvde å oppsummere. En ting var helt klart. Petters situasjon var ikke noe han hadde skapt selv. Den var et resultat av å vokse opp i en familie hvor hovedpersonen, en dominerende sådan, la premissene for hans liv. Han var et offer for omstendigheter utenfor egen kontroll.
Skulle ordet sykdom anvendes på noen, så måtte det være faren og alle de andre som var ansvarlige for hvordan Petter hadde det nå. Å leve under et slik press helt fra småbarns alder uten å kollapse, var for Frederik Maier nesten uforståelig. 
Symptomene, følelsen av urenhet, var etter hans mening, en helt naturlig konsekvens av den form presset hadde hatt. Likeledes var det naturlig at denne følelsen ble selvforsterkende og bevisst. Gutten hadde levd konstant i en stress situasjon nær sakt i hele sitt liv. 
Petters  svar var ekstrem renslighet. Noe som hele tiden hadde bidratt til å  sementere stressen. Videre hadde han søkt isolasjon, stikk i strid ned sine egne egentlige ønsker. 
Dette for om mulig å unngå de stadig gjentagne fornedrelser han ble utsatt for.
Maiers tanker gikk til sin egen oppvekst. Han så tydelig parallellen mellom de to. Bare med den store forskjell som sosial prestige og velstand hadde gitt ham.
Petter var, konkluderte han, rett og slett et ulykkelig menneske, som sto i fare for å gå til grunne hvis han ikke fikk hjelp i en eller annen form. Men hvilken hjelp kunne han gi? 
Psykiatrien ser på alle avvik fra det "normale" som former for sykdom. Maier sukket oppgitt for seg selv. Han hadde ingen kunnskap som kunne sette Petter i stand til å hjelpe seg selv. Til å forme ut en strategi med den målsetting å kvitte seg med angsten. Etablere en følelse av tilhørighet, selvfølelse og forståelse av de kompliserte mellom menneskelige relasjoner. Han hadde ikke greid det selv! 
Han fant den samme kultiverte form hos Petter som hos seg selv. En slags erstatning eller overlevelseskultur, som gjorde et liv på siden av det egentlige livet mulig. Han var helt klar over at Petter på ingen måte var i stand til å åpne opp for sine innerste følelser. Ikke kunne greie å utlevere seg.
På samme måte som han selv ikke var i stand til det. Ikke en gang overfor sin egen kone. 
De holdt begge en viss avstand til sine nærmeste. En beskyttende mur som det var vanskelig, ja rett ut sakt umulig å klatre over. 
Ja, tenkte han, slik er det vel med alle. En viss eksistensiell ensomhet er hvert enkelt menneskes tunge lodd. Å tro noe annet ville være å bedra seg selv.
Men for de fleste spilte ikke dette så stor rolle.  
Mange var vel seg det ikke bevisst engang. For Petter derimot var denne kjensgjerningen helt  sentral. Skulle han, og jeg selv, tenkte Maier, ha noen mulighet til å bryte ut av ensomheten, så må denne muren forseres.
Frederik Maier følte seg urolig og frustrert. Petters tilfelle hadde rokket ved de sannheter han hittil hadde trodd var udiskutable. Hele psykiatrien sto nå for ham som en kunstig og oppstyltet teori. En teori så motsetningsfylt og spekulativ at han ble helt forferdet. 
Så gikk tankene til de andre pasientene han hadde og hadde hatt. Mennesker som stolte på ham og trodde han satt inne med nøkkelen til et bedre liv.
Men han var ikke i besittelse av noen slik nøkkel. 
Han hadde til denne dag sett på dem som objekter. Når diagnosen først var stillet, var de ikke mennesker, men symptomer eller kasus. Kasus med lure, vanskelige navn. Navn som tilslørte virkeligheten effektivt. Begreper som var utilgjengelige for alle utenfor den lille kretsen av "Vitenskapsmenn".
Så kom han til å tenke på sin tid ved universitetet. Et av opptakskravene hadde vært gjennomført kurs i filosofi. Et kurs som hadde gitt, ingen innføring, men et slags overblikk over filosofiens historie. Han hadde merket seg hvorledes den delte seg i to. De rent metafysiske spekulasjoner og det materialistiske eller naturbestemte livssynet. Han hadde forstått at dette var viktig. Viktig hvilket utgangspunkt mann hadde for tenkningen.
Når han nå så på psykiatrien med nye øyne, slo det ham hvordan mann sammenblandet de to motsatte retninger. Var de psykiske lidelser et resultat av feilorientering i virkeligheten eller et resultat av rent kroppslige mangler?
Var årsaken til Petters og hans egne problemer feil ved hjernen eller nervesystemet i sin helhet? 
Svaret på dette sto nå helt klart for ham. Selvfølgelig var det ikke fysiske feil eller mangler som var årsak. Det var de vilkårene de hadde fått til rådighet for sin utvikling det var noe galt med. Hva som var galt visste han jo godt. 
Hvorfor gikk mann da til angrep på kroppen? Det var da ikke kroppen som hadde skapt disse vilkårene! Det var summen av erfaringer og omgivelsenes påvirkning som la grunnlaget for den følelsesmessige ubalanse og stress.
Rent logisk sett måte det da være de vilkårene menneskene levde i som måtte forandres. 
At disse forholdene kunne forandres var han ikke i tvil om. 
Det, at menneskene en gang i fremtiden, ved hjelp av større innsikt, kunne skape slike forhold, var til liten hjelp for ham her og nå.
Hva er egentlig tanken? Maier stilte seg spørsmålet for første gang i et filosofisk perspektiv. Var det cellene som tenkte? Han svarte øyeblikkelig nei på dette spørsmålet. For å kunne tenke må det foreligge et materiale av erfaringer og forestillinger som kan abstraheres og gi et svar på problemstillinger.
En slags bearbeidelse av de betingede reflekser. Altså må tanker nettopp være denne bearbeidelsen. Denne bearbeidelsen, mente han, kunne ikke være annet enn  impulsene som hentet informasjon fra bilder satt sammen av milliarder  celler.
Samtidig var det impulsene som formet og utløste  dette enorme bildearkivet.
Språket måtte også spille en nøkkelrolle i denne sammenheng. Uten språket ville abstraksjonene være en umulighet. Tanken må derfor være et samspill mellom disse ulike faktorer. Videre måtte de, slik Hegel hevdet, foregå gjennom motsatte begreper på samme måte som i matematikken eller alle andre vitenskaper for den saks skyld. Altså er våre tanker en prosess, som i likhet med refleksene, samtidig som de tenkes blir arkivert i det samme arkivet.
De påvirkninger hvert enkelt menneske utsettes for, er altså vilkår for hvorledes denne prosessen forløper. Å ødelegge celler eller forbindelser i organet hjernen ville således bare kunne bidra til å vanskeliggjøre og i verste fall umuliggjøre denne prosessen.
Maier sukket. Han merket hvordan han ble sliten av å tenke i nye baner. 
Heldigvis var arbeidsdagen snart forbi. Det skal bli godt å komme hjem og få seg en blund. Kanskje er det mulig å ta dette opp med henne? 
Slik tenkte Maier da han gjorde seg klar til å forlate sykehuset.

  ---------------------------------------------------------------------
Petter sov godt den første natten. Han hadde hatt en følelse av trygghet før han sovnet. Trygghet for morgendagen og fremtiden.
Da han våknet var den der fremdeles.
De andre smilte og kom med hyggelige bemerkninger da de så han var våken.
Det var tydelig at hans unge alder gjorde ham til en de følte omsorg for.
Men Petter kunne se at egentlig hadde de nok med sine egne vanskeligheter.
Det var nok mer som en forpliktelse at de tok seg litt av ham. Han forsto denne sammenhengen uten å tenke negativt. Han var ikke vant til å få  medfølelse.
Den varmet selv når den ble gitt av høflighet.
Klokken åtte var det frokost. Han måtte sitte i sengen og spise. Du må ligge i dag, men i morgen kan du stå opp slik som de andre, var beskjeden han fikk.
Klokken ti gikk overlegen sin runde. Han ble fulgt av oversøster og en noe yngre lege. 
Maier stoppet en stund hos ham. Ville vite hvordan det var å være pasient.
Han spøkte litt med de kummerlige forholdene. Men, sa han:" Det blir sikkert bedre når vi kan åpne den nye fløyen. I mellomtiden får vi holde ut". 
Så hilste han blidt til de andre og forsvant ut med den unge og oversøsteren etter seg.
Resten av dagen ble han for det meste liggende der alene med sine tanker. Håpefulle tanker.
En av rom kameratene kom tilbake etter en time. Gjorde seg klar til å møte hos Maier. Da han kom tilbake, kunne Petter se han hadde grått.
Med bøyet hode ga mannen Petter et raskt sideblikk. Bare dette korte sekundet åpenbarte dyp fortvilelse og ensomhet. Her var det ingenting å si.  
Petter festet blikket på et punkt i taket og var stille.

