29. mar, 2016

Tekst

Din verdighet

Å være seg selv i ett og alt

gir fred i kropp og sinn

En Peer, en Brand som turer fram

Som styres av andre enn seg selv

Forferdes i den stille kveld

når tanken kommer

Hvor ble alt av?

Hans navn var stolt

men kunne ei

svare ja eller nei

 

Vi lever bare en stakket stund

Fødes, utvikles og dør
Materiens konstans og forvandling

gjelder også deg

Hva du sådde her på Jord

i fremtidens slekter bor

Du spør kan hende hva sannhet var

Det gives kun ett enkelt svar

Ord er bare ord og har ingen verdi

Din praksis er det som setter spor

Det er her sannhet finnes

Det, burde alle minnes

 

Det sies vi strever hele vårt liv

Etter meningen med det hele

At tar du kulturens ferniss av

Står det ville dyret bar

Har du da glemt du engang var

den gladeste av dem alle?

Du lo mot deg selv, mot Mor og

Far

Du elsket, du levet da du var fem

Naturen selv lokket smilet frem

 

Kan hende er du av dem

viss verdighet bygger på ting

Den stemmen du fikk i unge år

har trange kår

 

Du jaget den bort i den mørkeste krok

Realitetenes tale var klar

En` må forholde seg til det som er

Kom ikke med tåkeprat her!

 

Autoritetens tale: Ta det med ro

Vi, ordner for det felles bo

Men praksisen snakket sitt eget språk

selv når ordene som fagrest låt

 

Den som legger seg flat i støv og sand

Hvem tråkker ikke på ham?

”Den skytes ei som henges skal”

sa bøddelen og tok seg en trall

 

Han sa: Hva mann mener om min person

Hva skal vi tro?

Men du sto med kroppen rett mot sky

Du tente håpets flamme på ny

Den første mann i vår by!

 

En prestekrage i hennes hånd

Elsker, elsker ikke

Hun trodde på skjebnen

At flax var tingen

Bedraes vil da ingen?

 

Å tro på deg selv og din verdighet

At friheten bor i ditt sinn

Du er ikke lenger en betinget refleks

Når du søker inn

 

Vær ikke lenger en sprellemann / kvinne

som lar andre trekke i dine tråder

I vår midte finns kvinner og menn

som gjør hva andre ikke våger!