   -----------------------------------------------------

Frederik Maier kikket over på sin kone. Han hadde aldri diskutert fag med henne. Derfor visste han ikke hvordan hun ville reagere om han innledet en samtale om de tankene som plaget ham. Så han sa bare: "Hvordan har din dag vært? Har du hatt en fin dag"?
Hun kikket overrasket på ham. "Hvorfor spør du om det? Du vet da godt hva jeg foretar meg. Det vanlige. Tørker støv, vasker opp og sånne helt hverdagslige ting."
Maier: "Jo jo. Men har det vært en god dag for deg"?
Hun: "Ja som vanlig. Er det noe spesielt siden du spør"?
Maier svarer ikke. 
Men hun kan se han er urolig. 
"Kjære Frederik. Er det noe som plager deg"? 
Stemmen er mild og oppmuntrende.
"Har du noe på hjertet, så ut med det"! 
Maier: «Tror du jeg kan prate litt fag med deg? Jeg har kommet i en lei knipe og trenger noen å rådføre meg med».
Ulla ser forskende på ham. Hun hadde trodd det var noe personlig. Noe med forholdet deres. Så vil han prate fag!
Noe slikt hadde hun ikke opplevd før. Faget var noe han normalt la fra seg når han var hjemme.
«Tror du jeg kan hjelpe deg med faget?!»
Hun ser nesten forskrekket ut av sitt eget spørsmål. 
Maier slår blikket ned. Han har plutselig blitt klar over hvor arrogant han har opptrådt overfor henne. Hvordan han har nedvurdert sin egen kone. Nærmest sett på henne som om hun var en fremmed. Som en hushjelp. En person han ikke hadde tatt helt alvorlig.
Han kjenner rødmen spre seg over ansiktet og halsen.
«Kjære Ulla. Jeg forstår nu hvor dårlig jeg har oppført meg. Hvordan jeg har nedvurdert deg. Det mennesket som står meg nærmest. Hva kan jeg si, annet enn at jeg skammer meg!»
Ulla blir bare sittende å se på sin mann.
Hun forstår ikke riktig hva han mener.
Hennes Frederik var alltid så omtenksom.
Høflig var han også. Når de to var sammen, følte hun at bedre kavaler enn ham kunne hun ikke få. 
Hun hadde da ingen grunn til å føle seg dårlig behandlet.
Maier fulgte reaksjonene i hennes øyne. Lest hennes kroppsspråk. Sett likheten. Likheten mellom ham selv og henne. 
Han føler det som om han nesten kan høre hennes tanker
«Jeg forstår ikke hva du skulle skamme deg for.» Ulla ser på ham med et blikk som understreker ordene.
«Fordi jeg først nu har forstått hvilken idiot jeg er. Her lever jeg sammen med et annet menneske som jeg har en absolutt tillit til i alle andre saker enn de virkelig vesentlige. 
Et menneske jeg deler mitt liv med, men ikke mine innerste tanker.
Det eneste jeg kan si til mitt forsvar, måtte da være at jeg ikke har åpnet meg for noen andre heller.» 
Maiers greier ikke å skjule sin sjenanse, og blir med ett klar over at blikket flakker som om han var en skolegutt tatt på fersken.
Ulla liker ikke at han er forlegen.
«Hva var det du ville snakke om?»
Stemmen har fått et mer nøytralt og nærmest forretningsmessig tonefall.
«Jeg har begynt å tvile på meg selv. Tvile på det jeg driver med. En av mine pasienter, en ung gutt, har hatt et livs løp som på mange måter ligner på mitt eget. Bare med den forskjell at han ikke har nytt godt av de fordeler min families rikdom har gitt meg»
Ulla bare ser på ham og forholder seg rolig.
«Ja du kjenner ikke til min barndom og ungdom. Har ikke fått meg til å snakke om disse tingene.»
Ulla nikker. 
Hun ser mildt og forstående på ham.
Maier begynner å snakke. Forteller om Børge. Om faren og moren. Om skolekameratene. Om studietiden. 
Det er som om noe har løsnet i ham. 
Han snakker og snakker mens ansiktet gjenspeiler følelser han har hatt.
Ulla sitter der stille og lytter. Lytter til et menneske hun ikke har visst noe om før nå.
Hun får tårer i øynene. Ansiktet skifter fra medfølelse til bitterhet og tilbake til medfølelse. Hun kjenner hjertet banke hurtigere.
En varme hun ikke viste hun hadde, brer seg i henne.
Da Maier endelig stopper talestrømmen går hun bort og setter seg ved hans side. Tar begge hans hender i sine og kysser ham lett på kinnet. 
«Frederik» hvisker hun stille. «Vil du legge armene rundt meg?»
  -----------------
Frederik Maier hadde oppdaget sin kone.
Funnet et menneske som forsto ham og ville dele sine tanker og følelser med ham.
I dagene som fulgte ble de ektefeller. 
Ikke to mennesker som bare bodde sammen og delte seng.
Hun kunne nå snakke om de mest intime ting. Helt utvungent og tillitsfullt.
For Ulla var ikke Frederik lenger en autoritet høyt hevet over henne.
Hun så på ham med nye øyne. Hun så ham for første gang. Så ham for seg som liten gutt. 
Som tenåring og som voksen. Hun så hvordan de forskjellige fasene i hans liv hang sammen. At han var en sum av erfaringer, og tilegnede boklige kunnskaper. Hun forsto at dette var bestemmende for hans måte å tenke på.
Hun beundret ham for ikke å ha blitt bitter.
For hans ærlighet. 
Ja, sa hun til seg selv. Det er først og fremst ærligheten jeg respekterer. Dette at han ikke setter seg selv foran andre. Ikke satte seg selv foran henne, men snakket med henne som en likeverdig.
                --------------------
Maier gledet seg. Han så hvordan hun foldet seg ut. En blomst, som i femti år hadde ventet på solens stråler. 
Hele hans syn på menneskene gjennomgikk en forandring i løpet av  få dager. 
En forandring  han ikke hadde trodd var mulig. 
Han følte seg kreativ og energisk. Som om han hadde fått en ny ungdom.
Han hadde kviet seg litt for å ta opp faglige spørsmål med henne.
Trodde hun ville føle seg utenfor eller fremstå som uvitende.
Denne frykten viste seg å være helt uberettiget. 
Ulla, som de fleste kvinner, var interessert i følelseslivet og dets forskjellige irrganger.
Hun kjente ikke til de faglige uttrykkene han brukte, men forsto innholdet i dem etter at han hadde gitt kort forklaring.
Maier nevnte ikke Petter ved navn.
»Denne unge gutten.» ble betegnelsen de kom til å bruke.
Hun ville vite alt om ham. 
Han fortalt hva han visste.
«Hvordan kan du stemple han som sinnssyk? Han er jo bare en stakkars utstøtt» var hennes umiddelbare reaksjon.
Så måtte han til å fortelle hva schizofreni er. Han la ut om at tanker, følelser og handlinger oppleves som fremmede, ofte styrt utenfra.
Vrangforestillinger om å bli forfulgt, hallusinasjoner i ulike former, hørsel syn og lukt. Om genetiske forhold. Om oppvekstfaktorer. Om livssituasjonen osv.
Hun ville vite hva som først av alt var kjennetegnet på «Sykdommen». 
Tonefallet røpet sterk mistro til hele schizofreni begrepet. 
Maier følte seg ille til mote. Han forsto hun hadde sett det samme som ham selv.
Sett hvor urimelig det var å stemple mennesker slik de gjorde. Men han hadde ikke noe valg. Han forklarte hovedkriteriet for diagnosen. 
«Det hele er et samlebegrep på alvorlige psykiske sykdomstilstander som kjennetegnes av spalting av de psykiske funksjonene» forklarte han.
«Hva består denne spaltningen i»? Ville hun vite.  «I vårt tilfelle» la hun til.
Maier orket ikke å se henne i øynene. 
Hun er nok skarpere enn jeg trodde, tenkte han. 
Eller er det bare fordi hun ser saken på en fordomsfri måte?
Ja, fordomsfri er hva hun er. Selv er jeg full av tvilsomme teorier.
«På den ene siden tenker og oppfører han seg normalt i den forstand at han fungerer i samfunnet og på arbeidsplassen. På den annen side har han disse ideene om at han lukter»
Maier kunne selv høre hvor hult det hele låt.
«Men lukter han ikke da»? Hun så på ham med et blikk som gjenspeilte forundring og skepsis.
«Han sier han gjør det» Maier festet blikket i taket.
«Har du noen grunn til å tro han lyver?» Hun så forskende på ham.
«Mener du kanskje han er en upålitelig person?» 
«Nei! Nei! 
«Men hvorfor tror du ham ikke da?»
«Det er jo hva jeg har begynt å lure på selv. Men i følge våre teorier er det hele noe han biller seg inn»
Maier følte seg presset og slo over i danske talemåter.
«Men kjære Frederik» Kom det forsonende fra Ulla. «Å ikke tro på et menneske er jo det samme som å fornærme ham!»
Hun ble taus. Bare satt å så på ham med et grunnende uttrykk.
Etter en stund «Hva har du tenkt å gjøre med disse angivelige vrangforestillingene da? Fortelle ham at det er vrangforestillinger?”
Maier vred seg i stolen.
«Det er bare det da, at jeg tror du har rett. Jeg mener også det ikke er vrangforestillinger, men helt naturlige kroppslige reaksjoner i form av svette. I tillegg har han jo store problemer med fordøyelsen. Han er stresset og spent som en fjær. Lever og har levd minst ett år i angst.
Jeg har opplevd det samme men bare som forbigående fenomen. For ham er det noe vedvarende. Jeg begriper ærlig talt ikke hvordan han har holdt ut så lenge uten å bryte sammen.» 
                              ------------------------------------------------
Etterord:
Her avslutter jeg denne historien. Syntes jeg har fått sagt det jeg har på hjertet. I dag har fremtredene forskere i personlighets utvikling påvist hvordan det er fult mulig å komme seg ut av slike kriser. Vist hvordan selvfølelse, tilhørighet og selvstendighet kan opprettes eller gjenopprettes. Men, det er et men. Det krever en stor innsats fra den enkelte.
En ærlighet overfor seg selv som ikke lar selvbedraget komme til. En vilje og et håp om et bedre liv må selvsagt være til stede. Det ligger mye i setningen; ”Ingenting kommer av seg sjøl”

                                                       The end

------------------------------------

 

 

 Båtsmannen av Øivind Armand Halvorsen

 

Det er ingen skam å være fattig, men det er ingen stas heller. Slik tenkte Knut da han la i vei til sosialkontoret. Det gikk en buss, men han så seg ikke i stand til en slik luksus.

 

Totusen åttehundre. Det ble sju-hundre i uka det. Ikke kunne han gjøre store sprell for den summen nei. Mang en`gang var han fristet til å kjøpe seg en flaske Pils,men bare tanken var formastelig . Det var bedre å kunne lage seg en ordentlig, men billig middag.

 

Det er det samme hva de sier.Penger er ikke alt, men det er sannelig ikke godt å greie seg uten.

 

Han hadde blitt fast kunde på Biblioteket. Så lenge det var gratis,ja da manglet han ikke tidsfordriv. Skjønt tidsfordriv? Han tok seg i det. Bøkene gav ham mye mer enn tidsfordriv. Nå som han hadde så mye tid for seg selv,hadde han begynt å lese på en annen måte enn før. Han tok seg tid til å tenke over det han leste. Ofte gikk han tilbake i stoffet når det var uklarheter. Kritisk hadde han også blitt. Hadde lært seg til å gjennomskue den enkelte forfatters livssyn. Det var igrunnen ikke så vanskelig. Når han leste så mye som nå, var det lett å se hvordan det samme stoffet kunne fremstilles ulikt av de forskjellige forfatterne. Særlig gjaldt dette historiebøkene. Ofte fikk han også en anelse om at det ble gjort forsøk på manipulering og det helt bevisst.

Til å begynne med hadde han holdt seg til skjønnlitteraturen, men etterhvert var det de sosiale og samfunnsrelaterte bøkene som opptok ham.

 

Det var vår. Han kjente sola varme. Så kom tanken på solstrålene. Nå måtte han se å få kjøpt seg solfaktor. Advarselen fra Kreftforeningen hadde han lest i avisene. Etter krigen mot Irak var det som hele atmosfæren var ødelagt! Bruk høy solfaktor. Smør deg inn ofte. Unngå sola midt på dagen Han grøsset. Så kjente han en forbannelse inne i seg. Disse jævla politikerne hadde ikke bare tatt fra ham jobben med sin politikk. De hadde ødelagt viktige deler av naturen også! Selv om vitenskapsmenn fra alle verdenshjørner kom med advarsler. La ut om hvilke konsekvenser bombing av oljekildene ville få, så var det få som gadd  høre etter. Krigspropagandaen hadde gått for fullt. Naturvernere og miljøvernministere satt så stille som mus, eller de bidrog etter evne i hysteriet.

Han husket stemmene. Saddam Hussein er en tyrann, en ny Hitler! Det er "Verdensamfunnets" plikt å få ham avsatt. Det var tydelig at den amerikanske presidenten regnet seg selv som "Verdens samfunnet" 

Senere kom det fram at de samtidig solgte våpen til "Tyrannen" I det siste hadde han begynt å lure på om ikke det var andre enn irakeren som var Hitlers arvinger Nei la meg slutte å tenke på politikerne. Jeg blir jo bare forbanna likevel,tenkt han.

Tidligere hadde han hatt bil og campingvogn. Han hadde fremdeles bilen, men vogna fikk han beskjed om å selge. Dette var et vilkår for at sosialen skulle kunne hjelpe ham. Jeg spiste den opp, tenkte han. Den ble omsatt i brød! Faan til folk! De ribbet en`for alt som ikke var høyst nødvendig. Bilen mente de han måtte beholde. Det kunne bli aktuelt å pendle langt hver dag. Om de fant en jobb for ham da. Sannsynligheten for at noen skulle ansette ham som for lengst hadde passert femti, var ikke så stor.

Det ble ikke mye kjøring nå. Det var for dyrt. Men, når lysten tok overhånd, kunne han spare inn på maten. På den måten fikk han råd til noen liter på tanken. Han måtte velge. Mat eller bensin.

Det var igrunnen allright å gå her på gangveien. Bilene suste forbi. Han hadde alltid vært interessert i bil. Husket hvordan frihetsfølelsen og oppdagertrangen hadde pirret når han la ut på ferietur. Det var slutt med ferieturer nå. Ja ja, det var før det "Å itte nå", tenkte han og kjente et aldri så lite stikk i hjertet. Men interessen for bil var der fremdeles. Kjente de forskjellige merkene. Visste hvem av dem som hadde de beste kjøreegenskapene. Hvem som var pålitelige til tusen. Hvilke mann ikke burde kjøpe.

Da han nådde sentrum slo han seg ned på en benk i parken. Det var godt å hvile bena. Men, snart ble det for kaldt. Han satte kursen over gaten og svingte snart inn døra til sosialkontoret.

Hun var ung,elegant og kreativ. Det var det siste som hadde sikret henne jobben på sosialkontoret. Vel, sjarmen hadde nok også virket på de gamle Herrer. Men, offisielt var det kreativiteten som hadde vært utslaggivende.

Konkurransen hadde vært hard! Det var en annen som hadde omtrent samme utdannelsen som henne. Men, altså ikke hennes kreativitet. Dette herlige kreativitets stempelet hadde hun fått i sin tidligere jobb. Hun hadde kommet med forslag til innsparinger som hadde ført til at en kontorassistentstilling kunne sløyfes. Sjefen hadde kalt henne in på kontoret sitt og rost hennes initiativ. Det siste han sa var: "Vi trenger folk med din innstilling, kreative mennesker"

Hun hadde problemer med å forstå kontorassistentens hatefulle blikk da hun pakket sammen sakene sine og forlot kontoret for godt. Det, mente hun alle måtte begripe at bedriften Norge var viktigere enn enkeltpersoner. Det var jo ikke mer enn naturlig hadde hun tenkt. Med bare Handelsskolen på kveldstid kunne mann jo ikke forvente særleg stor innsikt i de samfunnsmessige sammenhenger.

Selv hadde hun en grundig utdannelse. Hun var Sosionom, akademiker. En kvinne med høyere utdannelse og hadde følgelig et solid fundament for innsikt og egne meninger.

Frøken Stølen var datter av Statsautorisert revisor Herr. Stølen. En mann med pondus og selvbevissthet. Han`s kone Evelyn,som datteren var oppkalt etter, presenterte seg selv som Fru Statsautorisert revisor Stølen. Frk. Evelyn Stølen var seg sin families stilling i samfunnet bevisst. Hun bestrebet seg alltid på å finne den rette omgangskretsen. Skydde de lavere samfunnslag.

Hun hadde vært en av de virkelig skoleflinke. Fikk mye ros på skolen. Når hun i tillegg skrudde på sjarmen overfor de mannlige lærerne, ja da var det intet som kunne stoppe hennes topp plassering ved enhver prøve. Når det gjaldt de kvinnelige lærerne, så var det hjelpsomhet, oppmerksomhet og en litt hjelpeløs holdning som gjorde utslaget. Hun var virkelig popp. At de andre elevene holdt henne på en viss avstand tok hun som et utslag av misunnelse.

De tre årene på sosialskolen hadde gått lett. Dette med innlevelse og følsomhet for "Klientenes" behov hadde hun tatt med en klype salt. Viktigere var hensynet til Kommunens økonomi. Det var hennes hellige overbevisning at sosialklienter utelukkende kunne skylde seg selv. "Folk må lære å ta vare på seg selv". Denne setningen rommet i grunnen hele Frk. Stølens ideologi.

Dette var da også sosialsjefens yndlingstema. Hun var meget populær hos ham.

Frk. Stølen var ikke politisk interessert. Hun hadde engang vært tilstede på et politisk møte i Unge Høyre, men fant det svært kjedelig. Alt dette preket om taktikk og alle de forskjellige hensyn mann måtte ta, ja slikt noe lå ikke for henne.

Derimot deltok hun gjerne på festene. Det var som sagt viktig å pleie de rette forbindelsene. Dette var eneste grunnen til at hun skaffet seg medlemsbok og betalte kontingenten trofast.

Da hun hadde blitt det mann kaller litt eldre ungdom og nærmet seg hurtig det magiske trettitallet, ble hun spurt om å stå på listen ved Kommunevalget. Det gjorde seg så godt med en Sosionom på listen. Det liksom styrket Partiets sosiale profil.

Hun hadde blitt svært smigret,men protesterte forsiktig. Da hun fikk vite at det bare var for å fylle ut, ja da var det greit. De hadde tatt bilde av henne ved skrivebordet og hjulpet med utformingen av en tekst full av medfølelse og forståelse for mennesker som hadde havnet på livets skyggeside.

Frk. Evelyn Stølen var et vellykket menneske. Hennes eneste problem var å finne seg en passende ektemann. Flere ganger hadde hun trodd at det var i boks, men så ble det ikke noe av likevel. Hvorfor var for henne en gåte.

Slik tilfellet er med mange navn, så hadde navnet Stølen også sin historie. Det skrev seg fra oldemoren. Hun hadde vært i tjeneste på en større gård. Budeien Olga Sofie Jensen. Hver sommer var hun sysselsatt, ja nettopp, på gårdens seter. Nå hette det ikke seter men støl i denne bygda. Etterhvert ble Olga Sofie av sambygdingene bare kalt for Olga Stølen.

Frk. Stølens far hadde søkt og fått godtatt Stølen som familienavn. Dette var før datteren var påtenkt. De var enige om aldri å nevne navnets opprinnelse for henne.

Sosialkontoret var plasert i en eldre sidebygning ved Rådhuset. Som mange gamle hus var isolasjonen i dørene dårlig. En enkel tredør av den gamle typen var alt som skilte Frk. Stølens kontor og venteværelset. Sosialkontorets venteværelse er ikke stedet hvor praten går livligst. Det er snarere beklemthet, sjenanse og en trykkende følelse som er mest fremtredene. De fleste fester blikket mot gulvet eller "Leser" i gamle fillete ukeblader.

Tankene har lett for å gå i depressive retninger. Det gode humør og oppstemthet er fullkomment fraværende her.

Det hendte at folk kom beruset. Da spredte usikkerheten seg.Men, ingenting er så ille at det ikke kan bli verre. Når kjente stoffmissbrukere dukket opp, ja da fant de fleste det sikrest å utsette besøket til senere.

Dette førte med seg både ergrelser, bryderi og økonomiske uttellinger. Har mann lite, ja nesten ingen ting, da koster det til og med å ta en telefon. Når man i tillegg er avhengig av å låne denne av naboen som kanskje ikke er så begeistret for nettopp det, da er bildet komplett.

Frk. Stølen tok overhodet ikke imot klienter uten avtale. At folk måtte vente i timevis likevel, det var saken uvedkommende. Hadde de da ikke rikelig med tid?

Knut fant seg en stol borte ved døren. Kikket granskende på de andre. En pike på ca. ti år og tydeligvis hennes bror som Knut antok måtte være åtte, satt alene. Han forsto at det måtte være moren som var inne hos Sosionomen. Ingen andre hadde barn med seg. Knut var glad i barn, fikk en følelse av avmakt når han så på dem. Var det ett sted barn ikke burde befinne seg, tenkte han, så var det her på sosialkontoret.

Knut som hadde hatt en materielt sett fattig barndom, men med trygghet og trivsel, kunne levende forestille seg hvordan de følte seg. Etter hans mening skulle alle barn ha en så trygg og økonomisk sikker barndom som overhodet mulig. At familien de var født inn i skulle ha noen som helst betydning i denne sammenhengen stred mot hans sosialdemokratiske bevissthet.

Gjennom den gamle tredøren kunne de hele tiden høre summingen av stemmer. Etterhvert ble de mer høylydte der inne og alle på venteværelset kunne høre hvert ord. Morens stemme var gråtkvalt og bedene. Var det virkelig ikke mulig med en ekstra hundrelapp? Hun hadde halveis lovet gutten at bursdagen skulle feires. Hun hadde sett forventningen i øynene hans. Hun hadde snakket om å bake en kake og å kjøpe noen brusflasker. Fikk hun ikke disse pengene så ble det som så mange ganger før at hun måtte låne. Det var bare det at lånte penger må betales tilbake og således bare var en utsettelse av problemet. Ikke var hun helt sikker på om hun fikk lånt noe heller.

Frk. Stølens stemme hørtes skarpt og klart: "De" (Hun sa De nå for å gi sine ord en ekstra autoritær virkning) "De må da forstå at samfunnet ikke kan koste fest på andres barn!"

De kunne ikke lenger høre hva moren sa. Etterhvert kunne de høre summingen av stemmene igjen som en gjevn dur der innen fra.

Frk. Stølen var tilfreds med seg selv. Hun hadde fått det dit hun ville. Tenk å komme her og be om penger til fest! Det var visst ikke lenger grenser for folks freidighet! Hvordan skulle Kommunen kunne holde budsjettene med alle slags uvedkommende uttellinger? 

Knut kikket bort på de små. Bleke og forknytte med øynene rettet mot gulvet. Barn, som etter hans mening hadde samme krav på bursdags feiring som alle andre. Han var opprørt. Hadde vanskelig for å sitte stille. Var det virkelig kommet så langt. Det var jo hans parti, Arbeiderpartiet som satt med makta!

 

 Han følte seg svimmel og utilpass. Hadde lyst til å banne høyt. Rope ut sin protest! Men, han ble sittende tilsynelatende rolig.

Da Knut kom hjem greide han ikke å sette seg til med boka.Han ble gående frem og tilbake frem og tilbake over stuegulvet. Glemte helt å spare på tobakken. Røkte den ene rullingsen etter den andre. Den kvelden brøt Knut med de sosialdemokratiske lederne for godt. Lenge hadde han forstått at noe var galt. Statsministeren hadde han ønsket dit pepperen gror i lang tid. Han hadde i det lengste trodd at tingene ville bli rettet opp, bare hun på toppen ble byttet ut. Nå forsto han at hele bevegelsen hadde gått av sporet. At hans kjære parti var tatt innen fra og nå fungerte som en slags oppsamlingbevegelse for høyrekreftene. De sosialdemokratiske lederne var ikke lenger hans helter. De var blitt hans fiender!

Knut Brattbakken var født på det lille bruket Brattbakken. Navnet forteller mye om bruket. Det lå i ei helling ned mot elva og var siste gård før fjellheimen tok over. Helt nede ved elvebredden lå de beste jordene. der var det ganske flatt. Men, det hjalp jo så lite da dette bare var noen få mål av de femti i alt som var dyrket jord. Riktig nok hadde de hest, men bæring på ryggen ble det likevel.

Knuts bestefar som fremdeles var i god form den gang, var så kroket i ryggen av alt slitet og bæringen at han gikk fremover lutet som om han stadig var i bakken. Bygdefolket kalte ham i spøk for "Vinkelen".

Husene var lagt på den øvre delen. Her var det god utsikt over den smale dalen som her oppe såvidt var bred nok til ikke å bli kaldt for juv. Ikke langt ovenfor lå sneen til langt ut i Juni. I enkelte kløfter og forsenkninger lå den hele sommeren.

Jorda var steinete og med mye sand. Men enkelte sommere ,når varmen slo til og de fikk regn i passende mengder, kunne avlingen bli ganske stor. Det var sjelden at det laget seg sånn. De gikk med ljåen ovenfor også slik at et halvt kufor var fjellgress. Å dyrke noe annet enn høy var vanskelig så høyt oppe. Høy og poteter var det de drev med.

På båsen sto det tre kyr og en hest. I tillegg hadde de noen geiter. I sommerhalvåret beitet både fe og geiter i marken opp mot fjellet. Arealet var for lite til at noe kunne settes av til beitemark.

Gården lå vestvendt og fikk sola forholdsvis tidlig øverst der husa lå. Veien som førte fram til Brattbakken hadde nesten sluttet å være vei de siste kilometerne. Den var mer å sammenligne med en fjellsti. Men det gikk å komme frem med hest og kjærre.

Hver dag måtte melka kjøres ned til nærmeste gård tre kilometer lenger nede i dalen. Her overtok naboen det ene spannet fra Brattbakken og fraktet det sammen med sin egen melk ned til melkerampa hvor bilen hentet den. Rett utenfor gjerdet var sommerfjøset. Her møtte dyrene opp hver kveld. De var ivrige på å komme inn og bli melket.

 For en bonde er gården verdens sentrum. Knut følte det på samme måten. Selv om han var eneste barn var det aldri kjedelig. Gården, elven og fjellet var hans tumleplass. Han måtte delta i arbeidet allerede fra åtte ni års alderen. Dette ble ikke oppfattet som noen form for press. Han bare fulgte med faren og lærte snart det meste som var å lære hvordan en gård ble drevet. De snakket ikke så mye sammen når de arbeidet. Læringsprosessen fulgte naturens egne lover. Faren behandlet ham alltid som en jevnbyrdig, som en likeverdig. Lyttet når Knut hadde spørsmål. Men det meste lærte Knut ved å se hvordan han gjorde tingene.

Etterhvert fikk han tildelt egne daglige plikter. Vannbæring til husbruk var en av dem. Med åket over skuldrene og en bøtte dinglene på hver side. Rett innenfor stuedøra sto vannstampen som rommet hundre liter. Den måtte etterfylles hver dag. Toppen var tildekket men slik at halvparten var hengslet og tjente som lokk. Øsa som hang der ble brukt av alle som drikkekar.

Stua var familiens oppholdsrom. Her ble maten tilberedt på den vedfyrte jernkomfyren. Det var Knut som sørget for at moren hadde nok ved stablet pent opp ved siden av komfyren.

Den skogen som hørte inn under Brattbakken besto for det meste av kortvokst bjørk og andre mindre edle tresorter som ikke var brukenes til annet enn ved. Det var på vinteren at hugsten fant sted. I passende lengder fraktet de veden på kjelke ned til uthuset. Så var det Knuts jobb å sage og dele for siden å lagre den pent i stabler.

Gården var ikke stor nok til å dekke familiens materielle behov. Hver vinter dro faren på veiarbeid nede i bygda eller han påtok seg jobber som snekker. Han kunne være borte flere uker i strekk. Da var Knut mannen på gården og følte at han hadde ansvar for de tyngste gjøre måla.

Skolegangen var organisert i fjortendagers perioder. En tredelt skole hvor flere årstrinn ble undervist samtidig. Det tok ham en time å gå alle bakkene opp til Brattbakken. Ofte måtte han bruke ski og da gikk det fort på nedturen. Vinteren var den årstid da han fikk god anledning til å streife rundt i fjellet. Satte snarer og bidrog til husholdningen med ryper som han fanget. Bortsett fra skolegangen og melketidene så var livet lite styrt av klokkerutiner. Knuts oppvekst var fylt av både plikter og frihet. Et liv som i høy grad fulgte naturens egen syklus. Et liv hvor tvang og dirigering var ukjent og livets egne naturlover hersket.

Ingen har noen garanti mot brå og drastiske forandringer. Det fikk Knut erfare.Han var ikke før konfirmert så ble faren syk. Legene kunne ikke gjøre noe.

Dyr og løsøre ble solgt. De flyttet inn til byen. Knuts liv forandret seg så og si over natten. Han var ung og greide omstillingen raskt. Men foreldrene ble mange år eldre på få uker. For dem var i realiteten livet over. Da faren døde samme året flyttet moren sammen med sin søster. Knut flyktet til sjøs.

Å sette bena på et skipsdekk for første gang, har gitt mang en` unggutt en sterk følelse av at Eventyret venter der ute i den store verden. Å kjenne sitringen i skroget fra hjelpemotorene. Ånde inn den helt spesielle lukten. En blanding av olje, sot, matosen fra byssa og sjøvann. Høre alle de spesielle lydene som havneområdet er så fylt av. Se taubåter buksere store skip ut og inn av havna. Høre de såre ulene fra skips sirener som sender sin siste hilsen før de gir full ahead og stevner ut mot havet.

 Fremmede flagg. Fremmede språk. 

Knut, som nå var femten år, var kommet til en helt ny og ukjent verden. Han kjente spenningen og forventningen i kropp og sinn.Tanken på det enorme havet, fremmede eksotiske land og folk tok nesten pusten fra ham. Det skifter fort fra det nye til den kjente rutine. Ensformigheten kommer snikende.Dag etter dag pløyet skipet seg frem og etterlot seg en stripe av skum og hvirvlende sjø som snart falt til ro. Alle spor ble visket bort og ingen kunne lenger se at her hadde et skip på seksten tusen tonn passert. Motorens monotone støy. Skipet som skalv av tusener hestekrefter. Den svakt rullende bevegelse i lange dønninger.Vakter som skifter med militær presisjon. Disiplin. Rangordning. Kjenn din plass. Et gjennomregulert lite samfunn hvor alt er satt i system.

En slik tilværelse blir fort ensformig. Men dette er den eneste måten det kan fungere på. Her tåles ingen opposisjon, ingen avvik fra det fastlagte. Slik er sjømannens hverdag for skipper som dekksgutt. Fra maskinmester til smører.

Allikevel, eventyret er der. Forventningene er der. Kullsvarte netter under tropene. Stjernehimmel som legger universet tett inntil deg. Netter da månen henger klarere og større enn du noensinne så den før. Morgener da solen stiger loddrett opp av havet. Kvelder hvor dagslyset forsvinner sammen med solen på få minutter.

Bevisstheten om å befinne seg på en Planet når det fremmede skipets mast dukker opp i horisonten. Litt etter litt kommer overbygget og til slutt skroget opp av havet. Konturene av land, av ukjente øyer som passeres. 

Lengselen mot kvinner. Drømmen om det myke, kjærlighet, sex. Men fremfor alt sjømannens evige higen mot hjemkomsten, mot fedrelandet der oppe under Polen. For Knut hadde landet der mot nord samme dragning som hos de andre. Men, når han tenkte seg om så hadde han jo ikke lenger et hjem å lengte til. Riktig nok var gården fremdeles moren og hans eiendom, men han forsto at den aldri ville komme i drift igjen. De moderne driftsformer var det håpløst å gjennomføre på Brattbakken. Alternativet var en fattig, ihvertfall materiellt sett, tilværelse. Dessuten kunne han ikke makte det alene.

Knut møtte sjølivet og dets krav uten problemer. Arbeidet var for ham intet nødvendig onde, men den naturlige livsform. For ham var det å lære nye ting ingen vanskelige hindere, men bare å følge med slik som han hadde lært av faren. Han avanserte raskt fra dekksgutt til Jungmann og videre til Lettmatros. Det var bare det at han var så ung. Matroser skulle helst ha fylt tjue år. Hadde det ikke vært for alderen sa Båsen da de snakket fortrolig sammen, så skulle du fått matrosjobb i morra den dag. Knut smilte tilbake uten å beklage seg. Det er jo ganske fint å gå vakter også, mente han.

Knut ble nesten "Uteseiler" Det gikk flere år før han mønstret av en båt. Var forsiktig med penger og kunne tatt seg lange ferier i Norge. Men når besøket hos moren og en tur til Brattbakken var unnagjort,var det liksom ikke så mye mer å foreta seg. Det holdt med fire fem uker. Da ville han ut. Komme i arbeid igjen. Besøkene i hjemlandet viste ham hvor store fremskritt som ble gjort. Da han ble spurt om å bli partimedlem svarte han ja uten å nøle. Siden holdt han boka i orden og stemte ved alle valg. Der ingen andre ordnet opp, tok han selv intiniativet og sørget for at alle ombord fikk brukt sin stemmerett. Som Båtsmann hadde han autoritet blant mannskapet. De hørte på ham når han en sjelden gang ga uttrykk for sine sympatier. 

Om noen får se de sosiale forskjeller i andre land, så er det sjøfolk. De fleste havneområder er typiske arbeiderstrøk, eller, noe som ofte er tilfelle, fattig strøk. Lenger opp i byene, og av en eller annen grunn, ofte på vestkanten, finner du de vellykkede i sine vakre forsteder. I selve bykjernen er det for det meste forretninger og kontorer. I et belte rundt dette bor gjerne de som hverken er fattige eller rike, men som har faste inntekter. I de fleste havnebyer er havneområdet vel forsynt med Barer og mer eller mindre offisielle horehus. Mange unge kvinner driver alene eller i samarbeid med sin hallik. De fleste sjøfolk utvikler sin sosiale samvittighet ved synet av elendigheten. Slik var det også med Knut.

Knut var fremdeles en ung mann da han måtte slutte på sjøen. Skjønt slutte? Det ble rett og slett umulig å få hyre. Rederne, som alltid er på jakt etter høyere fortjeneste, satset på underbetalte utlendinger. Konkurransen, som etter deres eget utsagn skal være så sunt og fremtidsrettet, ble hardere og hardere. Skipene ble større og større. Mannskapene mindre og mindre. Skutene ble mer og mer lik flytende pakkhus.

Nå var det teknikere, ikke sjøfolk i tradisjonell forstand, som var etterspurt. Den norske sjømannsstand skrumpet inn for snart bare å bestå av offiserer. Senere ble det faktisk vanskelig også for offiserer å få jobb.

Verdier på milliarder av kroner ble lagt i bøyene. Nasjonens inntekter, som praktisk talt i sin helhet hadde kommet fra den skatt sjøfolkene betalte, skrumpet inn i samme tempo. Arbeiderregjeringen stilte opp som Redernes tjenere og organiserte det hele i deres interesse. Sjøfolkene ble i stor grad offer for sine egne politiske tillitsmenn og kvinner.

Han hadde vært heldig. Fikk seg jobb i et lite mekanisk verksted. Med sin evne til å ta etter, lærte han fort. Var aldri redd for å spørre dem som kunne tingene bedre. Snart var han "En av gutta". Eieren, Rune Johansen, som alltid bare ble kalt sjefen av de ansatte, var en jovial og hyggelig kar. Han fikk etterhvert et personlig tillitsforhold til Knut. I en så liten bedrift spilte pålitelighet en stor rolle. Det gjaldt ikke bare med hensyn til driften, produksjonen og dens kvalitet, men i enda høyere grad når det gjaldt å kunne stole på at folk møtte opp hver dag. At de var villige til å stå på om kveldene og noen ganger i helgene når det var nødvendig. Med sin erfaring som Båtsmann forsto Knut dette bedre enn de fleste.

Johansen fortalte ham det meste om bedriftens økonomiske forhold. Den stadig skjerpede konkurransen om kontrakter, om myndighetenes favorisering av store bedrifter. Det meste av produksjonen var rettet inn mot skipsindustrien. De var en av denne industriens underleverandører. I mange år hadde dette vært et solid ben å stå på. Men nå raknet det. Fler og fler nybygnings kontrakter ble plassert i det fjerne østen. Det ene skipsbyggeriet etter det andre måtte legge inn årene.

Johansen ble stadig mer herjet i ansiktet av bekymringer og mangel på søvn. Han kunne ligge våken i timevis. Når han endelig sovnet var det en urolig søvn. Ofte våknet han og følte seg mer sliten enn kvelden før. Han kjente sine ansattes forhold godt. Visste hvem konene var. Hvor mange barn den enkelte hadde. Hadde en viss peiling på deres økonomiske forhold og var fullt klar over deres avhengighet av hans lille bedrift.

Bedriftsøkonomi er først og fremst et matematisk forhold . En bedrift må ha en inntekt som er større enn utgiftene. 

Johansen gråt åpenlyst overfor sin kone den kvelden han innsåg at oppsigelser ikke var til å unngå. Av femten mann måtte åtte gå. Han orket ikke selv å levere ut konvoluttene. Overlot det til kontordamen.

Så sto Knut igjen uten jobb. De første Åtti ukene levde han forholdsvis bra på arbeids-ledighetstrygden. Han hadde ikke som så mange andre noen tyngende gjeld å betale på. De hadde solgt husene på Brattbakken og to mål av jorden. Hans del ble brukt til å finansiere en liten enebolig i utkanten av den lille byen. Han hadde også oppsparte midler, så det var ingen umiddelbar krise. Men, det koster å leve. Pengene forsvant foruroligende fort da arbeidsløshets trygda var utløpt og han var avhengig av å bruke det han hadde på kistebunn. Dagen kom da sosialkontoret var eneste utvei.

Depresjonene kommer med usvikelig lovmessighet. På samme måte som Johansen ble tvunget til å si opp ansatte, på samme måte går det for seg over det hele der markedsøkonomien får herje fritt. Som klokken må tilbakelegge seksti minutter hver time, så følger de økonomiske depresjonene med seksti års mellomrom. Menneskenes moral, som er en årsak og samtidig en refleks av det samme,følger med usvikelig sikkerhet de samme svingninger. Bare litt forsinket hos det store flertallet, som er ofre for de fås disposisjoner, slik den menneskelige erkjennelse alltid gjør.

Frk. Stølen gledet seg over utviklingen. Nå var hun ikke lenger tvunget til den for henne usmakelige svada som før var blitt pålagt hennes yrkesgruppe. Sitte der å hykle at "Kjære deg, sosialstøtte er ingen skam. Det er en rettighet du har" Politikerne brukte ikke lang tid til å komme bort fra denne retorikken. Jo fler fattige det ble, jo mer restriktive ble de med bevilgninger til de fattige.

Hun hadde selv vært tilstede på siste Kommunestyremøte. Hadde sittet å lyttet med stor tilfredshet. Det eneste skår i gleden var to representanter fra Høyre og venstres ene som hadde talt varmt om medmenneskelighet, rettigheter og samfunnsansvar. De hadde til og med stemt mot reduksjoner i sosialhjelpen!

Dette syntes Frk. Stølen var uhørt. Alle sosialistene, pene akademikere de fleste av dem, hadde jo stemt for. Frk. Stølen var rystet! I hennes indre ble de tre til en femtekolonne rettet mot alle pene mennesker. Hvordan skal folk lære å ta vare på seg selv når penger som kunne brukes til viktige formål, ble brukt til å sy puter under armene på dem? Hun hadde nikket tilfreds da sosialistene foreslo å øke møtegodtgjørelsen til representantene. Dette syntes hun var både rett og riktig med tanke på det viktige arbeidet de nedla til beste for Kommunens innbyggere.

Nå kunne hun slynge det rett i fjeset på disse bløte uansvarlige menneskene som ikke maktet å ta vare på seg selv. Riktig nok måtte det pakkes inn, men bare litt, slik at ingen fikk noe å si på henne. Hele hennes vesen fortalte klientene hvilke snyltere de var. Hvordan de var en byrde for det offentlige og direkte ansvarlige for Kommunens dårlige økonomi. Hennes holdninger ble da også understøttet av den lokale og landsomfattende pressen. Arbeiderbevegelsens fremste tillitsmenn, og ikke minst kvinner, kjørte rene kampanjer for å understreke dette. Psykologer og enkelte Leger hadde lange artikler i pressen hvor missbruket av trygder, ikke minst uføretrygden, ble påvist. Livskriser, (slike ting som angst, psykotiske sykdommer osv osv) var da ikke sykdommer! Det var rett og slett folk som ikke taklet livet! Som brukte skillsmisser, vanskelig barndom, trangboddhet, ja Gud vet hva for å snylte på samfunnet.

Endelig, tenkte Frk. Stølen, skal vi komme bort fra denne velferden som jo bare er en utvekst og koster så enormt! Det var bare en` ting som fremdeles forble et problem for Frk. Stølen. På tross av hennes iherdige forsøk, hadde det ennå ikke lykkes å få en ektemann på kroken. En velproporsjonert kropp, stilige klær og frisyre til tross.

Nå var det ikke de seksuelle behov som trengte på. Dette var for henne nærmest bare noe som hørte med. Gud skal vite at hun godt kunne vært det foruten! Slike dyriske tilbøyeligheter var ikke noe for henne.

En Sosionom som forblir frøken står i fare for å miste respekt blant sine kolleger. Dessuten ønsket hun sterkt å avansere på den sosiale skala. Det var også ting ved hennes yrke som hun ikke var så glad for. Når berusede personer og da særlig missbrukere av sterke stoffer slo seg vrange, ja da hadde hun skjelvet i skrekk mer enn en gang. Egentlig lå det under hennes verdighet å ha med slike mennesker å gjøre. Det var derfor naturlig for henne når hun traff andre som sognet til partiet, å understreke at tvangsinnleggelse eller "Plassering" av slike personer burde prioriteres. I det hele tatt var hun helt på linje med den nye ånd i tiden.

Alle former for forbrytelser begått av den udannede vulgære massen burde straffes hardt. Dette ville sikkert ha en forebyggende virkning, slik at skikkelige mennesker kunne gå trygt. Kravet om mer politi sto sterkt hos henne.

Å tro at noen her 

er bedre enn sin neste

at alle er  

sin egen lykkes smed

at noen  

de er likere enn vi

å rope høyt på politi

Det kaller vi autoritær

Den verste pest

i menneskesinn 

at de er små

de tramper vi på

men kommer han

som større er

da logrer hun

som var det kun

en liten hund!

Knut var blitt en opprører. Hans sosiale samvittighet var rotfestet. Noe måtte da kunne gjøres for å stoppe reverseringen av samfunnet? Hvordan hadde det vært mulig å ta partiet innen fra? Hvorfor hadde ikke grunnplanet reagert for lenge siden? Så kom tanken: Hvorfor hadde han ikke reagert selv? Ja, hvorfor?Han greide ikke å finne noe svar på dette. Ble sittende med en følelse av utilstrekkelighet og uro. Etterhvert kom trettheten sigende og han gikk til køys.

Dagen etter hadde han ikke ro i seg til å bli sittende med en bok. Bestemte seg for en lang spasertur. Hadde behov for andre mennesker. Derfor satte han kursen mot sentrum.  Det virket som våren hadde slått til for alvor. Sola varmet godt og det var vindstille. Riktig en dag å komme seg ut på! Det var mange som hadde tenkt det samme. Trafikken i sentrum var større enn vanlig. På fortauene nesten trengsel.

Han slo seg ned på en benk i byparken. Der satt en eldre mann . En Kommunist. Knut kjente ham av omtale. Han skulle være av den plagsomme sorten som aldri lot noen anledning gå fra seg til å angripe sosialdemokratene. Det kunne vel ikke være så mye pepp igjen der nå.Oppløsningen av kommunistregimene i øst og hans eget parti som smuldret bort var vel årsaken.

Han satt der og var vel temmelig ensom, tenkte Knut. Han hadde aldri hatt noe til overs for Kommunistene. At folk med åpne øyne kunne jobbe for å innføre diktatur! Dette stred mot hele hans tankegang. Men, i dag var disse holdningene liksom ikke så viktig for ham. Den indre strid i sinnet gjorde ham mer åpen og mindre fordømmende. Ikke det at Kommunismen var mer tiltrekkende enn før. Det var heller den felles skjebnen de to delte som virket forsonende.

Peder Hansen, som den eldre mannen het, gjorde ikke mine til å få i gang en samtale. Han bare satt der og sløvet. Enkelte forbi-passerende sa "Hei Peder"! Mannen nikket tilbake. Det virker som han nyter en viss respekt blant folk, tenkte Knut.

"Det er godt å sitte her i sola" datt det ut av ham. "Vinteren var jammen lang og hard i år" Peder Hansen rettet blikket mot ham for første gang. "Ja det har du rett i" kom svaret. Stemmen var vennlig og hadde en varme som overrasket ham.

Så ble det stille mellom dem.

En ung pike kledd som om hun kom rett fra Blitz, med svære Nei Til EU merker på den svarte skinnjakka, nikket til Peder Hansen. Han smilte og vinket tilbake. "Det er godt å se ungdommen aktiviserer seg mot E.U." Sa han. "Hvorfor mener du det?" Spurte Knut

"Får dem oss inn der, da er vi knekt for lang tid" kom svaret.

Knut hadde ikke satt seg noe særlig inn i EU spørsmålet. Slik som vanen var fra år tilbake hadde han automatisk overlatt dette til autoritetene.

Han kunne merke hvordan Peder Hansen våknet til liv. Han satt ikke lenger i den avslappede stillingen. Vente seg mot Knut med interesse. Øynene var ikke lenger fraværende og uinteresserte som første gangen Knut snakket til ham. Knut forsto at her var en mann som var levende opptatt av samfunnsspørsmål.

 "Hvorfor jeg mener det?"

Nå fikk Knut en innføring i hva E U sto for, som nesten tok pusten fra ham. Peder Hansen snakket og snakket. Om de fire frihetene, om demokratiet, markeds-liberalismen, arbeidsløsheten, knuste fagforeninger, ruinerte bønder og fiskere, sosialpolitikk, selvstyre..............Så snakket han om byråkratenes manipulering med begrepene.

Det hadde samlet seg en liten skare som lyttet til Peder. De fleste mente han hadde rett. Men det var tydelig at det ikke var lett for alle å følge Peders utlegginger. Han hadde for mange vanskelige ord og vendinger. Virket som han trodde folk var bedre orientert i disse sakene enn tilfellet er. Slik var det også for Knut. Han forsto at denne mannen hadde mer å fare med enn han hadde trodd. Han la også merke til at angrep på sosialdemokratiet var helt fraværende i Peder Hansens monolog. Det var toppene, byråkratene, som fikk gjennomgå.

Knuts vante forestillinger om Kommunister var rokket. Denne mannen snakket på en slik måte han kunne like.

Før de skiltes foreslo han at Peder stakk innom når det passet. Så kunne de jo prate mere sammen.

Peder, som her så en mulighet til å kapre en ny E U motstander, ville gjerne det.

 

 ----------------------------------------------------

 

Den som i barndommen har opplevet fattigdommen og likevel vært lykkelig vet, at materiell velstand ikke er det viktigste i livet. Derimot spiller selvfølelsen og bevisstheten om egenverdet en stor og avgjørende rolle. Autoritære mennesker er autoritære nettopp fordi de i bunn og grunn ikke stoler på seg selv. Dette gjelder for den undertrykkende autoritære som for den undertrykkte.  De autoritære holdninger kan sammenlignes med mentale krykker. Herskere er alltid autoritære. Noen av dagens politikere er også det. For dem er bankdirektørens, sosialøkonomens eller andre "Eksperters" gjetninger viktigere enn deres egen tenkning. Den stoler de ikke på. De spiller roller og fremtrer overfor "Massene" som om de behersker det hele uten problemer. I den grad det fins problemer, ja da ligger det “utenfor deres innflytelses muligheter" De skubber det over på andre og snakker om "Dårlige tider" som om det var ukjente naturlover som de, og heller ingen andre, kan gjøre noe med. Politiske motstandere som ikke står på deres "Verdier" levnes ingen ære, fornuft eller sosial samvittighet. 

De aller fleste mennesker er ikke så opptatt av politikk at de bruker den tid som er nødvendig for å sette seg godt nok inn i sakene. De blir derfor lett offer for den uforståelige ordflommen som mange politikere er eksperter på.

 

 Dette kan føre til nærmest pådyttede autoritære holdninger. Siden jeg ikke forstår hva hun\han sier, så må han\hun være mye flinkere enn meg. Når disse holdningene får karakteren av ukritisk beundring og på den annen side bitterhet og hat mot annerledes tenkende, ja da blir det farlig!

Hitler og Mussolini greide å utnytte folks bitterhet mot "De demokratiske partier".At de selv var blottet for enhver demokratisk tanke og satte inn en voldsbølge mot folket straks de følte seg sterke nok, ja det er noe av bitterhetens ironiske følger.

 

 ---------------------------------------------------------------------------

Peder Hansen var blitt seksti tre år. Som de fleste på hans alder lurte han på hvor tiden hadde blitt av. Han bruke spøkefullt å si når andre kom inn på alder: "Du vet jeg er ikke akkurat noen unghest lenger, men mann er jo ikke eldre enn mann føler seg. "Glimtet i øyet var der som før. Vakre kvinner var like vakre som før, men de burde helst ha fylt femti om han skulle bli interessert i dem som kvinner. I den alderen er ikke utvalget særlig stort. Enten er de gift, som Peder sa, eller så har dem mista løsta. 

 Hvorfor han ikke hadde giftet seg? "Nei , jeg hadde liksom aldri tid" kom det da.

Det var nok riktig det. Peder var en sjeldent opptatt mann. Han jobbet for Partiet og han jobbet for fagforeninga. Ellers var han en lesehest. Hele livet hadde vært en studietid for Peder. Ingen størrelser innen skjønnlitteraturen var ukjent for ham. Filosofi, historie, sosiologi hadde han god innsikt i. Men mest var det samfunnsøkonomi som hadde opptatt ham. I den seneste tiden personlighetsutvikling og Psykologi. Det kom så mye nytt på dette område for tiden, og til Peders forundring, mest fra U.S.A. I Peders hjerne ble alle disse emnene koblet til hverandre og forandret hans bevissthet ganske radikalt.

Det hadde vært en vanskelig tid. Den første tiden etter Sovjets oppløsning hadde han hevdet at partiet der var tatt innen fra. Etterhvert hadde han kommet til at det heller var sånn at det hadde "Råtnet på rot" som han uttrykte det.

I sin ungdom ble han sendt til Moskva for å studere ved partiets Institutt for samfunns vitenskaper. Han ble der i to år. Lærte seg russisk og ble kjent med noen titalls russere. Han forsto etterhvert at det ikke var "Proletariatets diktatur" men Partiets diktatur som var virkeligheten der. Når han i tillegg så hvordan forbindelser, bestikkelser og lignende "borgerlig" styggedom florerte, ja da ble han ganske forskrekket.

At han likevel holdt fast ved N.K.P. og Sovjet , begrunnet han med fraværet av arbeidsløshet og et sosialsystem som over gikk selv de forestillinger han hadde hatt med seg hjemmefra. Dessuten trodde han på at" utvekstene" ville forsvinne med tiden. Det var bare et spørsmål om produksjon. Når samfunnet ble rikt nok, da ville den slags falle bort av seg selv.

Dessuten var det dette med freden. Hvis ikke Sovjet var der, ville kolonimaktene herje fritt, mente han. Dette fikk han bekreftet etter oppløsningen av Sovjetunionen, mente han.

Han var ikke begeistret for innblandingen i Afghanistan og fulgte flertallet i Partiet da de protesterte mot dette. Men, den som i årevis har opptrådt som advokat for Sovjet, var ikke troendes. Det fikk han merke.

Peder var ikke noe maktmenneske. Tvert i mot. Det var hans sosiale bevissthet som hadde ført ham inn i Kommunistpartiet. Dessuten var han såpass gammel at minnene fra krigstiden og avsløringen av nazistenes forbrytelser hadde gjort et dypt og varig inntrykk på ham. 

Han innså nå at Kommunistpartiene hadde vært like autoritære som de borgerlige. Og det var nettopp her, på det personlige plan og ut fra de erfaringer han hadde gjort, at nye tanker, nye sammenhenger, hadde kommet til å dominere hans bevissthet.

Knut hadde jobbet hele dagen i hagen. Det var noe han likte. Stelle med planter, busker og trær. Det var bonden som våknet til liv. Minnene, faren og moren, dyrene, elven, fjellet. Gode minner. Tiden fra oppbruddet og farens død ville han ikke tenke på. Det ville bare gjøre ham trist til sinns. Gleden ved arbeidet. Kjenne kroppen trives ved å røre på seg. Gikk der og nynnet. Gledet seg over våren og sommeren som skulle komme.Lange lyse kvelder. Når det var varmt nok, likte han å sitte ute med ei bok, en kopp kaffe og røyk. Han hadde utsikt bortover veien og kunne følge med når folk gikk forbi.

Da hørte han Peder Hansens stemme bak seg. "Så, du er i full gang med våronna. Riktig fin hage du har!" Peder humret og smilte da Knut vendte seg mot ham."Ja du veit oss bønder" svarte han.

"Vel, det er nå en stund siden du var bonde nå da" smilte Peder.

Ved siden av Peder sto en høy kar og smilte han også. Rakte frem handa og presenterte seg selv som Erlend Bjerke. "Jeg fikk lov å være med Peder. Håper du ikke har noe imot det?" Hele fremtoningen fortalte om en som var vant til å omgåes mennesker. 

"Ja, siden du er interessert i å vite mer om EU spørsmålet, så tenkte jeg det var greit" kom det fra Peder "Erlend er historiker og vet mye om både det ene og det andre" la han til.

Knut trykket Erlends hånd. og smilte. "Det er alltid hyggelig å få besøk. Jeg har jo ikke så mange bekjente" sa han.

Knut satte rake og spade opp mot et tre.

"Dere får komme inn, så skal jeg sette på kaffen" sa han.

Peder og Erlend ruslet rundt i stuen og beundret malerier og undersøkte innholdet i Knuts bokhylle, mens verten var opptatt med kaffekokingen. "Han har mye bra litteratur" kom det fra Erlend. Peder nikket og var enig."Det ser ut til å være en lesehest"

Maleriene var for det meste av skip, men også ett som de antok måtte være gården hvor Knut hadde vokst opp. 

Stuen hadde lange filleryer pent dandert over gulvet. Møblene var av eldre solid årgang. Det hele ga et rent og solid inntrykk.

Knut kom med kaffen og bød på havrekjeks.

Peder og Knut tente seg en røyk, men Erlend var ikkerøker, uten at han brød seg med at andre røkte.

"Han Peder ga meg ei lang lekse her om dagen." Knut smilte for å understreke formuleringens spøkefullhet. "Men det ble i meste laget for meg. Jeg greide ikke å fordøye alt i et slikt tempo"

Nå lo Erlend. "Der kan du høre! Hva er det jeg har sagt mange ganger" Han kikket med et skøyerartig blikk bort på Peder.

Peder på sin side smilte bredt til Knut "Disse akademikerne skal nå alltid bry seg med andre!"

Så lo de alle tre. Alt som var av sjenanse og følende forsiktighet var med ett slag borte. Det var tre likeverdige menn som satt i stuen. Tre menn med ulik bakgrunn, men med de samme sosiale og samfunnsmessige interessene. Menn med utpreget sosial samvittighet. 

 "Det blir jo lett sånn" sa Peder "Treffer jeg nye folk og vil få dem over på vår side mot E U, så syntes jeg bestandig at jeg må få med mest mulig på kort tid. Det blir liksom viktig for meg at vedkommende der og da skal kunne bestemme seg for å stemme nei. Jeg har vel vanskelig for å huske at folk flest ikke har brukt hele livet sitt til å studere samfunns spørsmål. Det er jo et gammelt ord som sier;" Det hjertet er fullt av, det renner munnen over med."

Knut og Erlend nikket. De hadde kjent den følelsen selv noen ganger.

"Det er ikke alle som ber meg hjem til seg for å kunne snakke om disse tingene. Det blir oftest få minutter mann har til rådighet."

Peder holdt inne. 

Erlend, som var Lektor i den videregående skolen, hadde Historie som sitt viktigste fag. Dette var også hans hoved interesse ved siden av det sosiale engasjement. Han var femtifire år. Av akademikerfamilie. Glad i mennesker og en god lærer. Noe av det mest framtredene ved ham, var den liketille og usnobbete væremåten.

Alle likte Erlend Bjerke. Selv unionstilhengere blant de andre lærerne likte ham. Han kunne uttrykke sine standpunkter klart og greit på en vennlig måte. Lyttet respektfullt til ja sidens argumenter. Han var et menneske hvor de demokratiske prinsipper var rotfestet.

Hans far, Lektor Anders Bjerke, hadde sett det som livets absolutte største begivenhet da han fikk en sønn. Han brukte all ledig tid til samvær med Erlend. Selv om Erlend hadde hatt noen ungdomsår da farens påvirkning var heller liten, så landet han trykt på de moralske normer han hadde fått inn i oppveksten.

Han var ikke og hadde aldri vært medlem av noe parti. Partienes ensretting og hang til dirigering fra toppen, var ikke noe som tiltalte ham. For ham sto Eidsvolls verket og Norges kamp for selvstyre sterkt i bevisstheten. Nå grep han ordet. "Det er nok mange i dag som føler at det er vanskelig å orientere seg skikkelig med hensyn til E U."

Knut nikket.

"Dette har uten tvil sammenheng med at det lille mindretallet som kan se seg tjent med medlemskap, er de samme som eier de fleste opinionsdannende midlene slik som aviser, Ukeblader og forlag. Det er jo også helt tydelig at de kontrollerer kringkasting og fjernsyn i tillegg. Samtidig brukes statlige midler som om de tilhørte det samme mindretallet. Helt klart er det også at folkeavstemningen i nitten sytti to for dem nærmest står som en litt beklagelig episode. I praksis har de brydd seg lite om dette direktivet fra folket. De fortsatte ufortrødent å kjøre i retting av E U. Landets selvstendighet og nasjonale arv forsøkes latterliggjort som om det var vrang forestillinger fra middelalderen. Det fremstilles som om selvstyre og en egen nasjonal økonomi skulle være "Umoderne" og "Urealistisk". Ja, nærmest som en form for nostalgi! Samtidig ser vi hvordan den nåværende ledelsen i Arbeiderpartiet har forlatt de humanistiske og demokratiske prinsipper. Regjeringen og flertallet av partiets stortingsgruppe har lagt seg til en arrogant holdning som minner stygt om det som er vanlig i diktaturstater. Et godt eksempel på det er stortingsvedtaket om å holde folkeavstemningen samtidig med Sverige. Dette ble arrogant feid vekk som uten betydning. Vi har også sett hvordan det ekstremt høyreorienterte Frp. har blitt tatt inn i varmen. Fra kraftig avstandstaking til faktisk å adoptere deres politikk. Dette har skjedd på få år.Arbeiderpartiet fremstår i dag som en slags oppsamlingsentral for Høyrekreftene. Ved siste stortingsvalg strømmet folk fra både Høyre og Frp. til Arbeiderpartiet. De ser stats ministeren som en mye bedre representant for sine interesser enn eksempelvis de borgerliges  representanter. Markedsliberalismen, som i det praktiske liv ikke betyr noe annet enn å overlate nasjonens økonomiske og politiske liv til bankdirektørene, konsernledere, aksjonærene og alle de andre spekulantene. Samtidig er de villige til å overlate disponeringen av landets resurser til samme slags folk utenfor landets grennser. De, som er valgt for å ivareta lønnstakernes interesser har, systematisk gjort hva de kunne for å forværre de sammes livsvilkår! I dag sitter de bak lukkede dører og spekulerer ut stadig nye måter å redusere ytelsene til de arbeidsledige, pensjonistene, de fattigste som har blitt avhengig av sosialhjelp og de syke.

 De forskjellige organisasjoner som de handikappede har opprettet, sliter med å skaffe penger til hjelpevirksomhet. I det hele tatt er alle de svake gruppene utsatt for angrep fra "Arbeiderbevgelsen". Når jeg nå brukte ordet "Svake", så mener jeg selvfølgelig ikke at alle disse menneskene er svakere enn andre eller på noen måte mindreverdige. Men, de stiller svakt i kampen for sine interesser da det er begrenset hvilke pressmidler de har til rådighet.

EU er det instrumentet "Arbeiderbevegelsen" vil bruke for å konservere disse tilstandene og for uforstyrret å kunne fortsette denne undertrykkelsen. Derfor er det så viktig å holde vårt land utenfor. 

Viktig er det selvsagt også å utforme en alternativ politikk som tar utgangspunkt i det humanistiske prinsipp: et best mulig liv for alle landets innbyggere"

Erlend kikket på Knut som om han ventet seg en reaksjon.

Knut lot seg ikke be to ganger

"Alt det du sa er jeg enig i. Men det er en rekke ting jeg gjerne ville ha svar på. Hva ligger for eksempel i det som nå blir hevdet av tilhengerne, at i virkeligheten har vi aldri vært noe selvstendig land?"

Erlend smilte bredt. Som historiker var det nettopp slike spørsmål han likte best.

"Ja det er et godt spørsmål! Slik som jafolket fremsetter denne problemstillingen, så kunne vi jo nærmest tro at vi fremdeles var en provins i Danmark. Man kan jo også lure på hvorfor det norske folk samlet seg nesten som en` mann for å bli kvitt den tyske okkupasjonsmakten! Det som derimot er tilfelle, at Norge ikke har eksistert og ikke kan eksistere som en slags isolert øy i Verdenssamfunnet, er jo noe helt annet! Vårt land, eller snarere vårt folk, har i år hundreder vært avhengig av handel og annet samkvem med resten av Verden. Det samme er antagelig tilfelle med alle andre land. Dette betyr ikke at vi ikke har vært selvstendige. Alle land som må kunne kalles selvstendige må likevel leve i et samspill med resten av Verden. Dette er ikke noe unaturlig eller galt. Det er den eneste måten det kan fungere på.Vi kunne jo, ut fra en slik betraktning, at vi må leve i et samspill med andre nasjoner, med samme rett hevde at USA aldri har vært noe selvstendig land. Hvis derimot jafolket mener at vi, på samme måten som svært mange land i Verden, er utsatt for et stadig press fra de såkalte stormaktene, ja da er det selvfølgelig noe i det de hevder. Det går ikke an å operere med absolutter her, like lite som på livets andre områder. Stormaktene agerer, og det har de alltid gjort, som om de har til hensikt å legge resten av Verden under seg. Det bakenforliggende motiv er økonomisk vinning. Stormakters maktpolitikk, som ofte gir seg utslag i militær aggresjon eller økonomiske sanksjoner er i virkeligheten bare former som plyndringen av andre nasjoner tar. Det som kan skape forvirring i dette bildet er slike begreper som "Sikkerhet", "strategiske interesser" og lignende. I virkeligheten er dette et uttrykk for det samme. Det finnes motstridene interesser, og det fins Stormakter som konkurrerer om råstoffer, markeder, eller innflytelse som egentlig er en del av det samme spillet.

Året 1814, som er et helt spesielt år i norsk historie gir, oss en oppvisning i hvordan stormaktsspillet kan komme til uttrykk. Ved "Kiel-freden", som var en drakamp mellom de store, etter at Napoleon var slått, ble Norge gitt til svenskene som takk for innsatsen. Den franske krigeren Bernadotte, (Karl Johan) måtte i stor grad rette seg etter stormaktene. Vår store mann den gang, Wilhelm Frimann Koren Christie spilte på motsetningene stor-maktene imellom. Han vurderte med en sjelden klarsynthet stormaktsspillet og også svenskenes svakheter. Han så betydningen av Grunnloven og forsto sikkert hva den ville komme til å bety for nordmenns kamp mot unionen.

Nordmenns kamp for selvstyre og Norges selvstendighet var i sannhet et spill innenfor de rammer som omverdenen besto av.Norges selvstendighet var da sannelig ikke mindre verd av den grunn!

Vi kan jo sammenligne nasjoner med enkeltmennesker. Er det umulig for et menneske å være en selvstendig person? Selvsagt ikke. Men, denne selvstendigheten kan utelukkende komme til uttrykk i samspillet mellom andre mennesker. "

Erlend så spørrende på Knut. Hadde hans ord gått hjem?

Knut nikket og smilte mot Erlend

"Jeg syntes du fikk det klart og greit frem at jafolket her driver med manipulering"

Begge, Peder og Erlend, kunne se at Knut forsto sammenhengen. De følte begge at de hadde vunnet en liten seier og at Knut var motivert.

 Slik gikk det til at Knut ble med i Nei Til EU.

 ---------------------------------------------------------------------

Ja folket hadde bestemt hevdet at noen union ikke var på tale. Men da det ble en union var de like ivrige for medlemskap som de hadde vert tidligere.

Årene gikk. Nei folket hadde hele tiden et lite forsprang på tilhengerne. Men så raste hele EU prosjektet sammen som et korthus. Flere millioner ble kastet ut i arbeidsløshet og fattigdom. Men diktaturet fortsatte. Direktivene fortsatte å komme. Ved valgene til EU «parlamentet» ble deltagelsen mindre og mindre. Folkene var midlertidig spilt ut over sidelinja.

Som i USA var tilliten hos folk flest borte.  

Ja folket ble redusert til en liten klikk. Det store flertallet priset seg lykkelige over at det aldri hadde blitt noe medlemskap. Men medlemskap eller ikke. EØS var riktig nok ikke fullt medlemskap. Men ikke langt i fra. Svært mye av norsk lovgivning kom fra EU. Uten diskusjon! Det faktiske forholdet er at landet var satt under administrasjon av en liten klikk ikke folkevalgte mennesker i utlandet.

  -------------------------------------------------------------------- 

Nå var de pensjonister. Knut, Peder og Erlend. Kampen mot EU hadde sveiset dem sammen. Nå var de mer som gode venner. 

Det meste ellers var ikke slik som før. «Det er ikke bare å bli gammel» kom det fra Peder. «Om morran føler jeg meg mer som et vrak. Nå må jeg sitte på do! Tenk det! Sitte for å pisse!»

«He he. Fælt å du klager i dag da» Erlend smålo. «Det er ikke bare du som har problemer med prostataen. Sjøl må jeg ha dempet belysning når jeg skal se meg i speilet. Da ser jeg ganske kjekk ut syntes jeg.»

«Du er jo rene ungdommen i forhold til oss gamlinger» kom det fra Peder. «Si meg har du lest den der boka om hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant? Ikke det. Da må du se å få tak i den.»

Knut: «Jeg har lest den. Men vi er nå ikke hundre ennå da.»

Peder: «Men jeg føler meg som en hundre åring på morran. I dag våkna jeg med krampe i det ene beinet. Det eneste som hjelper er å komme seg opp og stå på det. Det dærre med dempa belysning er ikke dumt det. Når jeg har fått gått meg til etter en times tid, ja da føler jeg meg ganske pigg og om ikke vakker så ihvertfall så noenlunde når jeg kikker i speilet.»

Erlend: «Nå må dere gamlinger slutte med klagene. Det at livet går sin gang må vi bare finnes oss i. Som Peder har briljert med så mange ganger: Alt fødes, utvikler seg og går til grunne. Denne loven gjelder for oss som for alt annet. Det er da vel ikke noen stor sak»

Knut: «Du har rett. Men som norske nordmenn fra Norge må vi klage litt. En nødvendighet for å holde seg frisk.»

Peder: « He he, han Knutegutten er ikke dum. Så lenge vi beholder hue i orden må vi være glade.»

Erlend: Enstemmig vedtatt! 

Knut til Peder: «Går det bra med deg og samboeren?»

Erlend: «Tenk å vente til han ble pensjonist med å finne seg Dame!»

Peder: «bedre sent enn aldri. Hadde jeg visst hvor bra det er ville jeg nok gjort det for lenge siden»